Gamereactor Norge. Se de nyeste spilltrailerne, pluss ferske intervjuer fra de største spillmessene i verden. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Counterspy

En nokså underholdende kald krig.

Jeg har alltid vært interessert i den kalde krigen, og hvordan den viste at frykt er en essensiell del av enhver krigføring. Så da utvikleren Dynamighty offentliggjorde at de jobbet med et sidescroller snikespill satt i en mer humoristisk variant av den nervepirrende perioden ble jeg selvsagt meget nysgjerrig. Kunne det nye studioet virkelig lykkes med å blande humor inn i en av verdens mest sagnomsuste kriger, og samtidig levere velfungerende spillmekanikker i en klassisk spillsjanger?

Nøytral historie

Historien i spillet er en meget forenklet og humoristisk variant av den virkelige kalde krigen. Du er i kontroll av en hemmelig spion, viss jobb er å sikre at ingen av supermaktene ( imperialistene eller sosialistene ) får et overtak over den andre. Skulle dette skje vil den ene siden avfyre sine atomraketter, og dermed utslette alt liv på jorden.

De fleste spill som finner sted under faktiske krigføring tar parti med en av sidene, og på den måten raskt kan frastøte seg personer som deler motpartens synspunkter. Dynamighty har valgt å ikke gjøre dette, men isteden stille seg helt nøytralt ved å nærmest latterliggjøre hele situasjonen. Både før og under oppdrag får vi servert nærmest satiriske notater og "faktasetninger" som viser hvor merkelig denne "krigføringen" faktisk var. Blant annet får vi se to propagandaplakater, en fra hver side, ved siden av hverandre. Selve oppbygningen og tegningen er akkurat den samme, bare med ulike farger og at "Sosialistene er slemme" er byttet ut med "Imperialistene er slemme" eller omvendt.

Dette gjenspeiles også i oppdragenes delmål. Vi er nemlig satt til å blant annet finne plantegningene til atomraketter eller taktikknotater. En skulle da kanskje tro at man måtte stjele hver sides planer, men så vanskelig er det ikke. Begge sidene har nemlig akkurat de samme planene så finner du planene til den ene siden forstår du også hva den andre planlegger. Et klassisk eksempel på at motstående sider er mer like enn de tror.

Det er altså ikke den store helheten som er viktigst i CounterSpy sin historie, men heller de små, humoristiske detaljene. Er du ute etter en mer nærgående og gripende historie er nok derfor ikke dette noe for deg.

"Pixarsk" design

Dynamighty består blant annet av tidligere Lucas Arts- og Pixar-ansatte, noe som har satt et tydelig preg på det estetiske ved spillet. Både miljø og figurer har et slags håndtegnet, kontrastfarget design. Man kan si det er en slags sammenslåing av Valves Team Fortress og filmen "Grusomme meg ( Despicabel me )". Slik får spillet en helt egen sjarme.

Banenes design forandres hele tiden så om du prøver å restarte et oppdrag vil alt være annerledes. Slik skal tilsynelatende hver gjennomspilling være unik og underholdende, men etter flere timer med spillet er det tydelig at dette ikke er tilfellet. For selv om banene og fiendenes plassering er ulik fra sist gang du prøvde det bestemte oppdraget er det tydelig at den algoritmen de har brukt for disse forandringene er ganske begrenset. Hemmelige veier og områdenes generelle oppbygning er ekstremt like hverandre, og jeg fant meg selv i gjenkjenne flere områder og fiendeplasseringer. Dette demmes til en viss grad av at spillet er ganske kort ( personlig brukte jeg 4 timer da jeg letet etter hemmeligheter og liknende ), noe som selvsagt kan sees på som både positivt og negativt.

