Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda

Vårherre skapte visst jorden, lyset og menneskene på noen få dager. Utrolig, og derfor også en påstand full av tvil. Men jeg skal ikke ta noen side i den diskusjonen.
Sikkert er det iallfall at Shigeru Miyamoto på kort tid greide å koke sammen oppskriften på en spillserie som har spyttet ut mesterverk etter mesterverk de siste 30 årene. I spillverdenen og blandt fansen blir han sett på som en av de store. En mester. Et geni. Ja, og en slags gud.

Noen mener det er viktigere å føre nye skaperverker til verden istedet for å ta vekk noen. Dette kan jeg si meg enig i, og det var nettopp det Miyamoto gjorde ved å gi ut "The Legend Of Zelda" i 1986. Altså ingen undertittel, for dette er altså orginalspillet. Roten til et univers som er knotete å strekke noen tidslinjer gjennom, med mere innviklede veier enn man skulle tro, men dog med et rikelig arsenal av godt verdsatte tittler. Han skapte med dette en verden som slukte spillerne inn i TV-skjermene.

Miyamoto står som kjent også bak høvdingserier som Super Mario Bros. På den tiden var det NES som var Nintendos bærebjelke, eller Famicom som den het i Japan. Super Mario var en slager som samlet venner og familier i alle aldersgrupper. Men Miyamoto hadde flere ideer. Ideer som ikke kunne passe inn i Marios univers. Dermed måtte han skape noe i tillegg til rørleggerens sopprike, hvor han fint kunne pøse inn de mere ambisiøse ideene.
Hyrule ble stedet. Stedet hvor Miyamoto kunne skape øyeblikk som var innspirert fra hans barndom hvor han selv dro ut for å utforske skogene i næromerådet hvor han vokste opp. En verden hvor oppdagelsesferd, historie og gåteløsning kunne forenes til et vakkert eventyr.

"The Legend Of Zelda" er et 8-Bits spill, altså er både utseende, innhold og musikken av en helt annen kvalitet enn hva vi er vant med i dag. Spillet åpner med en kjent melodi. Like kjent er også plottet i spillet. Du spiller som Link, den grønnkledde alven som skal redde landet Hyrule fra ondskapen som går under navnet Ganon. Prinsessen i Hyrule, Zelda, har delt den gyldne Triforce i åtte deler slik at Ganon ikke skal få makten. Link må dermed ut å samle disse bitene slik at han kan beseire ondskapen. Dette vil innkludere en masse utforsking, knerting av fiender og bosskamper i templer. Altså den velkjente oppskriften som stort sett har vært kjernen for nesten hvert spill i serien på en eller annen måte.

"It's dangerous to go alone. Take this!" er en strofe som er viden kjent i spillverdenen. Det er de ordene Link får med på ferden fra en mystisk gubbe når man starter historien. Han gir Link et sverd, og det kan komme godt med. Ja, for fiendene er mange, opptrer i ulike former, og de fleste av dem har vi sett i en oppgradert stil i senere spill i serien. Her har det altså vært mye resirkulering siden 80-tallet. Ikke bare i fiender, men også i steder og utstyr. "Ocarina Of Time" er et fint eksempel på akkurat dette, om du ønsker å finne sammenligninger.

Hyrule er kledd i sterke farger. Vi ser Link i fugleperspektiv. Vi løper rundt mellom fjell og skoger, ved vann og innsjøer og ned i dype huler. Kameravinkelen er noe vi ikke har sett så veldig ofte i Zelda, men ble en mye bedre måte å formidle utforskningen på i stedet for å la spilleren være i et side-scrollet platformspill ala Super Mario Bros.
Joda, jeg vet godt at oppfølgeren til dette (The Adventure Of Link) brukte denne metoden, og det er vel ikke uten grunn at det spillet blir sett på som seriens sorte får. Nok om det.
Grafikkmessig ble "The Legend Of Zelda" godt mottatt i 1986. Det var noe annet enn hva folket hadde sett før. På den tiden var det, som i dag, også vanskelig å skille seg ut med mange andre lignende spill på markedet. Likevel ble Zelda-spillet laget fra hjertet og greide å bli noe for seg selv. Det fikk et stadig større publikum og ble et kjent navn.

Hyrule er full av hemmeligheter, også i debutspillet. Ulike måter å finne hemmelige steder og rom på. Gamerne på den tiden måtte selv finne disse stedene. De fikk ikke like mye hjelp fra den vide verdens hjelpemiddler som vi har i dag. Deretter ble dette muntlig formiddlet dem i mellom. Dette var en måte å hjelpe hverandre på slik at flere spillere fikk kjennskap til hvordan de skulle nå de skjulte stedene.
Internett ble først utviklet på 80-tallet, og det var kun i større bedrifter at dette ble brukt. Strategi-guider var heller ikke noe som enda var et hjelpemiddel. Youtube var langt fra påtenkt. Dermed ble de hemmelige stedene et samtaleemne som muligens i beste fall fikk en spalte i et spillmagasin.

Leverer spillet like godt i dag? Nei, må bli mitt ærlige svar. Det er langt i fra "Twilight Princess", "Breath Of The Wild" og "A Link To The Past", men det er fasinerende å se hvor det hele startet. Og selv om det er fullt mulig å spille gjennom spillet med en god fantasi og føle man ER i Hyrule, er det ikke til å stikke under en stol at det ikke er like enkelt med disse 8-bits figurene. Det å sette karakter blir derfor litt urettferdig for spillets storhet på 1986 og for populæriteten, ikke minst blandt Zelda-fansen. Altså; et spill som kom som en gullkassett er ikke noe man skal undervurdere. Og selv om jeg ikke var født på 80-tallet, har jeg pløyd meg gjennom spillet på både Advance og Wii, og må si jeg overlevde den tilbakesatte grafikken. Er det fordi jeg er fan? Fordi jeg kjenner seriens utvikling? Muligens, men jeg må ærlig innrømme at det er et av NES-spillene jeg verdsetter høyest. Ikke fordi det er Zelda, men fordi det er et godt utviklet eventyr fra NES.

Jeg gir spillet 5/10 fordi tidens tann har tvunget meg til å innrømme at spillet ikke gjør seg like godt i dag. Mulig jeg ville gitt det 10/10 hvis vi befannt oss i 1986, men nå er det tross alt 2019, og det har en viss betydning. Men det er som sagt veldig fasinerende å se det første spillet fra denne magiske legenden. Et spill som vil anbefales om du enda ikke har prøvd det, og om du ikke tar for tungt på at dette tross alt kom til live i 1986.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10