Call of Duty: World at War

Call of Duty: World at War er på mange måter en annerledes remake av dets prisbelønte forgjenger, Call of Duty 4. Activison har byttet utvikler til Treyarch, Treyarch har byttet tidsepoke til andre verdenskrig. Mange mener at dette er å forverre ting, men tatt i betraktning kan også Treyarch sakene sine...

Andre verdenskrig er et omstridt tema, folk flest er lei av å skyte tyskere nå. Jeg som på min side aldri har spilt et skikkelig andre verdenskrigs spill før, så på dette som noe nytt og friskt. Nye våpen, ny setting, nye hjelpemidler, ny historie. Det som i midlertid ikke er nytt er det tekniske som er ca. akkurat det samme. Og hvorfor forandre på noe som er perfekt?

Gameplayet er kjapt og har en fin flyt, men av og til kan man rive av seg store hårtuster i ren frustrasjon av den dårlige AI'en. Dette er noe mange har klaget over, men jeg har ikke funnet det like frustrerende som de. Jeg synes bl.a. at AI'en i Bad Company er mye verre, men denne er virkelig ikke god den heller da både fienden og lagkameratene dine ser ut til å mangle både ditt og datt av hjerneceller. Jeg har faktisk sett en tysker og en russer stå og nærmest gnikke nese med hverandre for så å la være å drepe hverandre. En annen ting er den monstrøse vanskeligheten når man spiller på veteran vanskelighets grad.

Grafikken er til tider storslagen, til tider litt mindre storslagen.

Lyden er noe av det beste jeg har hørt i et krigsspill, rett etter Battlefield: Bad Company. Stemmeskuespillet er flott og de som skal snakke russisk høres virkelig ut som de snakker russisk, tyskere og japanesere likeså. F. eks. disse ordene: "Akhwermen flamenntberger. E brennt disse russen schweine" (eller noe sånt) er på tysk og høres ut som er snakket av en ekte tysker, i tillegg er akkurat den replikken veldig morsomt uttalt. Med skuespillere som Gary Oldman og Keifer Sutherland (fra 24) med på laget må det vel gå bra? Lydene av krig er herlige!
Likeså kan jeg vel si om musikken. Mange har klaget på denne, men det var faktisk en av de tingene jeg likte best med World at War. Spesielt mot slutten er det episk, episk og litt mer episk som gjelder hele veien! Og jeg måper.

Teknisk sett sitter CoD: WaW som en kule.

Når vi først snakker om kuler; Det er en hel del å finne i CoD: WaWs skattkammer av våpen. De har virkelig tatt seg bryet denne gangen (også) med å finne noe for enhver smak (med unntak for de som liker semi-automatiske snipere). Her finner vi alt fra den kokende flammekasteren til (min personlige yndling) MP40'en. Disse er riktige for sin tidsalder og ser i tillegg bra ut. Ikke minst lyden er utrolig. For hvert skudd jeg fyrer av fylles mine ører med ren nytelse. Spesielt deilig er det når man skyter med en M1 Garand og går tom for skudd. Man kan da faktisk høre det tomme magasinet klirre idet den treffer betonggulvet under dine virtuelle føtter.

Nå litt om historien i spillet: Du spiller i løpet av enspiller delen gjennom to forskjellige campaigner.

Først er du Pvt. Miller som er klassifisert som M.I.A. (Missing In Action) på den japanske øya Makin Atoll. Det først som skjer i spillet er at du ser japanske slemminger torturere og drepe en annen amerikansk soldat som er holdt fanget sammen med deg. Kun sekunder etter blir du og resten av laget ditt reddet av en amerikansk redningspatrulje. Deretter skal dere renske øya for det som finnes av japanske motstandsdyktige gærninger gjennom en rekke ikke direkte dårlige, men heller kjedelige baner.

Deretter ser du gjennom øynene på den russiske soldaten Dimitri Petrenko fra den russiske "3rd Shock Army". I åpningsscenen i denne delen av campaignen ligger du i en fontene i hjertet av Stalingrad, med tilsynelatende bare døde mennesker rundt deg. En liten tysk trupp kjører forbi og dreper alle mulige overlevende etter det tydelig blodige slaget som har funnet sted. De overser deg da du tydeligvis er god til å spille død. Når tyskerne har passert starter moroa. Du krabber bortover for å finne en vei vekk fra dette helvetet da plutselig:
" Shhh... Do what I say, and we may avenge this massacre..." Det er din sersjant Reznov som også er I live. Han ser her virkelig flott og ekte ut, grafisk sett, og dette er et av de bedre øyeblikkene i spillet. Etter et spennende sniper oppdrag, alá "All Ghillied up" fra CoD4, hopper vi fram i tid til ved slutten av krigen. Du skal nå innta Berlin sammen med dine russiske "comrades".

