Halo: Reach

Ja. Jeg er nok en die-hard Halo-fan inn til beinmargen. Hva kjennetegner en fan? At man vet alt om emnet? I så fall er jeg nokså blank.

Jeg opplevde Halo Combat Evolved allerede på den første Xbox-konsollen. En monster av en murstein som brølte og peste like ved en stakkarslig Gamecube. Med spake laget for dovregubber styrte jeg Master Chief ombord på et romskip som var under angrep av underlige vesener; The Covenant.
Det er vel det jeg har forstått av hele serien. Jeg er på menneskehetens parti og skal bekjempe romvesenene. Noen ganger den zombie-lignende The Flood, og andre ganger de brummende Brutes. Enkelte ganger er jeg også på parti med noen av disse, men helt hvorfor vet jeg ikke.
Ja, jeg må innrømme at viljen til å forstå bakgrunnshistorien er nokså liten, og likevel har jeg kost meg grenseløst som Master Chief, en mystisk og kul type som faktisk er den siste Spartan-soldaten. Såpass har jeg også forstått.

Men her i Halo Reach er ikke Master Chief en del av kallaset. Her møter vi en gjeng Spartan-soldater som prøver å bekjempe romvesene som har angrepet planeten Reach. Alt dette finner sted før den opprinnelige Halo-trilogiens opprinnelse. Det er skaperne Bungies siste Halo-spill, og de vil avslutte med et brak.

Vi får være den nye soldaten på teamet, Noble Six. Han kan forøvrig gå med den rustningstypen samt fargen som du selv velger i ditt personlige walk-in-closet. Teamet er en god blanding av soldater med hver sin personlighet, hvorav jeg foretrekker de som holder mest kjeft og oppretholder sin mystiske identitet. Selv om dette er ment å vise en noe mer følelsesmessig side av det å være Spartan-soldat, savner jeg både Master Chief og Arbiter.

Historien er fengende med mange overraskende filmsekvenser. Man får også oppleve litt mer dyreliv på denne planeten, hvillet får den til å virke mer levende. Jeg føler likevel at dette kunne gjøres enda bedre for å gi spilleren en bedre overbevisning om at dette ikke er en livløs planet.
Hovedsakelig består kampanjen om å utrydde bølge etter bølge med romvesener, samt ødelegge ulike formål, aktivere ulike brytere, komme seg fra a til b og også forsvare ulike ting og karakterer.
Alt i alt kan man enkelte ganger puste tungt ut av småirritasjon da en ny bølge med Covenant blir sluppet ut når du endelig har greid å tillintetgjøre den tredje bølgen, om ikke den fjerde. Er dette for å dra ut tiden i spillet? Hele serien har bestått av at nye mengder fiender hele tiden dukker opp så snart man har brukt enorme mengder krutt på å rense overflaten for ett utslipp av fiender. I mine øyne kan det bli litt repeterende og irriterende da jeg mest har lyst til å komme meg videre, og ikke bekjempe en ny gjeng med Covenant hvilket føles litt meningsløst. Men dette må ofte gjøres for å kunne komme seg videre, og det blir litt kjedelig i lengden.

Til dette kan man heller bryte seg ut i spillmodusen Firefight, et friskt pust i serien som allerede be introdusert i Halo 3 ODST. Her skal man faktisk utrydde bølge etter bølge med ulike fiender mens man selv har et begrenset anntall liv og våpen. Det er en modus som faller i god jord hos meg. Man får virkelig utfordret seg selv alt etter eget ønske, og se hvor langt man kan komme før man mister sitt siste liv. Her er det ingen historie inn i bildet, og man er låst til en begrenset bane.

Selvsagt er også den velkjente multiplayer-delen med, en modus som har satt en høy standard for online-gaming helt siden Halo 2 ble sluppet. Reach er intet unntak og gir oss velskapte baner man kan kjempe på i ulike moduser. Alt fra alle-mot-alle til lagspilling og capture-the-flag, samt en rekke andre moduser. Det har et godt grensesystem når man vil finne andre spillere online, man får både vist sine ferdigheter og også møte motstand. Man går vel sjelden lei en spennende og god online-kamp?
I Reach kan man også skape sine egne baner slik som i Halo 3, men her får man også med en gedigen tom bane man kan utfolde sin kreativitet på når det kommer til map-making.
Mulighetene er mange og det er også den lange listen av våpen, kjøretøy, samt ulike strukturer. Personlig kunne jeg tenke meg litt flere typer strukturer, men dette er bare småpirk fra min side.

