LIVE
HQ
logo hd live | Pepper Grinder
See in hd icon

Chat

X
      😁 😂 😃 😄 😅 😆 😇 😈 😉 😊 😋 😌 😍 😏 😐 😑 😒 😓 😔 😕 😖 😗 😘 😙 😚 😛 😜 😝 😞 😟 😠 😡 😢 😣 😤 😥 😦 😧 😨 😩 😪 😫 😬 😭 😮 😯 😰 😱 😲 😳 😴 😵 😶 😷 😸 😹 😺 😻 😼 😽 😾 😿 🙀 🙁 🙂 🙃 🙄
      Norsk
      MEDLEMSANMELDELSE

      The Elder Scrolls IV: Oblivion

      Format: Testet på Xbox 360
      Aldersgrense: 16+

      Det er ikke mange spill som har underholdt meg mer enn The Elder Scrolls: Oblivion. Dette er spillet som totalt skiftet min spillsmak. Før i tiden var jeg mest glad i strategispill, men etter Oblivion fikk jeg virkelig sansen for rollespill. Jeg liker fortsatt strategispill, men jeg mener det har blitt litt ensidig. Rollespill er den dag i dag min favoritt genre, og Bethesda skal ha mye ros for det. Spillet er et komplett spill med så mye å gjøre at du bare blir svimmel av å tenke på det. Så nå skal jeg gå dypere inn i den magiske verdenen av Tamriel...

      Først skal jeg gå dypt inn i gameplayet til Oblivion. Gameplay er veldig viktig i et spill av samme kaliber som Oblivion, der innholdet og hvordan du "utfører" innholdet er svært viktig. Jeg kan jo starte med hva man kan gjøre. I Oblivion begynner du i et skittent bur i et veldig stort fengsel. Du har ikke en anelse hvem du er eller hvordan du har havnet i fengselscella. Man kan velge om en vil være mann eller kvinne, hvilken type rase en vil være og hvordan en i det hele tatt vil se ut. Deretter møter du rart nok din egen keiser, som mener at han har sett deg i drømmene sine, og at du er den utvalgte som skal redde hele Tamriel. Alle sønnene til keiseren har blitt drept av en bande med assassins, så han har ingen å gi tittelen sin til. Siden han har sett deg i "drømmene" får du være med videre i en undergrunnssjakt som skal ta med keiseren til et sikkert sted, velvitende om at han kan bli drept av fryktinngytende assassins rundt neste sving. Han har med tre vakter som skal passe på ham. Etter hvert blir du skillt fra dem, men møter dem igjen senere. Til slutt blir resultatet at keiseren blir myrdet, og det er en tung byrde for deg selv fordi det var du som skulle passe på keiseren når et bakholdsangrep av de du vet inntraff. Bare en soldat overlevde og hannes navn var Baurus. Siden keiseren sa rett før han døde at den ukjente skulle ta med seg det magiske halskjedet og gi det til en annen person som het Jeffrey et sted ute i Tamriel, fikk du godkjenning av Baurus til å gjøre akkuratt dette, selv om han fortsatt tvilte på at dette var det riktige. Han lar deg passere, og du slipper endelig fri og Tamriel ligger foran føttene dine. Nå står du fritt til å gjøre hva som helst som faller deg inn, som for eksempel og ta seg en øl i nermeste taverna eller slakte banditter og små pirajaer. Hva med å kjøpe seg en ny rustning eller å besøke arenaen i byen? Kanskje har du lyst til å fortsette reisen og levere det magiske kjedet til den det gjaldt? Allt dette står opp til en selv, og dette mener jeg er hovedfokuset i spillet. Det jeg vil fortelle videre om main questen er at keiseren faktisk har en sønn som heter Martin, og Martin vet ikke en gang dette. Dette kom som som en stor overraskelse, fordi ingen trodde keiseren hadde enda en sønn. Sønnen tror han er en helt vanlig person som jobber i kirken. Den "store" byen han bor i har nettopp blitt angrepet av noen rare vesener som kommer fra et annet realm kallt Oblivion. De ønsker å åpne gatene til Tamriel og utslette Tamriel slik som det er, slik at de kan herske over Tamriel. Den eneste måten for dem å gjøre det, er å få fatt i Martin eller det magiske kjedet. Du er da den som skal redde hele byen av Kvatch, og ta med Martin til et såkalt "trygt" sted. En annen ting jeg kan fortelle deg er at main questen er egentlig litt kjedelig i forhold til allt det andre du kan gjøre. Nesten alle quester det går ann å gjøre er spennende og innholdsrike, og du går nesten aldri tom for ting du kan gjøre.

