Wario Land: The Shake Dimension

Dette kan det godt hende blir min første anmeldelse for Glomdalen. Jeg sier kan, siden jeg ikke har fått noe svar på e-mailen jeg sendte ennå. Hvis den kommer i avisa, kommer den til å være EKSTREMT forkorta, siden muttern og fatter "hjalp" meg med å forkorte den til "avisstørelse". Dette er den fulle versjonen. Enjoy:)

Nintendo. Bare ordet får mange gamere over hele verden til å smile bredt. Og det er ikke rart. Med over 500 eksklusive karakterer, fem stasjonære og fem håndholdte konsoller, hvorav den nyeste er den bestselgende på markedet, og stadige nyskapende ideer, har Nintendo skapt seg en gigantisk fanskare opp gjennom årene. De har også mange faste spillserier som går igjen i omtrent alle konsollene deres. Wario landspillene er en sånn serie.

Over noen år har Wario landserien kommet til game boy, game boy advance og nå wii. Det som kjennetegner disse spillene er hovedpersonen. Wario er en feit, lat og pengegrisk person. Han bruker stort sett tiden sin på å finne/stjele skatter, pelle seg i nesa og å raide rundt i bilen sin. Lenge var Wario med i Mariospillene som Marios rival, men etter suksessen Wario land har han kommet i mange utgaver av de to spillseriene Wario Land og Wario Ware. Disse er to vidt forskjellige spillserier, Wario land er et plattformspill noe likt Mario, mens Wario Ware er samlinger av massevis av minispill.

Historien i Wario Land har aldri vært noen store greier. I Wario world ble en diamant du hadde stjålet ond, og tok over slottet ditt, i Wario Land 3 styrta flyet ditt og i Wario Land 4 skal du finne en skatt i pyramide. Historien i Wario Land: The shake dimension er heller ikke så mye å skryte av. Spillet har et minimum antall cutscenes, og består stort sett av introduksjonsvideoen og in-gamevideoer. Introen ser for så vidt veldig bra ut, men det hjelper ikke noe særlig når historien rett og slett er latterlig. Det begynner med at en båt kommer seilende. Det er mørke skyer på himmelen, og du får se en stor skapning som holder i en pengesekk. Denne sekken er ikke en vanlig pengesekk, det er nemlig "The bottomless coinsack". Skapningen, som forresten kaller seg "The shake king" er en ond fyr, som har kidnappet en gjeng alvelignende folk, og deres dronning. Men en alv har klart å snike seg unna, han flyr etter hjelp og det er her Wario kommer inn i bildet.
Det første vi får se av vår kjære tjukkas er at han ligger i bilen sin og sover. Plutselig ringer det på døren og trøtt og fæl henter han pakken som har kommet til han. På den står det en lapp. Det står at den virkelige skatten er inni, så Wario åpner pakken og finner en stor globus. Skattegal som vanlig går han og henter en hammer for å knuse globusen og få tak i skatten som er inne i den. Men rett før han får slått hopper alvefyren ut av globusen og skremmer Wario. Når sjokket har lagt seg prøver den lille stakkaren å få med seg Wario til å hjelpe. Wario selv, virker ikke til å bry seg en døyt, helt til alvefyren nevner noe om skatten "The shake king" hadde stjålet. Ved lyden av ordet "Treasure" spretter Wario opp og forlanger å få være med. Sammen med den lille alven hopper Wario inn i globusen gjennom et teleskop, for å samle skatter.

