Pokémon: Let's Go Pikachu!/Let's Go Eevee!

Jeg var en av de som fikk oppleve Pokemon på den gamle Gameboy Color da Pokemon-feberen gikk av stabelen sent på 90-tallet. Husker det ble kjøpt med maskinen på danskebåten da jeg bare var en pussling. Det var Pokemon Red med Charizard på fremsiden. Det spillet ble spillt lenge, og enda lengre da jeg ved et uhell slettet filen. Jeg kunne det ut og inn. Hadde en stor samling lommemonstre og en lang fartstid forran den knøttlille skjermen. Og vet du hva? Det var en heldundrende opplevelse selv med den knotete grafikken man hadde på den tiden.

Nå er det gått mange år. Pokemon har herjet fritt med spill etter spill, samt flere nye generasjoner Pokemon og filmer, TV-serier og fandens oldemor. Gameboy-spillene har blitt spydd opp igjen gang på gang med ørsmå forandringer, men denne gangen brukes det første eventyret, nærmest Yellow, som en blueprint. En skreddersydd nyversjon hvor nostalgien burde blomstre. Vel, gjør den det?

Du begynner i byen Palet og vandrer i Ash Ketchums fotspor i et alter ego, være det seg gutt eller jente. Du skal motta din første Pokemon fra Professor Oak, men det viser seg å bli noe utenom det vanlige. Spiller du Pikachu-versjonen får du naturligvis Pikachu på din skulder, mens i Eevee-versjonen får du den søte Eevee. Deretter får du et enkelt leveringsoppdrag fra professoren som raskt utvikler seg til noe større. Selvsagt skal du også reise rundt i verdenen og samle Pokemoner, beseire trenere, gymledere og samle knappenåler for så å bli den beste Pokemon-treneren. Gode, gamle Team Rocket har også en finger med i spillet, om ikke to.

Grafikken er klassikerens største fornyelse. Med fargerike og tredimensjonale utsmykkninger viser det seg som noe helt annet enn hva Gameboyenes mildt sagt enkle designede miljøer gjorde. Likevel på tross av at det er noen knippe år siden jeg gamet 90-tallets versjon, kjenner jeg meg lett igjen i Kanto-regionens kriker og kroker. Men bevares,  den todimensjonale hadde jo også sin sjarm, men det var likevel nå på høy tid med en ansiktsløftning. Til glede for både nye og gamle Pokemon-fanatikere.

En annen forandring som man også raskt vil legge merke til er at vi nå ikke trenger å kjempe en vill Pokemon ned til randen for å fange den. Dette er et elsk eller hat-moment. Vi kjemper nemlig (stort sett) ikke i det hele tatt mot ville Pokemon, men fanger dem i en Pokemon Go-stil hvor man taktisk og tidsmessig bør treffe med en Pokeball, samt bruke bær til å få goder. De 6 Pokemonene som er med i beltet ditt får dermed også rykket høyere opp i nivå selv uten å bidra. Resten av Pokemonene beholdes forøvrig i en boks som man alltid har med. Vi slipper dermed å løpe til en PC for å organisere Pokemonene denne gangen, hvilket er lettvint og en fin forandring i mine øyne.

Spillet tilbyr også samarbeid, hvilket blir presentert noe tamt. Din medspiller kan nemlig kun fange Pokemon og velge angrep ved kamp, samt løpe ubetydningsfullt ved din side. Den kan ikke trykke på ting, snakke med innbyggere eller ha noen innflytelse på miljøet i det hele tatt. Dette er en halvferdig samarbeidsmodus som funker om man ikke er for kresen. Selv spillte jeg gjennom dette med min samboer og det gjorde eventyret mye mer innholdsrikt. Dessuten får man ha to Pokemoner i kamp. Derfor er det for meg underlig at medhjelperen ikke kan kommunisere mer med verdenen når man spasserer eller løper fra by til by. Finner vi noe som kan plukkes opp ved en busk, må jeg hente det mens min medspiller virker lammet i hendene. Dette er bare teit og dårlig med tanke på hvordan medspilleren blir utelukket fra en større del av morroa.

Musikken i spillet bærer preg av melodiene fra orginalspillet. Noe annet ville fornærmet meg. De er nydelig fremført og kan muligens være Pokemonspillenes beste lydbilde noen gang. Byene har sine behagelige toner og kampsekvensene består av legendariske riff vi som Pokemon-fanatikere kjenner godt til. Lavender Town har sin særegne og dystre melodi, mens Route 17 har en lystigere side av musikalske rytmer.
Det eneste som mangler er litt nyanse i lydene fra Pokemonene. I menyene kan man nenlig høre en Pokemons lyd, men lydene er hentet fra Gameboyens skranglekasse av noen høytalere. Dette passer seg ikke. Og hvorfor ikke bruke litt stemmeskuespill? Hvorfor ikke fornye enda mer? Mulig utviklerne har tatt riktig avgjørelse her, men å utfordre seg selv og fanskaren litt mer, kunne de gjerne tatt seg motet til å gjøre. Vis at dere har baller...altså; ikke Pokeballer.

