Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Witcher 3: Wild Hunt

Dette er et veldig bra spill. Ah, unnskyld. Jeg pleier å gjøre en litt bedre oppbygning enn det der. *Kremt.* Dette er et jævlig bra spill.

The Witcher 3: Wild Hunt får; Å stikke pikken i en skål vaniljesaus/10.

Javel, GREIT!

The Witcher 3: Wild Hunt - Ett "fuck you" brev til Valve.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

En gang for lenge, lenge siden lagde mennesket en fantasy RPG-tittel basert på bøker hverken du eller jeg har lest. Herren så det, og sa at det kunne vært litt mindre menyer. Etter dette lagde mennesket en oppfølger til stående applaus, men Herren så det og sa at det kunne vært litt mindre lineært og: " kom igjen, litt mindre menyer folkens," og det ble slik. The Witcher 3 er en massiv forbedring på absolutt alt de forrige titlene ikke var - både i historiefortelling, skala og gameplay. Herren sa; "La det bli Game of the year," og han så at det var godt.

For tredje gang spiller vi som Geralt, en profesjonell monsterslakter kalt Witcher, som ikke er det samme som en heks eller witch hunter, gud vet hvorfor. Hans tidligere elev Ciri, er tilbake fra eteren og blir jaget av grafisk designede deathmetal tunfiskbokser og det er opp til deg å finne henne... etterhvert - for i ånden av open-world titler blir du distrahert så fort du får tid til å spekulere en runk over middag.

Politiske intriger og krig er bakteppet til denne verdenen, men det stikker noen ganger hodet sitt frem for å være med på leken i hovedplottet. Akkurat dette tvinnes sammen veldig bra på akkurat samme måte som i Skyrim og er ikke alt for irriterende og grener seg utover i en naturlig tråd av hendelser som ikke kjennes teit på noen måte, men er svært tidkrevende.

Jeg forstår ikke veldig mye av hvem som er hvem, og jeg tror utviklerne forsto at å få dette frem i fortellingen uten å gjøre det kunstig eller teit ble noe krevende siden jeg til stadighet blir bedt om å få en oppfriskning i hvordan alt dette henger sammen i leksikonet - noe jeg ikke gjorde, så akkurat det er på min kappe. Det sies at dette spillet er til for å gjøre det mer tilgjengelig for de som ikke har vært borti forgjengerene, men jeg får aldri dette inntrykket i det jeg leser meg opp på hvem i helvete Ciri er. Spillet er proppfullt av referanser til tidligere bragder og det er litt irriterende, og blir litt som Star Wars Episode III hvor Obi-Wan og Anakin jatter seg i mellom om tidligere eskapader, og det føles litt ekskluderende. The Witcher 3 er derimot utrolig flink i å vise fremfor å fortelle, for det meste, og sånne små momenter fjerner ikke for mye av spillegleden.

Jeg elsker hvor mye innhold det er her, og hvor lang tid man bruker på spillet uten at det føles som slutten på Ringenes Herre. Det tok meg flere dager å bare bli ferdig med den første store sonen og alt det hadde å by på, i en helt utrolig grusom og tragisk fortelling som jeg ikke ønsker å spoile her og nå, men tro meg når jeg sier at denne verdenen er yin og yang i skjønnhet og fortapelse.

Det er bare helt forbi min fatteevne hvor bra dette spillet er skrevet, og jeg er sjeleglad for at følelsen av fortvilelse fra forgjengeren sitter like bra her. Ofte finnes det rett og slett ikke noe klart svar i hva du må foreta deg, og du får mer enn nok av etiske dilemmaer å velge mellom hvor man må finne seg i det mindre av to vonder. Til og med små sideoppdrag er blitt behandlet som om de er en sentral del av plottet når de overhodet ikke er det - og i flere øyeblikk trodde jeg oppriktig at jeg befant meg i noe relevant til fortellingen når jeg ikke var det i det hele tatt.

Geralt er nesten blottet for personlighet og det er opp til spilleren å definere ham, noe som gjør det dobbelt så forvirrende når spillet tar over styringen i noen øyeblikk og skal gjøre det for meg. Gjentatte ganger i løpet av samtaler med det lokale bondelaget bryter Geralt ut noe som overhodet ikke stemmer med hvordan jeg har bestemt meg for at han skal være, men det er vel hva jeg får for å prøve holde Gampen fast i innhegningen når han fortjener å løpe i det fri over de evige jaktmarker.

