Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Fallout 4

Fallout 4 - Krig kunne tålt en hårklipp og en dusj.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Bethesda's stortitler kommer med like godt mellomrom som våpenhvile eller midlertidig fredsløsning i midtøsten. Skyrim etterlot meg naken under dyna, ryggen lent mot sengegavlen og en sigarett i munnen med rumpa godt plassert i den våte flekken på lakenet og et fornøyd flir om leppene, men etterlater Fallout 4 meg slik?

For å si det mildt, det var forbausende enkelt å slå det av i blant, men hvis jeg skal gjøre metaforet en tjeneste var det som å vente på at den italienske hingsten skulle få holdt løftet om å ikke skuffe meg denne gangen ved å tenke intenst på kvinnebaseball for tredje gang på rad i kveld.

Fallout 4 kommer med en bærepose full av nye funksjoner, noen forbedrede fra gammelt av, noen jeg liker og andre som er teite eller malplasserte, så la oss hoppe med hodet først i den grunne delen av bassenget og lese et av dagboknotatene mine i stedet, siden jeg er sånn en aspirerende forfatterfaen.

Dag 1.

Jeg våkner på et bad med en dame bak meg som sier det kommer til å gå bra på forretningsmøtet idag. Hvilket møte? Hvordan havnet jeg her? Hvem er hun? Hun er ganske pen. Best å bare spille med for øyeblikket.

I stua venter det enda mer forvirring, noe som er det siste jeg trenger etter at jeg klarte å overbevise dama om at jeg egentlig hører til her. En robot skriker til meg om en kopp kaffe brygget til perfeksjon mens en rakett blåser ut av ræva hans og gjør rommet så inn i helvete varmere enn det trenger å være.

Utenfor vinduet ser jeg et nabolag jeg overhodet ikke kjenner igjen, og en mann i frakk er på tur mot døra. Faen også, så mye folk som skal plage meg. Han sier han er fra Vault-tec, et navn jeg ikke kjenner igjen, naturligvis, og at familien min har fått plass i et undergrunnshvelv et eller annet sted. "Familie" insinuerer en unge. Har jeg en unge? Etter å smelt døra i ansiktet på såpeselgeren blir jeg bedt om å se til ungen av en robot som så det som nødvendig å skifte på ham alene. Greit, kona har sett seg enig i å la en blekksprutrobot svette ungen til døde, noe som betyr at hun er en komplett idiot, og jeg også antageligvis.

Ungen viser seg å være svart, og det er helt greit. Roboten begynner å mase om noe på tven i det jeg når distrahere bøllefrøet med lekene hans og det viser seg at New York har blitt utslettet, noe som gjør meg passelig stressa. På tide å besøke såpeselgeren og ta imot tilbudet hans.

Omsider har Fallout fått bitchslappet litt farge i kinnene sine, noe jeg har ventet så veldig lenge på. Endeløse landskap av monokrom brun og grønnfarge er erstattet med noe mer skrikende som gjør spillet langt mer fristende å se på og utforske. Dette kommer veldig godt frem i prologen hvor vi får et lite innblikk i hvordan verden kan ha sett ut før den ble bøyd over kjøkkenbenken og fikk et løpefartstilsyn av et kosteskaft godt oppi rassen.

Spillet er kjapt ute med å påminne meg om at krig aldri forandrer seg, og du må tilgi meg når jeg sier at dette ordtaket begynner å tære på sin egen velkomst etter å ha nevnt det fjorten ganger før jeg faktisk begynner å spille.

Karakterskapelsen er bedre enn før, og figuren din ser faktisk ut som et menneske i stedet for en smeltende voksskulptur av Børge Brende, men dette stopper selvsagt ikke Fallout-tradisjonene fra å bli litt for intense i det nok et kosmisk viskelær spør om jeg var misfornøyd med hva slags person jeg er før jeg trår ut av hvelvet for å bli distrahert innen nanosekunder.

