Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Gears of War 2

Dette er et spill utenom det vanlige, tro meg. Du vil neppe finne noe så voldelig og grotesk. Det er et spill som gir voldsom, episk action fra start til slutt. Et spill som ikke kan sammenlignes med andre, middelmådige skytespill. Vi snakker om oppfølgeren til et av tidenes mest populære, blodige actionspill noen sinne. Epic har vist hva de står for, rett og slett å lage episke spill - noe de for andre gang har gjort på en fabelaktig måte.

Spillet starter selvsagt hvor forgjengeren slapp taket. Om du trodde du lyktes med å sprenge locustene sist runde, tar du feil. Faktisk, var det ganske åpenbart i slutten av 1'ern at gears of war ville bli en trilogi da det viste seg å være noen overlevende igjen. Nå er nemlig locustene tilbake i store antall, lystne etter hevn. De er forbanna, og de er ikke redde for å bruke morderiske og brutale metoder for å senke menneskeheten en gang for alle.

Spillet starter i at man får en liten smakebit av hvordan locustene har kommet tilbake. De er større og farligere enn noen gang. De er klare. Heldigvis er det ikke bare locustene som er klare. Menneskene er utstyrt med teknologi og utstyr bedre enn noen gang. De er mange, og de er lei av denne krigen som har pågått i så alt for lenge. Spørsmålet gjenstår likevel - er det nok mot locuster som kan senke hele byer?

Marcus Fenix er endelig tilbake som vi kjenner ham. Mer badass enn noen gang. Ditt oppdrag som Marcus er å lære opp en nybegynner som skal være med deg på dine oppdrag. Egentlig er opplegget at du skal lære deg selv. Det virker som en grei måte å få en til å venne seg litt til spillet før man befinner seg i selve slagmarken av et blodbad.
Man ikke forvente så veldig mye annet enn at man blir angrepet sekundet man er ferdig med tutorialen. Man blir angrepet av sultne locusts. På den måten får man et lite innblikk i hva som venter oss - et brutalt kaos.

Som vi nærmer oss ut av de tette stedene i byen, får man øye på noen svære maskiner som kjører forbi. Hva er dette? Heldigvis er de på ditt lag. De er utrystet til å tåle nærmest alt, og virker derfor bra mot bølger av locusts og illsinte aliens.

Starten er med andre ord et slags demonstrasjonvindu av hva du vil finne deg i å kjempe mot/med i spillet.

Det er ikke bare snakk om vold og krig når det kommer til historien denne gang. Til tross for at historien og fortellermetoden i eneren ærlig talt var litt sløv, kan man med hånden på hjertet si at dette har blitt mestret på en svært bedre måte i oppfølgeren. Epic har tatt en liten sjangse denne gang. I stedet for å satse fullt ut på hardcore dreping og en typisk krigshistorie, vil de denne gang formidle følelser og lage et innholdsrikt og dypere plott. Heldigvis fungerer det bedre enn man skulle tro. Det er selvsagt ikke perfekt, men det er på alle måter bedre enn første kapittel i serien og andre typiske krigspill.

Historien er nå satt mye mer i sentrum, noe som er veldig bra. Uansett om selve spillet fra begynnelsen av var, og er fullstendig hardcore, har det likevel blitt tatt i bruk en vellykket, ny ordning i historien. Vi blir nå kjent med Dom. Dom har mistet kjæresten sin. Nå er han ute etter å finne henne, og ingenting betyr mer. Det er snakk om et emosjonelt desperado som vil følge historien. Historien som også stabilt klarer å formidle den store og avgjørende krigen. Det er som å puste inn frisk luft i en nærmest død fortelling.

Samtidig som selve krigen om menneskenes eksistens fremdeles er det sentrale, klarer Epic å fortelle litt og litt om Dom's fortid og hvordan det vil forandre spillets gang. Hendelsene bestemmes altså av Dom's beslutninger, og Marcus kan ikke noe annet enn å bli med. Spilleren befinner seg nå i en svært spennende og underholdende historie som på mange måter er betydningsfull for opplevelsen. Som stemningen gradvis bygger seg opp gjennom spillet, blir man stadig utfordret av locusts som er større og farligere, som sagt, enn noen gang. Går dette bra? Klarer de å balansere det hele?

Ja. Man skulle tro at det ville bli en stor fiasko det hele, men jeg er personlig glad jeg tok feil. Det betyr likevel ikke at alt er perfekt når det kommer til historien. Det er enkelte ting som kommer litt dårlig systematisk og til hva man forventer seg. Litt tullete og upassende hendelser må man altså finne seg i. Derfor kunne jeg gjerne tenke meg et enda lengre spill for å dra på fortellingen og gjøre den litt mer solid.