Hovedplottet har derimot ingen nød over seg uansett hvor mye spillet prøver å overbevise meg. Det er lagt opp til at Ciri konstant er i fare og at det svenske deathmetal-bandet til enhver tid bare er centimeter bak henne - en illusjon som fort faller sammen når jeg bruker mer tid enn jeg vil innrømme på å lete etter en stekepanne i et hus som ikke lar seg navigere gjennom fordi Gerard er helt umulig å kontrollere i små lokaler. Så du hvordan jeg sømløst gikk fra å prikke hull i plottet over til kritikk av gameplayet? En dag kommer jeg til å få betalt for den slags.

Ja, Geralt er enkelt og greit ikke lett å kontrollere, men han er en fri sjel som ikke kan styres av konger, baroner eller din mor som han ikke har planer om å ringe tilbake. Som oftest så blir det å tenne og slukke lys som en ubeslutsom bipolar lagt høyere på prioriteringslista enn å gi hertugen av WannaBeNorge den gode nyheten om at småbygdene Lofoten og Larvik(det er faktisk det de heter) ikke lengre lider av Superdød-syndromet. For ikke å nevne hesten Roach, som må være noe av det jævligste jeg har hatt uhellet av å måtte styre etter å ha rådført Petter Northug om at å være edru når man kjører ikke bare er et vennlig forslag. Hvis det ikke er spontane bråbremsinger på en slett landevei så flyr han med ræva først inn i en fattig stakkars grønnsaksbutikk, og forvandler et mørkt fantasy RPG til Fawlty Towers: Narnia - Akkurat som Petter Northug.

I blant er kontrollen veldig uresponsiv og i stedet for å danse unna en inkommende fylliks sverdhugg står Geralt med stoisk ro og snur det andre kinnet til. I noen tilfeller hvor jeg skulle dykke etter gjenstander under vann reagerte ikke kontrollen i det hele tatt, og dykkeknappen ble en mer avant-garde veggprydd enn en funskjon. Den eneste gangen kontrollen er flytende er når du skal springe, men hadde spillet bare handlet om det hadde du ikke fått mye tid til monsterslakting.

Å se Gerard på jobb er utrolig fornøyelig, fra øyeblikket han tar kontrakten til han skryter på seg ekstra fem kroner for å drepe et forhistorisk skrekkvesen med en belønning på den nette sum av hele tjue kroner. Den interne monologen og analyseringen av sporene er utrolig fengslende å høre på og jeg sitter på kanten av sofaen hele veien til jeg får vite hva slags monster jeg skal slåss mot.

Slåsskamper er mer eller mindre rett frem, men spillet står alltid på sidelinjen og oppfordrer deg til å bruke oljer og eliksirer som gjør deg 0,2% mer effektiv enn hva du allerede er. Jeg brukte nesten aldri noen av disse, siden det er greiere å bruke Axii for ett og annet gratis slag mens du spretter rundt til neste mulighet byr seg. Du kan nå drikke eliksirer når du vil i løpet av en kamp, hvor du ellers var nødt til å forberede deg FØR en slåsskamp begynte, et utrolig teit konsept når du umulig kunne forutse når neste konflikt dukket opp eller hva slags fiender du møtte.

Jeg skjønner meg heller ikke på hvordan spillet fordeler erfaringspoeng og enda mindre av hvordan jeg blir rettferdig belønnet for arbeid jeg gjør. Etter å ha godkjent en kontrakt på et slags hanemonster som filetterte en stakkars fyr og hang ham opp i et tre som en slags kannibals juledekorasjon, sporte han ned, lagde noen bomber, lurte ham ut av reiret sitt og jaget han på tvers av kontinentet og slåss mot jævelen i bortimot et kvarter endte jeg opp med en høvelig sum på 120 kroner, som i dagens finansielle klima er helt tilbakestående. Jeg fikk til og med valget av å la fyren beholde pengene til ungen sin eller noe, men ikke i helvete om det skulle skje når sverdet mitt knakk for hundrede faens gang og money is tight now, holmes.