Den russiske campaignen er helt klart den bedre av de to med de beste grafiske virkningene. I Stillehavskampanjen er det mye vegetasjon som er heller kjedelig animert i forhold til de grafiske perlene vi ser når bl.a. bygninger faller i Berlin. Også hvordan man får medfølelse for russerne i deres kampanje kan ikke måle seg med hva man føler for de amerikanske soldatene, noe som er direkte likegyldighet. Treyarchs tolkning av hvordan det virkelig var under krigen kan på mange måter virke brutal, men det var altså slik (trolig mye verre) det var back in the days.

Etter at du har fullført enspillerdelen får du tilgang til den artige ekstramodusen Nazi Zombies der du skal forsvare et lite hus mot den etter hvert stormende horden av zombier som kommer for å drepe deg , og KUN deg. Det er om å gjøre å holde i så mange runder som mulig og systemet med å låse opp nye deler av huset er bra gjort og gjør det litt mer taktiskt. Denne modusen er flott implementert i det ellers så særiøse spillet. Du kan spille enten alene, mot en kamerat på samme system eller med tre andre over det utrolige internettet.

Slik er det for alle banene i campaignen også og dette er en av styrkene til spillet. Co-op er som oftest nedprioritert i slike spill og det at Treyarch har tatt seg bryet med å få til dette på en så bra måte er fenmenalt.

Så kommer det de aller fleste ser på som hovedfokuset i spillet, nemlig den storartede multiplayeren som også var det beste med forgjengeren. Her er selve systemet uforandret, men de nyhetene som har kommet gjør at det fortsatt er spennende å leke krig, men kanskje ikke fullt så morsomt som tidligere.

Det har selvfølgelig kommet nye baner. Dette er et av de få minusene i spillet. Det er altfor få. Der fireren bugnet over med gode og varierte baner har WaW kun 8-10 baner og de er ikke så veldig særegne noen av dem. Dette trekker veldig ned og ødelegger litt for den ellers perfekte online-delen.

De gode gamle perksene har blitt pusset opp. Noen har kommet under nytt navn, noen har blitt byttet ut og noen nye har kommet. Dette er fint og spennende og de passer utrolig bra, som vi hadde forventet oss.

Level systemet er som før, man låser opp bedre våpen, nye perks, osv. etter hvert som man kommer i høyere level. Det nye her er de ti ekstra levlene man må komme til for å nå prestisje. Du hørte riktig, nå går levlene helt opp til SEKSTIfem.

Den aller beste (og dårligste...) nyheten (...avhengig av hvilket lag man er på) er selvfølgelig at når man får 7 killstreak har det morbide helikopteret blitt byttet ut med noen enda mer morbide hunder... Hurra(!) tenker du kanskje, men det er virkelig ikke det du tenker når fienden slipper løs sinte schæfere på deg og du må virkelig watch your back.

Nok et minus her er at Treyarch har lagt til tankser. Tankser som i tillegg tåler så mye som fire-fem bazooka-skudd mot seg før det skjer noe å rope hurra for... Dette gjør det hele mye mer urettferdig og er like ille som å putte Jan Teigen inn i Guitar Hero. "Hallo? Hva var poenget" tenker du der du for tredje gang i rask rekkefølge blir sprengt i fillebiter der du lener deg rundt hushjørnet for å sikte med en Panserschrekh for å prøve å få inn et nådestøt.

Alt i alt er Call of Duty: World at War til tider like bra som Modern Warfare. Mange vil mene at dette er bare tull. Men jeg står på mitt; Call of Duty er bra, uansett hvem som lager det, uansett tidsperiode, uansett!

+: Den gromme lyden, Den dritstilige og episke musikken Stemmeskuespillet, Co-op, Multiplayeren, Den gode grafikken, Våpnene, Alt det nye.

-: Den dårlige AI'en, Få baner, Tankser.

Karakterer

Grafikk: 9/10
Lyd: 10/10
Gameplay: 8/10
Holdbarhet: 9/10

Karakter: 9/10 - Fantastisk