Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Just Cause 3

Just Cause 3 - Michael Bay, the game.

Forfatteren av dette innlegget ønsker å gjøre det kjent at karakteren 5/10 ikke betyr noe for denne anmeldelsen og han gjør dette hele tiden, den dusten. Det gjør heller ingen andre tall mellom 1 og 10. Dette er ikke clickbait. Nei, du kan holde kjeft.

Spill har gått gjennom en enorm utvikling de siste årene. Det som før var åndssvak tønnehopping for å banke opp en garasjemekanikker på toppen av et stilas er nå blitt til enorme budsjett for å se hvor bra svetten kan glinse av Nathan Drake's selvgode ansikt og Kratos' høyre rumpeball. Det er godt å se at ikke alle spill trenger å være enorme dramatiske forestillinger, og å slappe av med litt god gammeldags ødeleggelse i en enorm sandkasse for å vekke femåringen som forsvant på en hyttetur med onkel, er noe jeg setter umåtelig pris på.

Spill som Just Cause er en ting som AAA-utviklere burde gjøre oftere, for det er en ukomplisert sak som er vanskelig å kødde til. Uansett, Just Cause 3 er morsomt i omtrent tredve sekunder før rutinen kicker inn og det eneste spillet hadde gående for seg blir gjort kjedelig fortere enn THQ-aksjene kan stupe.

Vi er tilbake som Rico Rodriguez - det er det han heter, spill overrasket - som etter to døde diktatorer bak seg er klar for å knerte en han faktisk kan være investert i, nemlig den som de siste par årene har jobbet på seg et slags Alahdeen-image gjennom systematisk undertrykkelse og utvikling av et oppfunnet kjernefysisk våpen. Ikke at Rico viser noe særlig interesse i dette, ettersom fyren knapt klarer å la være å kommunisere uten å bruke one-linere, og gjør ham snytt ut av en nittitallshybride av en Die Hard/Mortal Kombat-film.

Er det noe som er klinkende klart for enhver sjel som har erfart denne serien, er at det siste du vil ha fra spillet er historie - vi er her for god gammeldags destructionporno. En skulle trodd at å se et enormt militærkompleks fylt til randen av bensin og sikringsskap skulle være oppmuntrende for lille hyperaktive Timmy, men spillet klarer å tvinne dette inn som et krav i historien som nekter deg å fortsette dersom du ikke har utført dets obligatoriske anarkikriterium ved å i det minste stikke hull på bildekket til en svett fenrik. Dette gjør ødeleggelsen til en rutine som blir kjedelig fortere enn Petter Northug kan si; "Nei dommer, det var kameraten min som kjørte."

Jeg har alltid vært relativt forsiktig med å være for glad i Just Cause-serien, for jeg vet nøyaktig hva det er de prøver å etterligne - nemlig Mercenaries: Playground of destruction, som for øvrig er et betraktelig mer overlegent spill enn både Just Cause 2 og 3 til sammen. Greia var rett og slett at ødeleggelsen du kunne gjøre der var nærmest betingelsesløst og tross hva Avalanche Studios eller andre anmeldere prøver å fortelle deg, så kunne du ødelegge absolutt, bokstavelig, ufornektelig og definitivt ALT. Det føles rett og slett som om det er mindre her denne gangen, noe som ikke hjelper når du begynner å komme deg et stykke ut i spillet og du hangglider over den største øya som ikke har noe som helst der.

Jeg vil våge å påstå at jeg er en enkel sjel. Jeg trenger ikke den mest skinnende grafikken, ei heller er det en nødvendighet å se gjørme og svette sile ned kløfta til Lara Croft, men når spillet ikke klarer å prosessere den ene tingen som er en konsekvens av din hensynsløse natur, forsvinner viljen til å bli sittende fortere enn faren din når han skulle ut og kjøpe røyk. Du får utdelt uendelige mengder med miner, men kan bare legge ut et bestemt antall om gangen, og hvis du forsøker å fyre opp mer enn fire bensintanker og en radiator, da kneler hele jævla konsollen hardere enn Audien til en viss langrennsstjerne. Spillet blir da stående i et slags lav framerate limbo som det ikke kommer seg ut av med mindre du stenger hele dritten av og starter på nytt igjen. Det er SÅ jævla gøy å spille på next gen-konsoller som prøver sitt hardeste å late som om de er gaming PC'er.

Nisjen til denne serien ligger i hookshotten, som mye av gameplayet sirkulerer rundt. Denne tar du i bruk ved å hamre inn L1 så ofte du kan, eller LB eller hva pokker hvis du spiller på XBox. Jeg vet ikke - jeg er ikke en idiot. Rico har nå fått en oppgradert gripeklo, og kan nå henge opp enda flere døde soldater om han måtte ønske. Dette, sammen med den fargerike settingen vi befinner oss i blir litt som å dekorere et slakteri med selskapsflagg. I tillegg til denne har han også fått en vingedrakt som faktisk er utrolig morsom å bruke, og var for min del det eneste fremkomstmiddelet jeg brukte.