I spillet kan man hele tiden samle poeng, uavhengig av om man spiller kampanjen eller andre moduser. Disse kan benyttes til å låse opp ulike rustningtyper. Man må nok spille en god del for å oppnå mange av de kuleste rustningene, for det behøves en litt overflødig stor mengde poeng for å kunne låse opp rustniger, samt stige i grad. Er du derimot en besatt Halo-gamer er vel ikke dette noe problem. Likevel har rustningene liten betydning i mine øyne. Jeg gir egentlig blaffen. Det er begrenset hvor mye det engasjerer å kunne velge mellom bøttevis av ulike rustningsdeler, men for de som synes dette setter sitt preg på sin egen soldat er nok dette en liten gullgruve. Selv er jeg mer opptatt av å velge fargene som gjør min soldat til den rette for meg. Jeg gir blaffen i hvilken hjelm jeg bærer.

La meg også nevne noen småting til fra kampanjen. Jeg kan bare ikke la være å understreke hvor mye heftigere de har blitt i dette spillet. De tobeinte, ikke Gruntene, føles mye sterkere, smartere og tøffere å kjempe mot. Det gir dem mer karakter og gjør dem fryktet på slagmarken. Gruntene er like dumme som de pleier, og det gjør ingenting. Hva de i det hele tatt har å gjøre i denne krigen har jeg aldri forstått. De er uansett et humoristisk innspill i et ellers så seriøst krigsdrama.
Man får også muligheten til å fly heltøffe romfartøy både på bakken og i luften. Dette er noe av det som MÅ være med i et Halo-spill for meg, og gjerne så mye som mulig. Jeg elsker å råkjøre i en Warthog (bil) fullastet med soldater, føle meg fryktløst i en Scorpion (tanks) og fly rundt i fly. Appropo fly; for første gang i Halo får man virkelig styre heftige fly i dette spillet. Det minner svært mye om Star Wars, og det er fanden hakke meg heftig!
Uten å spolere mer av kampanjen vil jeg bare nevne at denne ikke har en lykkelig slutt. Det handler tross alt om Spartan-gruppen som kjempet og døde på planeten Reach, så da forstår du nok utfallet selv. Hvorfor min soldat Noble-Six valgte å avslutte med et selvmotdsoppdrag kan nok diskuteres. Var det følelsesmessig eller pur heroisk?

Med dette sier Bungie farvell til sine trofaste spillere verden over. De gir staffettpinnen videre. De har gitt oss mange minneverdige spilløyeblikk, og for meg har de fleste blitt opplevd via split-screen. Kampanjene føles for meg verdiløse uten en medspiller å denge løs på Covenant med. Teamwork, rett og slett.
Bungie prøver å gi oss det beste av det beste, litt av hvert fra hele serien i en stor pakke, og de leverer både med gameplay, grafikk og sitt råe lydspor. Ja, hva er vel Halo uten den velkjente musikken?
Desverre er det sørgmodig når eventyret tar slutt. Kampanjen kunne like gjerne være dobbel så lang for min del, for dette er heftig sci-fi-action som bare føles rått å få være en del av. Jeg tror også at Bungie kunne gitt oss mer. Det er synd de ga seg her, når de også har begynt å fylle sin verden med mer liv enn tidligere. Man kan bare drømme om hvordan det ville blitt om de hadde fortsatt arbeidet med spillserien som betegnes som Xbox sitt sterke flaggskip.
Har de fortsatt denne umisskjennelige serien ville jeg gjerne blitt med på reisen. Selv om serien fortsatt er i gang med nye utviklere, kan intet ta fra Bungie det klassiske preget de ga Halo.

Jeg gir ikke spillet topp-karakter, men det ligger på en god ni-er og småsnuser på ti-eren. Grunnen er at historien er litt tynn, men likevel kunne også kampanjen vært lengre til tross for dette. Teamet av medsoldater i gruppen føles også til tider ut som livløse dukker. Jeg ble ærlig talt skuffet da vi som team skulle beskytte en base mot et større Covenant-angrep. Mens jeg løp rundt på slagmarken, sto resten av gjengen og glante på! Mulig de trykket på avtrekkeren en gang i blandt, men det føltes ikke som et team, mer som en gjeng tankeløse naut som brukte meg som lokkemat. Hallo; vi er en liten gruppe som skal holde sammen, og selv om de ofte bidrar litf, kunne de gjerne bidratt mer til å gjøre seg sett på slagmarkene.
Jeg følte heller ikke at kampanjen avsluttet med en adrenalinfyllt avsluttning slik de tidligere spillene har gjort. Det er bare plutselig...slutt.

Også savnet jeg Master Chief gjennom hele spillet! Ja, uansett hva Bungie og andre utviklere måtte pøse ut i fremtiden; Halo for meg blir ikke 100% det samme uten Chief.

Alt i alt vil jeg likevel annbefale denne perlen på det høyeste. Det er rå action fra start til slutt med gode mellomsekvenser hvor man vandrer fortapt rundt på Reach. Du får mye for pengene her; og alt fra kampanje og multiplayer til Firefight gir deg mange, lange timer med underholdning.