Og det er akkurat her mye av poenget med spillet ligger. Wario Landspillene har alltid fokusert på penger og skatter, men i The shake dimension har Nintendo tatt det til et helt nytt nivå. Oppdragene dine går stort sett på å finne alle skattene og å skaffe nok penger, og alt du kan få tak i på spillet koster penger. Rundt om på banene liger det pengesekker. Noen skjult, andre så åpenbare at du skal være blind for ikke å se dem. Det er her "Shake"delen kommer inn. Ved hjelp av wii-remotens spesielle bevegelses sensorer skal du riste alle pengene ut av sekken og samle så mange som mulig av dem. Dette hjelper til å gjøre det hele morsomt og mye mer levende. En kul ting er at du også kan bruke ristetrikset på fiendene dine. Det er få ting som er like morsomt som å plukke opp en sliten fiende fra bakken, filleriste han så det ser ut som han kommer til å dette fra hverandre, og av slutte det hele med å kaste han i veggen. Hverdagsonskap på sitt beste. Mwohaha, jeg flirer der jeg sitter.
Kontrollene i spillet er enkle og sitter som et skudd. Du har en del kule ting du kan gjøre, som for eksempel: å hoppe, krabbe, slå, kaste, riste både fiender og ting, svømme og svinge deg. Men selv om du kan gjøre alt dette savner jeg noen ting. I de foregående Wario Landspillene har det vært massevis av nye moves du kan lære deg, i tillegg kunne du bli alt fra vampyr og snømann til en brennende galning og en zombie. I The shake Dimension har Nintendo fjernet stort sett alt dette, og det eneste som står igjen er flammedelen. Jeg må rett og slett si jeg er litt skuffet. Nintendo har prøvd å erstatte disse power-upsene ved å legge til mulighet for å kjøre både båt, gondol og en slags bil. Dessverre har ikke disse nok variasjon, da båten bare kan skyte og kjøre, bilen bare kan slå med en boksehanske og gondolen bare kan hoppe.
En annen morsom ting med Wario Landspillene er at Wario alltid har vært udødelig. Selv om du i The shake dimension faktisk har liv, er det nesten umulig å dø. Du kan bli treffet av fiender, dette ned fra høye steder eller til og med bli most av gigantiske steiner, du mister fortsatt ikke liv. Den omtrent eneste måten du kan dø på er å bli sprengt eller hvis du går på pigger, så med andre ord skal du være ganske så dårlig for å greie å dø.
Noe som skiller Wario fra Mario er at Wario langt fra er like spretten som Mario. Belag deg på å slite mange steder, siden du akkurat ikke hopper høyt nok. Heldigvis tar Wario igjen på det han mangler på spenst, med det han har på styrke. Wario kan slå fiender så de flyr over halve brett eller slå så hardt i bakken at store steiner spretter som tennisballer. Det er nettopp dette som gjør Wario Land: The shake dimension så morsomt. Du kjenner deg nesten som en allmektig gud, der du tramper rundt og moser, fillerister, kaster og slår de hjelpeløse fiendene. "Så lett da!" Tenker du kanskje nå, men der tar du feil! Det er nemlig her selve cluet med spillet ligger, da poenget ikke er å overleve og komme seg i mål, men å samle nok penger, finne nok skatter og lignende. Du må løse noen små puslerier gjennom spillet som for eksempel: Du står og ser opp, da du får øye på en pengesekk. Du prøver å hoppe opp, men fortvilet må du medgi at du ikke hopper høyt nok. Hva gjør du? Jo, du tar en fiende med en spiss på hodet og kaster han i veggen, for så å hoppe på han så du kommer høyt nok.

Det er som sagt de små detaljene som gjør Wario Land et så morsomt spill. De morsomme banenavnene, som for eksempel gruven Itsall mine (gruve=mine), de morsomme ansiktsuttrykkene og at du kjøper verdenene selv, så du kan ta dem i valgfri rekkefølge er alle faktorer som hjelper den allerede fremragende tittelen til nye høyder. Dessverre er det også noen teite småting som trekker litt ned på opplevelsen. For eksempel: Hvorfor i all verden har Nintendo lagd det sånn at Wario bare kan løpe med hjelp av en dum maskin?! Det sakker jo bare tempoet i spillet! For å "løpe" uten maskinen kan du bruke 1-knappen(altså slå) for å få en liten boost. Men når det blir til at du bare går rundt og slår hele tiden, er det svært vanskelig å plukke opp noe, siden du bare knuser det! En annen irriterende ting er at det ikke er noen multiplayer. Nintendo har nesten som standard å ha med flerspiller i spillene sine, men her er det ingenting! Hvorfor kunne de ikke lagt med en samarbeidsmodus for to spillere i spillet? Eller en modus hvor fire spillere kunne spille mot hverandre? Noe av det mest irriterende jeg vet om, når det gjelder spill, er når det mangler flerspillermodus. Den vanligste grunnen til at folk spiller er jo for å ha det gøy, og multiplayer gjør det hele mye morsommere. Hadde Nintendo tenkt på disse tingene hadde spillet vært nesten perfekt.