      Kampsystemet i Oblivion er noe av det beste realtime- systemet jeg har spillt, med skikkelige krevende kamper. Du kan til og med blokke deg selv og bruke magiske potions til å gjøre hva de nå er skapt til. Det er ikke bare sverd, pil og bue, øks og lignende ting du kan bruke i kamp, men også magiske spells som lightning og fireblast. Det finnes både aggresive spells og defansive spells. Du kan for eksempel stunne fienden din eller gjøre den blind. Du kan også gjøre tingene du har, som for eksempel et sverd magiske, slik at de blir bedre og mye mer kraftfull. Desverre har du ikke uendeligvis med magisk kraft i objektene dine, så du må fylle dem opp med magiske steiner du kan finne eller betale en diger sum med penger hos kjøpmannen i nærmeste by. Det er også et loot- system i Oblivion som gjør at du kan ta allt fra våpen, magiske scrolls, rustnigner, hjelmer, trollmannshatt, bukser og våpen fra fiendenes kropper. Du kan også finne ting og tang overalt, så det er ikke bare ting du kan plukke med deg fra kroppene til de avdøde. Du kan jo blant annet stjele objekter fra noen uskyldige bønder om du har lyst til det. Du kan også samle inn forskjellige arter med blomster, frukter og grønnsaker, som du senere kan røre sammen til flere sterke potions. Det er veldig mange forskjellige kombinasjoner du kan lage når du blander sammen de utvalgte ingrendiensene.

      I nesten alle rollespill har du et system med med leveler. Det vil si at du kan bli sterkere enn du allerede er og gå opp i level. I dette spillet blir fiendene du kjemper mot sterkere jo sterkere du blir. Før sloss du kanske bare mot ulver, men senere må du kanskje sloss mot stygge troll og magiske vesener. Dette liker jeg egentlig ikke og jeg vet ikke hvordan jeg helt skal beskrive hvorfor. I dette rollespillet kan du også utvikle spesielle evner, og allt dette får du et godt innblikk i når du er sammen med keiseren i undergrunnssjakten. Her får du bestemme hva du skal være god til, og hvilke evner du har lyst til å ha. Det er opp til en selv om en vil være en soldat, en magiker, en assassin, en thief eller for eksempel en bueskytter. Det er også helt opp til en selv om du vil være snill, nøytral eller slem. Det kommer også forskjellige evner til hvilken rase du har valgt, så alle rasene er forskjellige. Jeg personlig liker best å være soldat med sverd på skulderen. Når du går opp i level, får du bestemme hva du vil utvikle deg i, og hva du vil satse på. Den eneste måten og gå opp i level på etter at du har øvd deg på noe eller beseiret mange fiender, er å ta en god natts søvn i en av de mange sengene i Tamriels rike. Dette systemet fungerer helt greit, og er ikke noe du bryr deg så veldig om nevneverdig.

      Som mange andre rollespill har du også en liten bar for hvor mye liv du har, en liten bar for hvor mye magikraft du har igjen og en liten bar for hvor sliten du er. Rød, blå og grønn med andre ord. Noe Oblivion virkelig har lyktes med er styringen av din egen helt. Den passer helt perfekt inn i hånden din, og virkelig nøyaktig planlagt og gjennomtenkt.
      Variasjon er et viktig begrep i Oblivion, der du både får besøke snødekte fjelltopper og frodig skog. Ruiner er også en viktig del av Tamriel. Ikke minst får du besøke den dystre undergrunnsverdenen av Oblivion.
      Du har også en meny der du for eksempel kan se hvilke quester du har for tur, hvilke quester du har gjort, hvor på kartet du skal videre, hvilke ting og utstyr du har osv.

      Er det noe en kan trekke Oblivion ned for, er det at byene er så småe. De virker som små landsbyer hele gjengen, selv om de er så godt gjennsakpt og er veldig flott oppbygd. Al'en kan også være litt rusten i kantene, men gjør ikke så mye med helhetsinntrykket.
      Det er så mye mer jeg kan fortelle om Tamriel, men nå begynner det å bli mye her gitt. Gameplayet er iallefall et mesterverk som bare har noen små problemer som ødelegger en smule.

      Det visuelle er helt fantastisk flott og detaljert, og er fortsatt helt klart en av de mest atmosfæriske spillene du kan finne på hyllene. Alt fra væreffekter til blomstre på bakken er helt utrolig gjennskapt. Jeg har virkelig aldri spillt et spill som har gjennskapt himmelen så godt som i Oblivion. Himmelen er fyllt av deilige og detaljrike nyanser som virkelig ser ut som de er tatt fra the real world. Spillet har også en deilig værsyklus som forteller om det for eksempel er dag eller natt i det alltomfattende Tamriel. Bethesda har ikke bare laget uhyggelig flotte omgivelser med helt underbare detaljer, men de har også laget et mesterlig design. Designet er kanskje den beste jeg har opplevd, og det etter at spillet ble sluppet for omtrent tre år siden. Det er ingen spill som har greid å konkurrere mot det mesterlige designet hos Bethesda Softworks, bortsett kanskje fra deres nyeste spill, Fallout 3. Bygninger er godt velskapt og har en "middelaldersk" feeling over seg. Byene ser helt praktfullt ut og yser av detaljer og deilig design. Blomstene beveger seg i vindens retning, og du kan nesten lukte dem. Fargene på allt som befinner seg er kanskje det aller beste med hele spillet. Det har krystallklare farger der palletten virkelig har fått sluppet seg løs. Det er deilig å spille i frodige farger etter at så mange spill ønsker å ha en dyster og ganske svarthvitt fargepallett. Eksempler er som for eksempel Gears of War og Killzone 2. Veldig kjedelige farger, selv om jeg vet at det skal være på den måten. Her burde virkelig mange spill lære av palletten til Bethesdas erfarte genier. Det er ingen som kan gjennskape stemning like godt som de gjør.

