Dark Cloud

Like brått som julekvelden på kjerringa, kom nyheten om at gamle PlayStation 2 klassikere var på vei til PlayStation 4. Kort tid etter, dukket de første spillene opp i PlayStation Store. Oppskalert til HD og med full støtte for både troféer og Remote Play, var klassikernes tilbakekomst et faktum. Og det skal sies at undertegnede ble lettere overrasket, når han så et av de første spillene som hadde blitt lagt ut for nedlastning. Spillet er et av de som står meg aller nærmest, et av de aller første jeg noensinne hadde gleden av å spille på PS2 og det jeg anser som selve frøet til min spirende interesse for rollespill senere. Spillet heter Dark Cloud og er utviklet av Level-5.

Dark Cloud forteller en historie om en verden som er nær fullstendig ødeleggelse. En eldgammel kraft kalt Dark Genie, er sluppet løs og har lagt alle verdens landsbyer i ruiner. Alle bortsett fra en. I Nolune Village bor det nemlig en gutt ved navn Toan. Når alt håp er ute, føler "The Spirit King" både godhet og modighet i Toan og overbringen han Atlamilla'en, en magisk sten med unike krefter. Ved hjelp av overlevende han møter på veien, må Toan bruke kraften som ligger i Atlamilla'en og bygge opp landsbyene slik de var før Dark Genie satt i gang sitt onde korstog...

Generelt sett byr ikke historien i Dark Cloud på så alt for mye hokuspokus. Den velkjente kampen mellom det gode og det onde, er vel neppe særlig nyskapende for noen som helst. Det spillet derimot gjør veldig bra, er å inkludere små sidehistorier til hver landsby du er med å gjenoppbygge, for så å sy dem sammen til et helt bilde til slutt. Og resultatet blir bra. Jeg vil særlig berømme siste dungeon i spillet, både for atmosfæren og måten den formidler budskapet sitt på. Setter man seg virkelig inn i universet som Dark Cloud utspiller seg i, vil man også kunne finne skjulte referanser til oppfølgeren Dark Chronicle. Dette på tross av at de i bunn og grunn ikke skal ha så mye med hverandre å gjøre.

I likhet med Ocarina of Time, et spill Dark Cloud definitivt prøver å etterligne, er dialogene tekstbaserte og karakterene lager ikke mye lyd, utenom en del stønning når de angriper en fiende. Men i likhet med nevnte Nintendo-perle, så demper ikke dette opplevelsen noe særlig. For karakterende du møter klarer allikevel å bringe frem sin sjarm, gjerne gjennom festlige ansiktsuttrykk. Du møter mange i løpet av eventyret og får også hele fem følgesvenner med deg på reisen. De har hver sine unike våpen og angrepsmønstre og blir ganske essensielle for at du skal klare å fullføre spillet. Dog skal det sies at ingen av dem har noen særlig sentral rolle i historien, sett under ett.

Noe av det som gjør Dark Cloud så unikt, at det blander rollespillelementer med simulasjon. Hver landsby som Toan besøker, har en «dungeon» hvor The Fairy King har beskyttet alle mennesker, hus, trær osv. ved å gjemme de inne i magiske kuler kalt Atla. Toans Atlamilla har evnen til å låse opp disse kulene og slippe fri det som ligger skjult på innsiden. For hver Atla Toan åpner, får han en ny ressurs han kan bygge opp landsbyene med. Hvordan du bygger opp byene, er delvis opp til deg selv. Men sammenlignet med oppfølgeren Dark Chronicle, hvor du kan plassere folk hvor du vil, er de spesifikke personene i byene bundet til spesifikke hus. Disse krever igjen spesifikt utstyr for å kunne ferdigstilles. Innbyggerne har naturligvis også noen preferanser på hvordan de vil at ting skal være. Noen vil bo nære vannet, andre oppe i høyden. Så er du ute etter 100% fullførelse, er du pent nødt til å høre på folket. Det må sies at nivåene i hver dungeon er designet nokså likt, slik at det etterhvert kun handler om å få tak i alle Atlaene og skaffe seg nøkkelen til neste nivå. Heldigvis driver lysten til å bygge ferdig byene deg videre.