Akkurat dette blir litt som i Saints Row IV, hvor du får noe veldig unikt for deg å bruke til å komme deg rundt med, og som øyeblikkelig gjør kjøretøy ganske så fåfengt. Jeg syns utrolig synd på stakkaren som satt i ukesvis for å designe kjøretøy, kun for å bli sittende igjen i støvet i det jeg flyr gjennom grottekanaler og laguner i et forsøk på å få Bruins4lyfe's rekord om lengst tid tilbrakt i vingedrakten uten å kræsje til å se ut som det svinnende glimtet i øyet hans da han fikk sparken fra pikksugerfabrikken. Biler båter og campingvogner er uansett en sann traume å kontrollere, men man slipper heller ikke unna dette hvis man vil ha litt mer utvikling av gameplayet.

Sideoppdrag finnes det et flust av, og hvis du tjener opp nok poeng per oppdrag låser du opp et "gear mod" i et slags egenskapstre hvor du kan modifisere funskjonene til våpen og sprengstoff. Mange av disse er ganske artige, og spesielt godt likte jeg de jeg måtte bruke vingedrakten til for å fly gjennom hinderløyper, mens andre som hadde fokus på kjøretøy var som åpningsscenen i Saving Private Ryan.

Medici eksisterer kun for å bli sprengt i fillebiter, og området rundt meg forteller meg ingenting om landets historie eller hva slags undertrykkelse folket lider under som ikke er markert med Avalanche Studios varemerkede røde tusj. Det trenger ikke å være slik heller, men det hadde ikke vært å forakte med noen karaktertrekk som forteller meg hva slags land dette er, for alt jeg ser nå er en slags utvannet Italiaklone uten noen av de tingene jeg forbinder med stedet. Men igjen, vi er ikke her for historie så la oss prøve å riste av den tanken.

I tillegg til Rico har vi nå et rik besetning av etnisk diverse karakterer, hvis interaksjon kun er begrenset til cutscenes. At disse har fått et litt mer filmatisk preg over seg kan jeg like, hvertfall hvis det skal sammenlignes med forgjengeren som bare klippet og limte den samme cutscenen om og om igjen. Ingen av karakterene rundt Rico får noen særlig utbredning og opplevelsen hviles utelukkende på personligheten deres hvor noen er mer håndterlige enn andre. Dimah, den arrete våpenutvikleren er spesielt irriterende ettersom spillet ikke klarer å unngå at hennes følelsesliv er klin likt Sheldon fra Big Bang Theory. Dette er ikke sjarmerende - begge er ensidige figurer og hver eneste spøk spillet forsøker å presse frem er myntet på det at hun oppfører seg som en robot. Dette poenget blir hvertfall drevet hjem når hun roper; "danger, danger!" over radioen og det var kanskje fjerde gang jeg slo av spillet etter enda et tungt sukk.

Rundt om i Medici finner man audiologs beleilig plassert i hver eneste søppelhaug man finner. Disse loggene inneholder general Di.. et-eller-annets memoarer fra hans tid som rekrutt og hans stigning i rekkene. Det finnes ikke nok adjektiver i det norske språk for å beskrive hvor hardt jeg driter i alt som har med fyren å gjøre, fordi dette forsøket på innklemt karakterutbredelse er så utrolig gjennomsiktig. Di Ravello kunne ikke vært mer åpenbart ond med mindre han sto der og tvinnet sin tynne mustasj med sin trofaste hundekompanjong i flyvebriller, jage en brevdue over Atlanterhavet.

Det var rett før jeg kastet inn håndkledet og nektet å fullføre Just Cause 3, før spillet truet med å snart være ferdig. Hele denne middelmodige opplevelsen kulminerte i kanskje den mest åndsfattige bosskampen jeg noensinne har vært borti. En femten sekunders affære hvor fjottkuken bestemte seg for å bruke et helikopter, som du kan ta mitt ord på er den minste trusselen i hele jævla spillets historie.

Just Cause 3 får meg definitivt ikke til å sette meg ned igjen med det i ettertid. Det er rett og slett for lite som fenger meg denne gangen, kombinert med lav framerate hver gang noe eksploderer og gørrkjedelig progresjon. Det går selvsagt an å bare slå seg løs, henge opp biler i taket, tjore en ku fast i en tanks og fyre den avgårde over et stup men når det er ute av systemet så er alt over. Jeg husker veldig godt hvor gøy jeg hadde det i Just Cause 2, hvor alt var en overraskelse hele tiden, og kanskje det er litt av problemet nå. Jeg vet hva serien kan by på og det var for lite denne gangen. For å si det på denne måten; Just Cause 2 hadde et flyvende partyskip. Har Just Cause 3 et partyskip? Nei.

Spill Mercenaries.

Just Cause 3 får; Å finne ut at faren din egentlig ikke var rockestjerne etter ti år./10.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10