Bioshock Infinite

I det tredje og siste kapitellet av Bioshock-trilogien dras vi vekk fra det undersjøiske og til en forvridd by som eksisterer over skyene. Desverre er det ikke slik at alt er fryd og gammen. Over skyene er ikke alltid himmelen blå...

Historien starter med at du sitter i en liten båt som blir rodd til et fyrtårn i 1912. Du er Booker, en mann som skal sendes opp i skyene for å nå byen Columbia hvor en dame ved navn Elisabeth har blitt holdt til fange hele sitt liv. Du vil raskt forstå at det er diverse pakter, religiøse bakgrunner og historie som også spiller en stor rolle her. Da snakker vi historie FØR 1912, altså rundt århundretsskiftet.
Jeg vil også legge til at Columbia drives av en litt gal type, ala Raptures Adam Ryan. Her blir vi derimot kjent med Comstock, en kar som ser på seg selv som en profet, men som driver byen på feil kjør.
For å unngå spoilers velger jeg nå å ikke si noe mer om selve handlingen.

Grafikken er mye mer lysbelagt i dette spillet kontra forgjengerne. Den mørke og dystre klaustrofobiske følelsen og atmosfæren er ikke å skimte. For de som mente dette hadde en stor betydning for Bioshock, innkludert meg selv, vil nok dette være et nederlag. Men for å se det på en annen side; hva er galt med litt fornyelse? Trenger vi et tredje spill med mørk og dystert undervannsmiljøer? Jeg tror dette gir serien et friskt pust.
Jeg har selv pløyet meg gjennom alle Bioshock-spillene, og jeg husker det første og dette. Bioshock 2 blir litt i skyggen for disse av den grunn at det ikke gir serien noe spesielt mye mer enn debutspillet gjorde i form av atmosfære. Oppfølgeren gjorde ikke det samme inntrykket som det første og Infinite gjør.

Musikken er også mer lystig i bygatene hvor ulike amerikanske symfonier høres rungende. I kampsekvensene blir det mer dramatiske toner og noen ganger får vi også høre velkjente og dystre fiolingnikkinger. Lydene og stemmeskuespillet er helt greit, og særlig Elisabeths skuespiller gjør en god jobb. Desverre må jeg si at det blir, som i de tidligere spillene litt mye preiking. Noen ganger skulle man ønske at de hadde kommet til saken istedet for å jatte om annet vissvass mens vi står der og venter på å få fortsette. Noen liker kanskje dette, men i slike spill har jeg ikke tålmodighet til det.
Det positive er likevel at man selv kan i større grad nå kan velge om man vil høre audio-taper eller ikke. Man slipper at de kommer i veien for annet slik at man kan velge å høre dem når man vil. Også de mere viktige tapene.
Men i dette spillet blir det også mye av det samme stemmeskuespillet og de samme strofene fra fiendene, hvilket gir lite variasjon. Bioshock 1 og 2 led også av dette.

Gameplayet er det ikke så mye å utelukke på. Man kommer raskt inn i kontrollene, men jeg synes menyene er litt mer rotete denne gangen. Det kan godt bare være en smakssak, men til tross for mange nye og kule krefter, valgte jeg å ikke sette meg for mye inn i dem. Jeg syntes dog det var kult å kunne få fiendene til å sveve i luften for så å meie dem ned med hooken. Som oftest sagde jeg hodet av dem.
Hooken er noe av det ikoniske med Infinite. Den lar deg cruise rundt på diverse skinner så du kan nå nye høyder og kanskje også hoppe på en luftballong. Hooken holdes i hånden og den kan også få deg til å nå kroker på bygninger. Den er i alt en kul innvestering i serien.

Jeg må si at Bioshock Infinite føles mye større enn forgjengerne, og de dramatiske actionsekvensene er god føde for fansen. Likevel synes jeg også at mye av spillet består av å gå fra ett sted til et annet, deretter tilbake igjen også en runde til, om ikke to. Og jeg må si jeg ble nokså lei av alle heisturene som fant sted. Mye av spillet blir egentlig litt repeterende og man ønsker å kunne få litt mer variasjon tross en relativt god historie man blir engasjert i.
Men det er de kule stedene og mektige actionsekvensene satt til heftige miljøer som løfter spillet slik at det hele overlever og ikke føles som en bilbane hvor alt går rundt og rundt og man ser det samme hele tiden.

Min totale konklusjon er at Infinite gjør en god jobb for å puste liv i serien, gi oss mye av det vi kjenner til men også lage en ny twist på det hele. Desverre trekker jeg toppkarakteren ned til en 9-er da det er mye repetisjon, litt knotete menyer og også mye av det samme på fiendefronten. Jeg gikk til slutt løs på fredelige folk i Columbia for morro skyld og av ren ondskap. Jeg savnet til tider Rapture med alle dens mentalt forstyrrede individer samtidig som jeg frydet meg med nye miljøer. Jeg koste meg med Infinite og så på det som et spill fra en annen spillserie, ikke Bioshock slik jeg en gang kjente den, selv om likhetstrekkene er mange. Spillet er alt i alt et spill en hver FPS-entusiast burde få med seg.