I spillet tar man rollen som Marcus Fenix. Et barbarisk og voldsomt menneske. Alt er ikke avklart når det kommer til Marcus. Spillet er som en liten peker på hva som venter oss i neste spill. Det er nemlig noen mystiske ting som ser dagens lys i denne oppfølgeren. Ikke bare om Dom, men om Marcus. Hvem var foreldrene? Hvem er han? Hva gjør han her? Dette er slevsagt noe jeg ikke vil fortelle noe om. Faktisk er det ikke så mye å vite om det heller, så langt.

Din oppgave som Marcus er selvsagt å stoppe locustene en gang for alle. Det betyr at du vil stå forran skrekkelig vanskelige hindre. Du blir sendt ned under bakken for å finne dronningen og stoppe henne. På din lange reise vil det ikke være enkelt. Vi snakker om motstandere og vesener som kan senke hele byer, og locuster i langt større antall enn før. Du vil ikke tro dine egne øyner som du trår inn i et univers stappfull av uovervinnelige skapninger.

Her snakker vi nemlig om skala, stor skala. Du vil kanskje ikke finne noe så voldsomt og episkt herlig i et spill som i Gears of War 2. ALT er mye større enn det var før. Det er alt jeg personlig kunne ønske meg i et spill. Man får lov til å spille i et rett og slett storslagent, episk univers, forskjellig og bedre enn alt annet. De illsinte aliensene stopper ikke med en berserker - de fortsetter historien med monstre og udyr som er utenom de flestes rekkevidde av fantasi.
Det jeg elsker med spillet er nemlig det at man kan gjøre det man alltid har drømt om før. Ting som ingen andre enn Epic tørr å gjøre. Et lite eksempel er jo at man pokker meg får ri på en Brumak. Stort bedre blir det ikke, men Epic gir seg ikke med dette. Man skal ri på flere ting, man skal kjøre flere ting, sloss og skyte mot flere ting, ja, man skal rett og slett gjøre ufattelig mye mer enn noen gang. Definisjonen av episk.

Samtidig som du spiller som helten Marcus, gjenforenes du med dine gamle kamerater. Da snakker vi om Cole(train), Dom og Baird. Men det er ikke alt. I denne eksepsjonelle oppfølgeren møter man på nye medspillere i historien, nemlig Tai og Dizzy. Det er blitt tatt i bruk helt nye personer som ærlig talt har et veldig spesielt utseende begge to. Tai er en svært religiøs mann som tror på sjebnen og den slags, en person som virker å tåle alt. Dizzy får man ikke vite så mye om, men han er en av dem som kjører de gigantiske maskinene som man bruker for å slå tilbake mot locustene med. Synes personlig det er et litt sært valg av personer og hvordan de ser ut, spesielt når de ikke er tilgjengelig i lengden og forsvinner ganske fort.

Spillet byr på ikke bare nye lagkamerater, men også veldig mange nye fiender. De er spesielle på forskjellige vis, og de har sine gode og dårlige sider. Det finnes nå forskjellige versjoner av boomeren, som tar i bruk flere varierende våpner. Samtidig som det finnes varierende utseende og ferdigheter på de "normale" motstanderne, er også de ekstra store kjempene i nye former og i større tall. Dette hjelper spillopplevelsen veldig. Man blir på den måten ikke lei av spillet, og synes gjerne det er spennende hver gang man tar opp kontrollen og begynner å spille.

Variasjon. Et bra spill må ha dette. Gears of War 2 har det. Man får gjøre alt i storymoden man ikke fikk gjøre i forgjengeren, det betyr at også landskapene er forandret i større og varierende skala. I eneren måtte man unne seg med områder på et par kvadratmeter, her er det snakk om kilometer av landskap man aldri har sett maken til før. Alt fra store, mystiske grotter langt under jorden, til åpne, fargerike landskaper dekket med lag av snø. For å ikke si for mye - utrolig nok også inni et monster. Samtidig som landskapene byr på så ufattelig mye, får man som sagt lov til å bruke nye fartøy og dingsebomser her også.

Fine landskaper kommer ikke uten videre. For at det i det hele tatt skal være noe å skryte over, må selvsagt grafikken ha betydning. Grafikken må ha betydning for å skape stemning og atmosfære. Heldigvis er det mesterlig utført i Gears of War 2. Eneren var allerede et herlig grafisk spill, men det var enkelte ting som ikke var fullstendig på topp. Dette er rettet i oppfølgeren, og det er igjen gjort bedre enn man kunne forventet. Det er blitt tatt i bruk flere og sterkere farger, noe som hjelper å skape et mye mer levende univers som ikke lenger består av gråtoner og svarte flekker.