Jeg sier nesten fordi at spillets største ankepunkt er at det rett og slett fort blir veldig repeterende. Samle skatter, finn penger, redd alven og kom deg hjem. Det er det hvert eneste brett handler om! Og selv om det er morsomt nok det, blir du dessverre etter hvert litt lei. Når du i tillegg tar med at nesten alle power-upsene er borte, står du igjen med et spill som kunne hatt toppkarakter, men dessverre mangler noen litt vesentlige ting. Synd, for det kunne blitt et av årets største spill.

På Gamecube prøvde Nintendo seg med en 3D utgave av Wariospillene kalt Wario World. Det var mange som syns dette så veldig spennende ut, derfor var skuffelsen stor da spillet viste seg å være et veldig middelmådig spill. 3D verdenen ødela mye av spillopplevelsen med sine teite kameravinkler, fastlåste veier og dumme fiender som rett og slett ikke funket i et 3D spill. Det er derfor med glede jeg ser at Nintendo har gått tilbake til sin klassiske 2D-stil. Og for en stil! Grafikken er håndtegnet og det ser bare helt fantastisk ut! Wario, banene og fiendene er alle godt detaljerte og du kan finne mange morsomme detaljer, som for eksempel ansiktsuttrykkene til fiendene. Det er disse småtingene som fører grafikken høyt. Det er umulig å ikke begynne å le når du ser fete Wario streve med å komme seg gjennom rør, eller når du bare ser øynene til en stakkars fiende sprette opp og ned, når du fillerister han. En annen ting som er kjempebra med grafikken er at det er så og si, ingen grafikkfeil(eller såkalte bugs). Wario spretter, slår, kaster og løper rundt i Wario Land: The shake dimension, og alt ser helt nydelig ut!

Lyden i Wario Land: The shake dimension er ganske bra. Lydeffektene du hører når du for eksempel kaster en fiende i veggen, eller knuser lander i vannet høres veldig naturtro ut. Musikken som går i bakgrunnen er ofte veldig melodiøse, og det er mange baner som har god og klassisk Wario-musikk i seg(for eksempel Stonecarving city). Musikken er også veldig typisk Nintendo, med sine fengende rytmer og spesielle kjennetegn. Noe som ødelegger litt dog, er at lydinnspillingen føles veldig billig. Melodiene er fine de, men problemet er at de er lagd rett på data. Du hører ingen instrumenter eller sånt, det er bare "pc-lyd". Du vet, sånn øyd som du får når du lager en sang på pcen, en slags teknisk utgave av vanlige instrumenter. De høres langt ifra like bra ut som vanlige, så den gode musikken blir litt kjedeligere. Hadde Nintendo lagt inn litt mer penger på musikkfronten, hadde den vært perfekt, men det høres dessverre litt for tamt ut til å fenge ordentlig.

Alt i alt er Wario Land: The shake dimension et morsomt spill som er lett å lære, som har små detaljer som hever spillopplevelsen. Det kan bli litt repetivt og det er noen litt irriterende småting, men totalt er det en bra tittel som alle med en Nintendo Wii bør ha i samlingen sin.

Grafikk: 10/10
Lyd: 7/10
Story: 4/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 8/10