Uansett...

Gameplayet og selve måten spillet drar oss videre i historien er helt fenomenalt selv i dag. Dette er en oppskrift som for meg aldri blir gammel. Jeg storkoser meg når jeg er på Pokemon-jakt og greier ikke stoppe før neste knappenål er i boks. Jeg og samboeren (som også har slitt med Pokemon-dilla siden 90-tallet) ble gjerne sittende i syv timer i strekk i lengre økter. Ikke bare for historiens skyld, men også det man gjør mellom disse hendelsene. Dette drar ut og timene flyr av sted. Det er ille når klokken er 05:15 søndag morgen og man må tvinge seg i seng. Du har uansett godt over 30 timer spilletid her til historien og enda mer tid til å bruke på å utvikle og oppgradere Pokemoner.

En ekstra bonus for de som derimot vil ta den lette veien, er det mulighet for å bringe lommemonstre fra mobilspillet "Pokemon Go" over til Switch-spillet. Jeg følte at dette ville ta vekk all morroa og selve poenget med spillet. Dermed ble denne funksjonen pent lite brukt. Hva er vitsen med å føre over en Ivysaur når du heller burde trene opp en Bulbasaur til å utvikle seg? Hva er poenget om man skal jukse slik? Hvor ligger strategien og gleden over RPG-elementene som så flittig er flettet inn i Pokemon-universet?
Men denne funksjonen kan jeg godta om du vil bytte til deg en Pokemon som ikke skal være i ditt spill.
Pikachu-versjonen har nemlig en del eksklusive Pokemon som Eevee-versjonen ikke har, og omvendt. Da kan jeg godta at man fører over fra mobilspillet.

La oss ta noe mer positivt. Kontrollene er nemlig veldig behagelige. For en gangs skyld trenger man bare en hånd til å styre med. Det er befriende. Man kan også styre med den tillagede Pokemonballen. Det eneste som var litt variabelt, var bevegelseskontrollene når jeg skulle kaste Pokeballer mot en Pokemon. De var langt fra presise. Om dette var min eller spillets feil, aner jeg ikke, men jeg prøvde å justere meg frem til en løsning uten noe gjennombrudd. Irriterende, egentlig. Kastet vekk en mengde Pokeballer på grunn av dette.

Pokemon er en blanding av avhengighet, interesse og nostalgi for min del. Jeg husker ikke en brøkdel av viktig fakta fra 10-årig skolegang, ei heller Videregående. Men jeg kan iallfall ramse opp navnene på første generasjonens Pokemon uten å nøle. Vi snakker her 151 navn om du teller med Mew. Forøvrig kan jeg nesten ramse opp alle fra generasjon 2 også. Jeg vet kryptisk informasjon og hemmelige fakta for mange av de, samt deres bakgrunn og hvem de er gode til å kjempe imot. Poenget mitt her er at jeg er en rendyrket Pokemon-fan, og det kan selvsagt bety noe for slutt-karakteten mener vel du. Men ville en Pokemon-nerd godtatt et dårlig Pokemon-spill? Nei, jeg tror ikke det. Men det hjelper selvsagt på om du har noen Pokemon-gener i kroppen når du spiller dette spillet. En person som hater gård og landbruk setter seg ikke ned med en Farming Simulator med håp om å elske spillets konsept og gang.

Alt i alt vil jeg påstå at "Pokemon Let's Go Pikachu/Eevee" gjør nesten alt riktig. Det negative småpirket mitt er bare dråper i havet når det kommer til det endelige bildet. Samarbeidsmodusen kunne godt vært forbedret, men den funker til nød. Litt stiv gange på både spiller og NPC-er kunne nå vært myket opp en del. Hallo, det er det tjuende århundre nå, våkn opp!
Alt annet er rett og slett finslipt Pokemon-magi på sitt beste selv om menyene er litt tungvinte og klossete til tider. Som sagt; dråper i havet. Dråper som lett flyter vekk. Så det er altså et, eller to godt utførte spill som både nye og gamle Pokemon-elskere burde prøve. Det vil få deg til å kaste vekk en mengde timer uten at du merker det. La oss bringe dette tilbake til røttene. La oss fange dem alle!