Hva jeg alltid har likt med Fallout-serien er argumentet som angivelig skulle gjøre The Phantom Menace til en bra film; og det er at hver eneste gjenstand, hvert bilde og hvert eneste sted forteller en historie som endte brått, grusomt og tragisk. Det gjør spillet mer utdypende uten at det trenger å forklares, min favorittmåte å fortelle historier på. Vise fremfor å fortelle. Det være seg gjennom et par skjeletter som ligger side om side, gjennom et råttent lik, en pistol og en lapp eller ensomme, døde kropper i rullestoler og pleiesenger på et utbombet eldrehjem. La det ikke herske noen tvil om at Bethesda leverer på dette ti ganger bedre enn det noensinne har gjort før.

VATS er tilbake, og i stedet for å svare meg på hva nøyaktig det er med Pip-boyen som stopper tid og rom, bestemmer spillet seg for å unngå det spørsmålet ved å kun sette hele verden i sakte film. Jeg foretrekker virkelig dette fremfor det gamle systemet, da det setter et preg av nød over kampsituasjonene, og fiendens små bevegelser fra bak en gaffeltruck og ut på motorveien betyr mye for hvor bra man treffer.

Skrotsamling er denne gangen veldig sentralt, hvor det før ikke spilte noen rolle overhodet. Dette setter virkelig spissen på hvor viktig utforskning er, og jeg liker hvordan hele spillet kommer frem bare på grunn av dette. Fordi du ønsker skrot for å modifisere våpen eller rustning må man utforske og gjennom nettopp dette møter du på alle skjebnene som krigen rammet. Skrotsamlingen fungerer på denne måten som et slags knutepunkt for alle de nye og forbedrede funksjonene som spillet tilbyr.

Dag 14.

Etter å ha tatt en passelig lang middagslur oppdager jeg at alle har flytta fra det gamle nabolaget mitt og etterlatt det som et forstads Detroit. Etter nærmere utforskning viser det seg at samtlige innbyggere har emigrert fra Boston etter grønnere beite, antageligvis fordi det ikke var særlig mye jobb å få. Jeg kan bare spekulere.

Jeg traff på en gruppe LARP'ere i Concord som etter mye om og men sa seg villig til å prøve å gjøre det "gamle" hjemmet mitt beboelig igjen, men enn så lenge sitter bare den ene blinde dama og røyker hele jævla dagen mens de andre spikrer papplater på veggene i et noe tvilsomt forsøk på å se opptatt ut. Det kan også hende at de tror at man faktisk sprikrer på den måten, noe som gir mening siden de hamrer med stiftemaskiner.

Jeg fant også en veldig stor Samsung Smartwatch som jeg tror er en prototype som aldri var ment for allmenheten, et inntrykk som forsterkes når den bare får inn to radiokanaler med sanger bestefar hørte på mens han skrudde høytrykksspyleren på de fargede gjestene som kom innom restauranten hans. Like greit at han aldri møtte på unge-- åh faen, ungen.

Jeg har ikke tenkt å kle av meg og danse for spillet i hele dag, nei, jeg har tross alt et møte med CD Projekt Red om tredve minutter og man kan like gjerne adressere de mindre nødvendige elefantene i rommet.

Det er merkelig for et spill som verdsetter og belønner utforskning til så stor grad skal ha meg til å bli sittende så mye som mulig uten at jeg skjønner hvor belønningen øyeblikkelig ligger. Etter å ha gjort en bensinstasjon om til en mindre attraktiv boligblokk og gårdsdrift, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde særlig lyst å spille Minecraft og avsluttet det lukrative kulturprosjektet med noen enda mer lukrative prosjektiler i form av miniatyratombomber, noe hunden min ikke hadde noen moralske problemer med.

Kompanjongene er et større virkemiddel denne gangen, og har reddet ræva mi ut av intense kampsituasjoner alt for mange ganger. Heldigvis holder de ikke telling på slike ting og jeg kan sende dem ut i en sikker død uten at det har noe videre å si, da de er udødelige. Man kan også peke dem i retning av noe de skal utforske eller be dem hente gjenstander, men poenget er helt borte når det er langt mer effektivt å gjøre dette selv. For å parafrase Ben Croshaw; "Utforskning er nøyaktig det jeg er her for så hvorfor skal jeg delegere ansvaret videre?"

