Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Amnesia: A Machine for Pigs

"A Machine For Pigs" er en fordømt kul tittel. Den er kryddret med enkle ord satt sammen til en merkelig settning som klinger sterkt. Men spillet er også like sterkt, og jeg satt mer fastklemt til håndkontrolleren enn ved det første Amnesia-spillet. Likevel endte jeg opp med å spørre; kan man finne opp kruttet to ganger?


Det er nyttårsaften 1899 og vi blir kjent med Oswald Mandus som er en industrimann som har vendt hjem til London etter en reise til Mexico som endte med kraftig feber. Det Oswald ikke forstår er at det har skjedd ting underveis som han ikke kan huske. Det mest drastiske av alt er at barna hans har forsvunnet sporløst. Han vandrer rundt i herregården sin på leting etter barna.
Det store huset begynner å riste, som om en stor maskin er blitt startet. Og ganske så riktig er det nettopp det som har skjedd. En gigantisk maskin er nemlig bygd under huset, og barna skal tilsynelatende befinne seg fanget under den og er i tillegg i fare for å drukne, bare for å gni det skikkelig inn. Oswald må dermed prøve å få stoppet denne forferdelige maskinen.
Jeg velger å ikke si noe mer om selve historien. Ikke fordi jeg hverken ikke kan eller vil, men fordi jeg ikke bør gjøre det med hensyn til de av dere som enda ikke har prøvd spillet. Ting er nemlig ikke helt som det ser ut til, og man kan spørre seg hvem som egentlig er den rettmessige ondskapen her.

Det vi uansett må frykte er grisene. Det er egentlig en mix av gris og menneske som lusker rundt i maskinrommene og i fabrikklokalene, en såkallt arme av Pigmen. De er relativt mindre enn man kan tro, men de beveger seg på en ekkel måte, og når de står oppreist på to ben er de fryktelige å møte. Man må luske seg rundt for å ikke bli oppdaget av disse, men når de grynter i bakgrunn av den grøssende musikken og dukker opp rundt et hjørne, må jeg si dette ofte ble et adrenalinfyllt kappløp med grisehelvete hakk i hel. Jeg greide alltid å rømme og døde aldri under gjennomspillingen, bortsett fra ved et patetisk selvmord hvor jeg kastet meg ned i en av maskinens turbiner.
Vi får ikke se disse griseskapningene til å begynne med, kun porselensfigurer som er satt ut her og der. Dessuten får vi se mange døde griser, altså ekte gårdsgriser som ligger i haugevis. Det er makabert og groteskt og jeg liker det. Horror-hjertet mitt smilte samtidig som det grøsset. Dette spillet virker mye mer ekkelt enn "The Dark Descent" og jeg likte hele opplegget. Dessuten ble jeg oftere redd og skremt under gjennomspillingen, og det gir stjerne i margen til tross for at det ikke var like ofte som jeg ønsket å bli direkte skremt. Igjen bygger mye på selve atmosfæren og ikke nødvendigvis at vi skal sprette opp fra sofaen av skrekk.

Spillmekanikken noe anderledes denne gang. Vi slipper å tenke på lyset. Vi slipper å samle olje til lykta og liv. Lykta er elektrisk og går aldri tom for strøm. Det er ingen skjerm som viser hva vi har plukket opp av utstyr da det her ikke er noe utstyr å sanke med seg i lommene. Skal man ha med seg noe må man pent bære det forran seg. Lyset er som sagt udødelig, men blinker om det er en ond gris i nærheten.
Det at dette er tatt vekk er både en positiv og negativ ting, men mest av alt et nederlag. Har man uendelig med lys så slipper man jo å lete rundt etter påfyll av olje til parafinlampen slik som i forgjengeren, og man føler seg tryggere. Det skal man ikke i et skrekkspill. Man skal så absolutt ikke føle seg trygg. Men jeg må innrømme at når lyset blinket og jeg visste det var en gris i nærheten, da var jeg ekstremt redd for hvor den ville komme frem fra, i hvilken korridor og om den var bak meg.

Kontrollene er enkle og funker fjell, men jeg irriterte meg ofte over at obkjekter hakket på flere steder. Objekter som ikke engang skulle være der. Dette er på Xbox Ones "Amnesia: Collection" versjonen. I tillegg hakket også kameraet seg ofte når man snudde seg. Dette vil være med på å trekke ned både stemningen og spillets endelige karakter. Det er synd fordi grafikken er like sabla bra som i forgjengeren.

Musikken og lydene bringer den fæle og grusomme atmosfæren et grøsserspill trenger. Lyden av griser som stamper rundt i korridorene gjør det hele til en tøff opplevelse. Ja, jeg må være så ærlig å erkjenne at jeg flere ganger vurderte om jeg burde spille spillet ferdig. Jeg fryktet at mine nerver ikke var kapable til å greie det. Og ikke bare på grunn av musikken og lydeffektene, men på grunn hele pakka. Jeg vil med hånden på hjertet si at "A Machine For Pigs" utviklet seg raskt til et mye mer skremmende spill enn "The Dark Descent", på tross av at mange la spillet for hat fordi det beveget seg forbi forgjengerens grenser.

Gåteløsingen er denne gangen enklere enn sist, og stadig mer repeterende. Det blir litt mye av det samme egentlig, og det var svært sjeldent jeg sto fast. Det trengs ikke noen Einstein til for å løse disse. Har man 6 ovner hvor to mangler kull, er det ganske så opplagt at disse to bør fylles med kull slik at alle ovnene kan brinne. Det er logiskt.

Ved sluttpartiet hvor vi skal ødelegge maskinen tar spillet en ny vending til det negative. Her blir det mye snakking, tøvete brev å lese, heiser å ta og spaker og knapper å trykke på. Dette blir man utrolig lei av og spillet blir ikke skummelt noe mer. Dessuten er det laaaaange loading-skjermer og det er uhorvelig mange av dem. En langdryg og gørre kjedelig prosess mot en tullete avsluttning. Desverre begynner man å forstå at potensialet som spillet hadde blir knust. Spillet startet bra, fortsatte bra, men endte med å se tåpelig ut. Synd og skam.

Alt i alt så synes jeg dette åtte timers lange marerittet var en grøssende fryd å pløye seg gjennom til tross for sluttpartiet. Det var nervepirrende, groteskt og merkelig skummelt på alle sett å vis. Det har beholdt mye av Amnesia-sjarmen samtidig som det prøver å gå nye veier. Konseptet er kult og tittelen er fortsatt råbra. En maskin for griser er og blir en seirende herre over, etter min smak, kule tittelnavn på et skrekkspill og det er et spill jeg gjerne tar frem igjen.
Joda, det har noen negative sider, men jeg synes likevel at det positive veier opp for dette. Men det traurige sluttpartiet kan derimot ikke unnskyldes. Dermed blir inntrykket man sitter igjen med det faktum at; neida, dette spillet kan ikke slå forgjengeren likevel selv om det skulle ha all grunn til å gjøre det. Likevel er dette et spill jeg vil anbefale for de som likte forgjengeren. Man kan jo ikke finne opp kruttet to ganger, men man kan jo gjøre et hederlig forsøk.

Nøff-nøff...

Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10