      Musikken i spillet har et veldig klassisk musikkpreg over seg. Det skal føles ut som om du virkelig er til stede og at du har en følelse av at du er i "middelalderen". Selv om Oblivion ikke er i middelalderen, det er jo et fantasispill, så føles det ut som om du er i akkuratt denne perioden. Tilbabke til musikken. Du må ikke misforstå meg nå, men jeg mener at musikken i spillet er litt bob bob. Noe er veldig bra, og noe holder ikke nivået til det som var bra. Musikken skifter seg om i hvilket miljø du befinner deg i. Er du i en kampsituasjon, får du en panisk og "forfølgende sang".Det jeg mener med forfølgende, er at det føles ut som om du blir jagd av noen eller noket. Når du ikke lenger er i faresonen og du kan begynne å ferde gjennom landet i fred, slutter den paniske sangen, og det begynner en ellers fredelig sang som ikke er så "skummel". Som jeg sa tidligere er sangene litt bob bob. Som gjenngjeld har spillet noen helt fantastiske lydeffekter. Du kan høre deg selv gå i gresset eller på steinbelagte veier, og du hører det rasler i hva du har på deg. En tung rustning rasler fram og tilbake, og kanten på rustningen veiver i luften. Du kan nesten høre vinden slå deg i ansiktet og kjettinger som knitter. Dette er selvsagt bare små detaljer hva du kan høre og "føle av lydeffekter", men det er egentlig opp til en selv hvor mye man legger merke til dem. Voice-actingen er både veldig bra og veldig middelmådig. Det de snakker ut om er veldig bra, og de gjør det på en fengende måte, men det som trekker ned er at stemmene er allt for like. Det er for få skuespillere som har satt inn stemmen til spillet, og det er ikke alltid så lett å skille stemmene fra hverandre. Dette kan være litt forvirrende, men dette er noe du kan totalt overse. Spillet er så bra på så mange andre mulige måter, så dette blir bare å gå rundt grøten. Allt i allt er likevel lyden helt gjenngivende flott, og fortjener mye ros.

      Dette spillet er jo et rollespill(rpg), så du kan jo tenke deg fram til timesvis til timesvis med underholdning. Og det er dette spillet nesten akter å stopp å gi deg. Du har over hundre timer med moro foran deg, og kanskje enda mer hvis du ønsker å gjøre allt man kan gjøre. Det kan fort bli tohundre timer foran gamerstolen. I tillegg har du mange add ons(Tillegspakker), både store og små som du kan kose deg med, og dette øker holdbarheten betraktelig. Du kan sikkert skvise ut 50 timer med underholdning ut i fra disse tilleggspakkene. De to største av disse er The Knights of the Nine og the Shivering Isles. Skal du kjøpe en av de gjennom Xbox Live eller PSN, så anbefaler jeg Shivering Isles. Personlig gir jeg denne tilleggspakken 10 av 10, på grunn av sitt helomfattende innhold. Det beste er egentlig å kjøpe The Game of the Year edition. Da får du med både den ene og den andre. The Knights of the Nine var en liten skuffelse for min del, siden den var så kort og lite innholdsrikt, så den rullet jeg karakteren 7 av 10 på. Tamriel er et veldig stort landskap med tonnesvis av ting å gjøre, og dette gjør vel at holdbarheten får 10 av 10. Gjør det vel?

      Grafikk: 10/10
      Gameplay: 9/10
      Lyd: 9/10
      Holdbarhet: 10/10

      9 av 10- Nær klasikkerstatus

      Pluss: Det visuelle, allt fra detaljer og nyanser til design og atmosfære, questene, stor verden, mye å gjøre, gode lydeffekter, godt levelsystem, god meny, fantastisk loot-system, lang levetid.

      Minus: Byene føltes som de er småe bygder, litt kjedelig main quest, kan dukke opp noen bugs som kan være veldig plagsomme, Al'en er litt rusten.

      Jeg hadde egentlig litt lyst til å gi dette spillet 10 av 10, men etterhvert følte jeg at dette likevel ble 9 av 10. Grunnen til det var at jeg faktisk så at allt ikke var helt perfekt. Spillet sliter med noen bugs, og noe mangler slik at dette blir en helt solkeklar 10'er. Selvfølgelig er sikkert mange uenig med meg akkuratt nå og mine uttalelser, men 9 synes jeg er en god karakter til et så fett spill som dette!

      Medlemsanmeldelser40
      Samlet karakter: 9.8/10
      1
      2
      3
      4
      5
      6
      7
      8
      9
      10