Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds

Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds er det tredje spillet i MvsC-serien hvor kjente karakterer som Ryu og Wolverine denger løs på hverandre. Siden lanseringen av det første spillet har det vært mange andre slåsspill lansert på markedet. Det som gjør denne serien så unik er at den ikke tar seg selv høytidelig. Poenget med dette spillet er at alle skal ha muligheten til å gjøre noe kult som ikke krever timer på timer med spilling. Poenget er å gi en slags spastisk, fargesprakende og sprø opplevelse som er langt ifra de tradisjonelle spillene som Street Fighter og Tekken.

Noe for enhver knappemoser
Det første punktet hvor man legger merke til dette, er i kontrollen. Den er uhyre enkel. Du har tre knapper for slå og spark sammen, en for å starte luftangrep, to av skulderknappene brukes for enten å få en av de to andre på laget til å hjelpe deg, eller å skifte ut den du spiller med en av dem ved å holde knappen nede.

De to andre skulderknappene brukes i all hovedsak til superangrep. Folk som liker å bare slå vilt på knappene i håp om at noe skal skje kommer til å oppleve Marvel vs Capcom 3 som et fantastisk spill. De som faktisk setter seg inn i spill og bruker masse tid på å lære seg taktiske kombinasjoner for å få det meste ut av figurene, kommer til å bli frustrert over at de kan bli slått av folk som ikke har spilt spillet så veldig mye.

Balanseproblemer
Problemet med et spill som dette er at karakterene ikke er balanserte nok til å få kampene til å føles naturlige ut. Litt av konseptet med balanse er som sten, saks og papir. I de fleste slåsspill kan de fleste karakterer kontre angrep som gjøres av de andre karakterene. Ingen er egentlig uovervinnelig fordi det alltid finnes et eller annet angrep som kan stoppe dem og omvendt. I dette spillet vil nok derimot toppspillerne finne to karakterer som funker veldig bra og en "wildcard" for å fylle gruppen. Litt som å spille sten, saks og papir - hvorpå en av spillerne sitter med et atomvåpen.

Selv om spillet har en slik feil - som for øvrig også har eksistert i de tidligere spillene - er det utrolig gøy. Selv med en slik ubalanse er spillet både friskt og sprekt. Det er i seg selv et slags "wildcard" for gamere. Man vet aldri hvor man har det og Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds overrasker konstant.

Tegneseriegrafikk
Capcom har virkelig overgått seg selv i det rent visuelle. Grafikken er nydelig og skarp. Farger beveger seg på skjermen som en symfoni av orkanstørrelse. Dette er kaos, kaos og atter kaos. Det skjer så mye på en gang, det er å så mye å ta inn og titte på, at man nesten blir helt satt ut den første timen man spiller. Om man ikke er sikker på om man har epilepsi, vil dette spillet avsløre hvorvidt. Her finnes til og med en advarsel når du først starter spillet om at det er mye blinkende lys. Og de tuller heller ikke.

Inspirasjonen er helt klart tegneserier. Alt fra menysystemet til sluttsekvenser og vinnerbildene er som tatt rett ut av en Marvel-tegneserie. Til og med karakterskjermen danner forsiden til en tegneserie når du velger figur. Dette er nok ikke overraskende, men det må nevnes fordi det faktisk er temmelig perfekt.

Stemmeskuespillet passer perfekt til hver karakter, og det fantastiske er at man kan velge japanske og engelske stemmer individuelt for hver slåsskjempe. Om du ønsker at Dante skal snakke japansk, mens Jean Grey snakker engelsk, så kan du gjøre dette. Musikken er rytmisk og flyter godt med det visuelle på skjermen. Hver karakter har sin egen melodi som endres når karakteren bli slått ut av kampen.

Begrenset flerspiller
Spillet har støtte for både Xbox Live og PSN hvor man kan slåss mot både venner og ukjente. Problemet mitt med dette er nok ubalansen i spillet. Det kan ikke kalles urettferdig, men det er ikke veldig rettferdig heller. Folk vil så å si alltid spille med de samme heltene og det blir fort veldig ensformig. Det morsomste er å sitte i samme stue og denge løs på hverandre på skjermen (eller hvis man taper, denge løs på hverandre i virkeligheten også.)

Konklusjon
Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds er ikke like dypt som Street Fighter IV, eller like taktisk som Tekken eller Virtua Fighter. Derimot er det sitt eget spill. Et spill som aldri vil stoppe å overraske deg, som vil sørge for at vannblemma på tommelen ikke går vekk med det første og - om ikke annet - gi deg muligheten til å se noe av det peneste som er laget av slåsspill per dags dato.

Man trenger ikke å like slåsspill for å like Marvel vs Capcom 3: Fate of Two Worlds.

Listen over spillbare figurer:
Merk: Vi tar forbehold om spoilere.

• Captain America
• Akuma
• Deadpool  
• Albert Wesker
• Doctor Doom
• Amaterasu
• Dormammu
• Arthur
• Hulk  
• Chris Redfield
• Iron Man
• Chun-Li
• Magneto  
• Crimson Viper
• M.O.D.O.K.  
• Dante
• Phoenix  
• Felicia
• Sentinel  
• Hsien-Ko
• She-Hulk  
• Shuma-Goratha  
• Mike Haggar
• Spider-Man  
• Morrigan Aensland
• Storm  
• Nathan Spencer
• Super-Skrull  
• Ryu
• Taskmaster  
• Trish
• Thor  
• Tron Bonne
• Wolverine  
• Viewtiful Joe
• X-23  
• Zero