Mens du leveler opp samler du attributtpoeng som du kan fordele til forskjellige "specs" om du vil. Akkurat dette liker jeg utrolig godt, da det kjennes som om du skreddersyr din egen helt spesielle karakter, akkurat som man gjorde i World of Warcraft før de bestemte seg å være alt for politisk korrekt og justere spillet etter folk med frontallapsdemens, men vi vet jo hva jeg mener om det.

Det er utrolig hvor mange som har hørt om Geralt, den hvite ulven, en legendarisk kriger, men som allikevel insisterer på å kødde med ham - og dette er ikke en overdrivelse fra utviklernes side heller, det er faen meg slik i bøkene også! Knapt tre sider inn i den første boka og det står allerede fire dimlinger i kø klare for en ghetto-appendektomi. Riktignok får vi det hamret inn at Gerard har vokst opp i Witcherslottet, men det eneste stedet han kan ha lært sin "wax on, wax off" må være i en koreografert håndjager gitt av Mr. Miyagi.

Å være tro mot kildemateriale er helt greit, men har noen kanskje tenkt tanken om at George R.R-- jeg mener Andrzej Sapkowski, ikke traff spikeren på hodet når tiden kom for å skrive om folkets personligheter? Jeg sverger, nesten hver eneste jævla person jeg treffer på er ute etter å drepe meg på en eller annen måte og jeg kan sette pris på at dette skal gjøre meg involvert og skjerpet til en hver tid, men mer enn ikke i det hele tatt virker det bare teit og komisk at røver-knotten er skrudd opp til 11.

Stemmeskuespillet er konge, men det føles litt pussig å bade i en sjø av regionale britiske dialekter for å bli truffet rett i nyrene av en amerikaner helt ut av det blå. Sammenhengen mellom det som blir sagt og kroppsspråket henger ikke alltid helt sammen, men er akkurat overbevisende nok til at jeg kan leve meg inn i det.

Jeg slipper vel ikke unna å snakke om Gwent heller, et utrolig gørrkjedelig men allestedsnærværende kortspill som heldigvis ikke tvinger seg for mye inn på meg, men akkurat nok til at jeg ikke liker det, akkurat som faren din.

Det er merkelig hvor mange ganger Geralt skal poengtere hvor intenst han hater portaler, og det føles mer som om det er for plottets skyld at han ikke bruker disse når muligheten byr seg og alt hadde vært lettere om han bare dedikerte to sekunder til å gå fire skritt i stedet for å bruke tre uker på å ri tvers over landet. Alle disse bastante referansene høres ut som et passivt aggressivt "fuck off" brev til Valve, som om en bitter tjueåring har fått læreplass i CD Projekt Red etter å ha måtte hente kaffe til Gabe Newell i to år uten at Half-Life 3 er å se i det fjerne.

Tro ikke i et øyeblikk at du slipper unna bugs eller glitches. I startsonen traff jeg på en ganske søt urteselger med en overdramatisk couchsurfer som ikke ville røre på seg på grunn av noe blod eller annet tull som samlet seg i skallen hennes. "Ålreit," tenker jeg. "Mitt første dilemma." Enten la henne dø fredfullt i søvne eller snekre sammen et passelig grusomt glass med lunken Gøy saft og satse på at dette ikke går rett vest med hese skrik i natten. Det høres dramatisk ut, ikke sant? Vel, det var ikke det, for øyeblikket etter at jeg hadde tatt på meg oppgaven å dra på butikken reiste den slitne MDG-hippien seg opp og gikk rundt i kåken hennes og maste om at bankkontoen hennes hadde blitt hacket av fengselstattoverte banditter og kunne ikke betale leia si.

The Witcher 3 er en solid gudegave av et spill som fortsetter å gi og gi til du får samlemani og må ringe TV3 for å igjen få livet på gli. Hvis bare Audien til Geralt lot seg kontrollere litt lettere og det ikke ble så lett midt i spillet hadde jeg vurdert å senke meg selv i et bad vaniljesaus, men enn så lenge...

The Witcher 3: Wild Hunt får; å sparke Dragon Age Inquisition rett i ballene/10.

Samlet karakter: 7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10