Når man trekker seg langt ned under bakken, inn i de dypeste, fortrolig mørkeste grottene på planeten, er det ingen grunn til å være redd. Det er fremdeles herlige farger som sprer seg i omgivelsene og kaster lys på spilleren. Nå er det ikke snakk om å spille Marcus i Mirrors Edge, for det gjelder likevel å beholde det tradisjonelle utseendet til Gears of War som vi kjenner det. Det betyr at atmosfæren og opplevelsen er lik, bare et hakk mer episk og detaljrikt.

Når man er inne på grafikk, er det få som overgår Gears of War 2. Småpirk fra eneren har blitt forbedret, og designet er nå mer smakfult. Det er et spill som byr på detaljer som absolutt ingen andre overgår. Man blir mildt sagt overrasket over hvor mye som får plass på en skjerm. Mange ganger stopper man opp for å se seg rundt og få med seg de små, detaljerte tingene som omringer skjermen. Omgivelsene virker levende, og man har dermed enklere for å bli enda mer engasjert. Lyseffektene er herligere enn noen gang, og skyggelegger også perfekt på menneskene og omgivelsene. Det hjelper også helhetlig med å skape et mer levende og tilstedeværende landskap.
Unreal Engine 3.5 er sterk. Det blir tydelig vist i Gears of War 2. Samtidig som landskapene, detaljene, fargene og lysstyrkene er bedre, funker det perfekt selv om man slipper løs over hundre locusts på skjermen og piffer opplevelsen med ødeleggbare omgivelser.

Gameplaymessig er det personlig ingenting som overgår Gears of War 2. Det er det smidigste, herligste gameplayet som eksisterer. Coversystemet er perfekt på alle måter, samtidig som alt man kan gjøre systematisk virker ypperlig sammen med gameplayet og dens muligheter. Perfekt, rett og slett perfekt.
Det er en rekke ting man kan gjøre på slagmarken. Man kan skyte motstanderen til han ligger halvdød på bakken og kryper etter hjelp. Ja, faktisk kan man denne gangen krype vekk fra skuddlinjen for så å prøve å bli reviva av noen kamerater. Hvis det har seg slik at man ikke kan få hjelp av andre, og man er helt alene, kan en komme bort og nesten gjøre hva enn han vil. Han kan velge mellom å brutalt sette seg oppå deg og slå deg til du dør, knuse hodet ditt med å trø på det og m.m. Det er med andre ord noe som krydrer din gameplaymessige opplevelse på en brutal måte. Nå har vi muligheten til å chainsaw-duellere, noe som er en liten tankevekker på hva som venter deg i en heftig onlinekamp. Man kan ikke lenger springe rundt som en galning med motorsag. I såfall, forvent at motparten gjør det samme. Da ligger dere begge tynt ann.
Man kan nesten gjøre hva man vil. Hvorfor ikke plukke opp den drittsekken og bruke ham som et levende skjold?

Et heftig gameplay på slagmarken er ingenting uten like heftige våpen, eller hva? Vi snakker ikke om så alt for mange våpner i Gears of War 2, men vi snakker om våpner som er varierende, presise og effetktive på sine egen måter. Gameplayet krever et godt samspill med våpnene og dens funksjoner for at det hele skal fungere. Selvsagt er jo dette også noe som er utført på en mesterlig og gjennomtenkt måte her. Vi kjenner igjen våpnene vi hadde i eneren. Hvem har glemt motorsagen, pil og buen, eller shotgunen som alle brukte før? De er tilbake.

Denne gangen er de kraftigere enn noen gang. Men det er ikke alt. Som sagt, ALT er forbedret. Det betyr at det har kommet nye funskjoner og nye sorter våpner inn i universet. Boomeren kan nå ha langt over 2 skudd. Granatene kan nå festes til veggene og brukes som miner. Det er eksempler på nye funksjoner de forskjellige våpnene har fått. Eksempler på nye våpner er poison grenaden, flammekasteren, mortaren, mini-gun'en og en ny type pistol. Alle disse er effektive og kule på sine egne vis. De byr på variasjon og de pynter på noen av de mørke banene med heftige eksplosjoner. Faktisk kan man også få tak i skjold. Disse er også et svært godt eksempel på "våpner" som kan være ekstra brukbare til forskjellige tider.