Det er heller ikke noe karmasystem i spillet denne gangen, noe som kan være både et pluss og et minus, men verdien i å gjøre dårlige ting blir mindre når jeg ikke kan stjele en åker full av tomater uten å være helt sikker på at universet skal jevne likningen ved å sende tredve deathclaws etter meg på et eller annet punkt. Ikke at det ser ut å spille noen rolle, for slik hellet har seg snubler jeg som regel over et stusselig reir av legendarisk dødsmygg.

Etter hvert som Fallout utfolder seg blir det også klart at det er en krig mellom de store gruppene som har etablert seg i historien med hver sin påståtte agenda. De er for øvrig rimelig kjapp med å stole på meg og hver eneste plan for utvikling av bedriften sin hviler utelukkende på meg, noe som dreper innlevelsen litt. Den eneste gruppen jeg så svakt føler er "levende" er Brotherhood of Steel som konstant er ute på patrulje i ødemarka, men denne følelsen forsvinner fort når de sender tungt bevæpnede helikoptre med overkvalifiserte Power Armor-soldater for å drepe noen hunder og en mygg for så å klappe seg på skuldra og fly avgårde i solnedgangen.

Det hadde også vært å foretrekke å gi meg en personlig grunn til å investere meg i konflikten som foregår, fremfor å bare gi meg sjokkskadde loffere som insisterer på at roboter kommer til å ta over verden. I lys av dette kan jeg i grunn bare anta at verden egentlig ikke har forandret seg mye. Tenk på det;

En tungt finansiert, organisert og bevæpnet overmakt besatt av kontroll likviderer alt som fjerter i deres retning og reduseres til støv, basert utelukkende på ideen om at de "kan" ha vært en trussel.

Unge, arbeidsskye voksne fjaser seg unna jobb og delegerer arbeidet videre til noen langt mindre kvalifiserte enn seg selv.

Loffere og psykiatripasienter skriker for full hals i offentlighet om verdens ende.

Dette er jo faen meg et lite bokstavelig metafor for hvordan verden er idag for faen. Er jeg den eneste som ser dette?! For å igjen parafrase Ben Croshaw; "Vi har ikke dratt noen steder, vi har bare forandret på møblementet."

Dag 43.

For å få de lange dagene til å gå har jeg begynt å sutte på astmainhalatorer jeg finner rundt omkring i medisinskapene til de forlatte forstadshjemmene. Jeg vet ikke helt hva det er men jeg ser verden i et litt annet lys nå. Å se lik gjør meg ikke like fortvilt som det en gang gjorde -- faktisk så gjør det meg glad og varm, lattermild til og med. Hahaha, folk er døde.

Etter langt om lengre ble jeg lei av LARP'erne og pakket sammen alle brødristerene jeg fant og dro ut for å finne noe annet å fore.

Jeg bestemte meg for omkring en uke siden å sette babyplanene mine på pause når jeg traff på en herlig gruppe unge menn uten skjorter som drev sin egen kjemilab i vraket på en utbrent buss. Her lager de alltid noe godt og jeg tror jeg har funnet min plass i denne merkelige, merkelige verden. Dette er mitt siste innlegg, og hvis du har funnet denne dagboken håper jeg du innser at du har større problemer enn meg når vi tenker på det faktum at du har gravd denne ut av brystkassa til Hulken. PSYCHOBUFF BABY FUCK YOU WOAHAHAHA----

Unnskyld meg noen strakser. Jackson, frekke gutten, bruker rumpesprekken sin som lagringsplass for skrutrekkeren sin igjen. På tide å hive innpå en halvliter vodka og Jet og vise ham nøyaktig hvor langt inn den kan gå.
Fred, kjærlighet og Jet.

- John Arne Riise.

Fallout 4 får den nye Star Wars-filmen/10.

Samlet karakter: 6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10