Underholdende, men ensformig

Spillet henter en god del inspirasjon Metroid-serien, men i motsetning til Nintendos elskede spillserie fokuserer CounterSpy på små og innholdsrike baner som kan fullføres på rundt 10 minutter. Det meste foregår i et todimensjonalt perspektiv, men om du finner et punkt du kan ta dekning bak ( vegger eller bokser markert med gule fartsstriper ) skifter du over til et tredimensjonalt perspektiv som lar deg finjustere siktet ditt. Slik kan du skyte fiendene som ellers ville befunnet seg i bakgrunnen, og dermed ikke kan skytes mens du er i den vanlige 2D-varianten. Slik kan du skaffe deg flere poeng, som igjen kan brukes til å kjøpe deg nye våpen eller ferdigheter.

Uheldigvis har perspektivendringene også sine negative sider. De skaper nemlig ofte en del trøbbel både for de datastyrte fiendene og deg. For å sikte når du er i dekning trykker du på L1, og gjør dermed den klassiske "sidebevegelsen" vi alle kjenner fra serier som Uncharted og Gears of War. Da vil èn av to ting skje. Nærmest alle fiender vil bli oppmerksomme eller nysgjerrige på hva den bevegelige skikkelsen er, og dermed oppsøke eller beskyte deg. Eller så vil ikke de fem vaktene som står en meter unna deg ense deg i det hele tatt, og stå der som lette målskiver. Om de overser deg en gang behøver ikke det bety at de vil gjøre det samme i en identisk situasjon senere. Dette skaper en frustrerende uforutsigbarhet som ødela opplevelsen min en rekke ganger.

Perspektivproblemene skaper også problemer når du sniker deg rundt. Et godt eksempel er mekanikken som lar deg holde offiserer som gissel. Om du har uskadliggjort alle andre fiender i området kan du nemlig overraske den gjenstående offiseren for ekstra poeng. Dette blir dog et problem i de tilfellene hvor disse offiserene befinner seg i bakgrunnen, slik at du ikke kan sikte på dem når du er i det todimensjonale perspektivet. Uansett hva jeg prøvde ville de nemlig ikke holde opp hendene om jeg siktet på dem mens jeg var i dekning, noe som skapte en god del frustrasjon for en poengjager som meg. Å ikke klare å forbedre poengsummen min på grunn av slike tekniske skavanker blir meget irriterende i lengden.

Denne irritasjonen bygger seg jo oftere du er vitne til det. Og ofte blir det. For som jeg nevnte over er ikke banene så tilfeldig genererte som Dynamighty har hevdet. Når det i tillegg ikke er særlig variasjon i fiendenes utseende og evner vil du nok ofte få en følelse av "Deja vu". Du vil ofte komme opp i situasjoner hvor du får mulighet til å fange en av offiserene, men ikke klare det på grunn av at implementeringen av det tredimensjonale perspektivet har sine "mindre gjennomførte" sider. Om du da mislykkes vil DEFCON-nivået også øke, noe som vil innføre flere og tøffere fiender. Som oftest starter du på nivå 5, og har dermed fem "liv" om du skulle bli oppdaget eller drept. Bruker du opp disse har du ett minutt på deg til å komme deg til slutten av banen og stoppe atomrakettene fra å skytes opp, noe som ikke er særlig lett om du er på banen første område og har en stor hær av tøffe fiender foran deg. Da sier det seg selv at du ikke får tid til å lete etter banens hemmeligheter og samleobjekter, eller skaffe deg så mange poeng som mulig.

Konklusjon

CounterSpy er nokså underholdende ved korte spilløkter, noe som gjør det til en bedre opplevelse på PlayStation Vita enn på PlayStation 4, men har du noen minutter å avse foran konsollen hjemme gjør det seg ikke vekk der heller. Grafikken, musikken og det grunnleggende gameplayet er meget bra. Det er bare at det til tider underholdende "2D til 3D"-systemet ødelegger noe av opplevelsen. Fiendenes atferd er umulig å forutse, og vekslingen mellom de to perspektivene i kampsituasjoner er langt fra optimal. Lar du deg derimot ikke deppe av repeterende gameplay og svak kunstig intelligens er det absolutt et spill verd å prøve.

Samlet karakter: 7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10