Alt er ikke like enkelt som det var i forgjengeren. Alle husker hvor mye shotgun'en ble brukt, og hvordan det helhetlig gidde dårlig samspill for å lage en balansert onlinedel med god gameplay. Dette er forbedret. Om noen springer mot deg med, er det så enkelt som å skyte med vanlig maskingevær, og de vil nesten ikke kunne røre på seg. Man springer ekstremt mye saktere om man blir beskytt. Dette gjør gameplayet enda litt mer stabilt. Det er nå mulig å spille systematisk og taktisk i form av forbedringer.

Et bra skytespill må ha god lyd. Vi vil høre eksplosjoner og kraftige skudd. Igjen er dette noe Gears of War 2 mestrer. Man lever seg enkelt inn i situasjonen og man føler at man blir beskytt på ekte. Kulene suser forbi som man hører dundrene lyder fra alle kanter, kanskje du er uheldig og støter borti en granat som er plassert med deg? Du vil ikke bare se det, du vil høre det - du vil føle det.

Dette hjelper opplevelsen veldig. Heftige onlinekamper blir nå, heftigere. Den sløve maskingeværen i eneren virker nå tydelig kraftigere og dødeligere. Det er kort sagt et kjent fenomen at man er sekundet fra hjerteinfarkt i det man blir chainsawed bakfra. Dette har skjedd meg uttallige ganger. Hjertet banker, og mye av grunnen til dette er lyden. En virkelig action-forsterker.
Soundtrackene er ikke akkurat noe av det sentrale med spillet, men det er likevel ganske bra. Likevel mye av det vi kjenner fra før.

Dialogene til heltene våre er overdrevne, og på mange måter morsomme. De er badass, og de trenger derfor noe badass å si. Helt greit. Det blir feil å sutre over at det er tåpelige kommentarer og den slags, for det er hele meningen. Det skal være morsomt, men også alvorlig på samme tid. Av og til er overdrevne, alvorlige dialoger noe av det beste som fins. En av grunnene til at Gears of War 2 er elsket verden over.

Gears of War 2 byr på en herlig multiplayer del. Den gir deg tilgang til 10 nye baner, og en remake av de gamle, elskede banene vi kjenner til. Med andre ord et godt utvalg. Men det er ikke bare snakk om nye baner. Det har nå kommet mange nye multiplayer funksjoner som har sett dagens lys. På onlinedelen kan man blant annet velge mellom Wingman. En topp modus som gir deg og en venn sjansen til å spille mot andre lag bestående av to par. Et annet eksempel er den avhengighetsskapende modusen, Horde. Det er mer enn man kunne drømt om. Her blir man satt ut på slagmarken hvor man skal overleve mot uttallige bølger av locusts. Det er nervepirrende og spennende ulikt alt annet. Absolutt et av de større plussene i Gears of War 2. En annen småting er at man hele tiden kan ta bilder av hva som skjer online eller i multiplayer delen. Du kan dele og vise bilder til andre. Fungerer som en grei og avslappende ting å gjøre etter man er dau.

Det er en fabelaktig multiplayerdel som desverre svikter litt. Første gang man rørte spillet tok det opp til 10 minutter før man fant seg noen å spille med. Det var et dårlig og frustrerende system som desverre ennå er litt på den dårlige siden. Om man ser bort fra det faktum at det tar alt for lang tid å spille online, skal det sis at når man først har klart det, er det en opplevelse heftigere enn noe annet på XBL.

Gears of War 2 er for meg det jeg aldri fikk i forgjengeren, eller det jeg aldri har fått i noe annet spill. Rett og slett ren, opplevelsesfull action uten brems. Det har helhetlig blitt gjort på en mye bedre måte enn forventet. Det er et spill som lar deg gjøre nesten hva du vil. En ren definisjon av episk. Blodig, brutalt men gøyalt som består av alle hardcores villeste fantasier. Sammenlignet med andre skytespill på markedet er dette garantert bedre enn de fleste. Etter min mening kanskje det beste.

Desverre er det enkelte ting som kunne blitt gjort bedre. Onlinedelen var skuffende, og det skapte en liten festbrems for alle som spent ventet på tidenes beste XBL opplevelse. Det kunne så avgjort vært lengre for å klare å bygge på historien.

Konklusjonen er at vi snakker om et spill som nesten er perfekt. Stappfull action vi aldri har sett maken til før - Et voldsbygget eventyr. Enkelte ting drar ned på karakteren, noe som gjør avgjørelsen vanskeligere. Gjennomsnittlige skytespill kan ikke sammenlignes da dette er som en annen dimensjon. Episk.

Gameplay: 10
Holdbarhet: 9
Story: 9
Grafikk: 10
Lyd: 9

Medlemsanmeldelser19
Samlet karakter: 9.1/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10