Unravel Two

Unravel var en fantastisk opplevelse. Det var en platformer med litt hodebry hvor man brukte garn for å komme seg videre. Det var kanskje ikke nytenkning på dette viset, men det viste en atmosfære jeg ikke hadde sett i andre platformere. Dette av den grunn at handlingen fant sted i Sverige, hvilket har mange likheter med vårt eget land. Jeg elsket å vandre rundt som Yarny i den vakre naturen, rømme fra dyr som jaktet på meg mens jeg kunne se et lite tun med rødmalte trehus og plutselig en fredelig elg i bakgrunnen, satt til perfekt stemningsmusikk. Desverre var det ingen flerspillermuligheter.

Oppfølgeren er en typisk oppfølger. Det prøver nye vrier mens det drar med seg mye fra det første spillet. Det nye her er at man må tenke litt anderledes da man har to garn å passe på. Likevel er det sjelden man står fast og man kan alltid be om tips underveis i spillet. Det er med andre ord en enkel spillopplevelse å ta seg gjennom.

Historien forstår man lite av og den er ikke noe å motta litteraturprisen i forfatterskap for. Historien betyr heller aldri for mye i et platformspill, men det er en slags handling som vi får servert i form av bilder i bakgrunnen slik som i debutspillet, og man kan tolke den slik man selv måtte ønske.

Grafikken er noe vakrere denne gangen, og det vises best i de naturrike omgivelsene. Desverre er det ikke like mange av dem denne gangen. Mye av spillet foregår innendørs eller i industrilignende omgivelser. For meg blir dette et stort savn da den nordlige skogsnaturen satte sitt preg på det forrige spillet. Det var liksom det som trakk opp spillet for meg.
Musikken er likevel stemningsfull og en fryd for øret.

Historien blir litt kort. Det er syv kapitler å ta seg gjennom. Noen litt lengre enn andre, men det føles mye kortere enn forgjengeren, og heller ikke like spesielt. Utviklerne har derfor valgt å pakke inn tjue challenge-baner hvilket tyder på at de selv hadde ønsket at spillet var litt lengre. Gi oss heller flere baner og med litt mer variasjon.
Ja, for det blir faktisk også meget repeterende. Jeg følte at mye av tiden gikk med til å slenge seg i garntråden for å kaste seg over til et annet sted. Litt mer kreativitet hadde nok ikke vært av veien her. Dette gjør det slik at jeg heller føler for å spille det første spillet om igjen fremfor dette.
Ærlig talt er det kun muligheten for CO-OP som er et pluss ved oppfølgeren.

Man kan denne gangen velge og også finne nye utforminger til sin figur, samt skifte farge. Dette følte jeg liten vits i da spillet i seg selv er såpass kortvarig, men likevel en artig bonus man desverre ikke får så mye ut av.

Det største minuset ble for meg fiendene. Nei, ikke gjedden eller tiuren som tydeligvis hadde en dårlig dag. Den fienden som dukker opp jevnlig er en slags liten, mørk sky som brenner. Mulig at dette skal forestille vonde minner eller ren ondskap, og de patruljerer og forfølger deg. De er meget kjedelige. De kunne laget en fiende med litt karakter. Blir som slimmonstrene i Zelda-serien; et resultat av meget dårlig kreativitet.
(Alt annet ved Zelda-spillene er dog toppers, da)

Det har alt i alt vært en kort men også fin spillopplevelse. Jeg fikk rømme fra gjedder, se elg i bakgrunnen mens jeg løp i en svensk skog. Desverre ble det ikke mange nye inntrykk her og jeg følte at jeg hadde gjort mye av det samme i forgjengeren. Dessuten ble jeg som sagt litt skuffet over mengden industriomeråde kontra natur. Du finner lignende steder i spill som Inside og Black The Fall, men du skal lete lenge etter en frodig naturrik platformer satt til våre naboers vakre naturmiljøer.

Jeg synes ikke at denne oppfølgeren kan måle seg med debutspillet, men det var fint å spille det med en annen spiller. Kommer det et tredje spill har likevel ikke dette spillet stoppet meg fra å også gå til innkjøp av det. Unravel-serien er et frodig pust for de som liker spill hvor selve atmosfæren står sentralt.
Alt i alt er det en kort, men grei, samt meget lett platformer å ta seg gjennom. Forvent dog ikke noen aha-opplevelser her.
Å spille gjennom dette flere ganger ser jeg heller også mørkt på da variasjonen var så som så. Mulig man ikke brukte mye mer tid i forgjengeren heller, men varierte landskap gjorde slik at man følte det var et lengre spill med mer innhold.

Unravel Two er en helt grei, midt på treet og OK oppfølger som ikke helt når opp til sin forgjenger. Skulle bare ønske man hadde flerspillermuligheten på det spillet isredet for dette. Det er det som er Unravel Twos grunnmur. Jeg kan dermed ikke gjøre annet enn å gi spillet en syver på terningen og håpe at dette blir en trilogi hvor neste spill lar oss oppleve litt mer variasjon og skandinavisk natur.