I tillegg til Atlaene er naturligvis hver dungeon fylt av skumle fiender. Jeg nevnte tidligere at Dark Cloud tidvis kan minne om Ocarina of Time. Kampsystemet gjenspeiler særlig dette, med kamera "lock-on" på fiendene og "hack and slash" for å gjøre kål på dem. Dark Cloud er derimot noe simplere, mye på grunn av sin totale mangel på både rulling og "dodging", samt at du bare angriper med en knapp. Slikt sett er kampsystemet i Dark Cloud, relativt ensformig. Du må også passe på å reparere våpenet ditt med et pulver du kjøper rundt omkring i butikkene. Hver gang du slår på en fiende, synker nemlig en måler kalt: "WHP" gradvis. Når den 0, ødelegges våpenet og forsvinner. Veldig kjipt om du har oppgradert det godt på vei. I tillegg blir du også tørst når du traver gjennom en dungeon. Når denne måleren 0, vil du begynne å miste liv. Derfor må du også passe på å ha med vann i ryggsekken. Det er med andre ord nok å huske på før du går inn i en dungeon. Noen ganger kan det være en smule irriterende.

En annen del av Dark Cloud som er litt mer kompleks, er våpensystemet. De ulike våpnene du finner i spillet kan nemlig tilegnes ulike edelstener, elementer osv., for deretter og oppgraderes etterhvert som de får erfaringspoeng i kamp. Når et våpen matcher attributtene som trengs (f.eks. et visst nivå i "attack" og "fire"), kan de bygges opp til en sterkere modell. Hvert våpen kan stort sett bygges ut i ulike retninger, slik at et våpen kan ende opp som flere ulike modeller, samt at to forskjellige våpen til slutt ende opp som det samme. Har et våpen nådd erfaringsnivå 5, kan du også bryte det opp og overføre noe av attributtene til et annet våpen. På denne måten behøver du ikke å miste all progresjon du har hatt med våpenet ditt. Dette er interessant og skaper en grei variasjon i spillet.

Grafikkstilen i Dark Cloud bærer stort preg av det som kjennetegner 2000-tallets rollespill. Den er fargerik, tegneserieaktig og nokså typisk japansk. Litt barnslig vil kanskje noen si, selv om designet på noen av monstrene i spillet, kan skremme hvem som helst på flatmark.
PS4 versjonen er også pusset opp i HD, slik at spillet ser bedre ut enn noen gang. Selv i år 2015. Bildeoppdateringen er også overraskende stabil, til et så gammelt spill å være. Derimot hvor Dark Cloud virkelig sliter, er bakgrunnsgrafikken på omgivelsene. Den er ikke spesielt pen, ei heller på PS4. Heldigvis er disse omgivelsene stort sett lite synlig, da det er karakterene du tilbringer det meste av fokuset på.

Musikken i Dark Cloud er tidløs og stemningsfylt, selv om den i likhet med andre aldrende spill, er temmelig ensformig. Etter å ha kjempet deg gjennom 15-20 levler med den samme bakgrunnsmusikken, kan du bli rimelig "fed-up". På tross av dette, vil musikken i Dark Cloud alltid være noe av det mest minneverdige jeg forbinder den japanske rollespillsjangeren med. Ta denne låta som eksempel..

Satt opp imot dagens standarder, er nok Dark Cloud ganske begrenset. Det er lineært, lettfattelig og tidvis noe ensformig. Klarer du derimot å se forbi dette, å skru tiden 15 år tilbake og huske spillene slike de engang var, er Dark Cloud et vakkert spill. Særlig til å være et av de første rollespillene, både til konsollen og i 3D generelt. Historien holder vann, selv om den sikkert kunne hatt godt av å bli blandet med litt mer mel og melk. Kombinasjonen mellom rollespill og simulasjon, skaper et artig gameplay, der det å oppgradere våpen kanskje er det morsomste av alt. Og grafikken og musikken skaper den gode, klassiske old-school stemningen. For meg var dette et fantastisk gjensyn med et spill som fremdeles ligger høyt oppe på all-time listen min.

Spillet kan lastes ned fra PlayStation Store for 129 kr.