LIVE
HQ
logo hd live | Pepper Grinder
See in hd icon

Chat

X
      😁 😂 😃 😄 😅 😆 😇 😈 😉 😊 😋 😌 😍 😏 😐 😑 😒 😓 😔 😕 😖 😗 😘 😙 😚 😛 😜 😝 😞 😟 😠 😡 😢 😣 😤 😥 😦 😧 😨 😩 😪 😫 😬 😭 😮 😯 😰 😱 😲 😳 😴 😵 😶 😷 😸 😹 😺 😻 😼 😽 😾 😿 🙀 🙁 🙂 🙃 🙄
      Norsk
      MEDLEMSANMELDELSE

      Castlevania: Circle of the Moon

      Plattform: Game Boy Advance
      Sjanger: Plattformaction
      Aldersgrense: 11+
      Utvikler: Konami
      Utgiver: Konami
      Antall spillere: 1
      Testtid: Har dessverre ikke tatt tida

      Jeg hadde bare prøvd den ultrapopulære Game Boy Color med diverse Pokémon-spill hos noen venner, men eide aldri noen en maskin selv. Gleden ble dermed stor da jeg en varm sommerdag fikk en reklameavis for en eller annen elektrosjappe slengt i trynet, og i den var det et bilde av en brei håndholdt maskin jeg aldri før hadde hørt om. Maskinen jeg skulle få var gjennomsiktig blå, og denne skulle bare være min. Lillebror fikk egen i gjennomsiktig rød. Vi fikk Game Boy Advance-maskinene våre noen dager før den egentlig skulle slippes her i Europa, så da kunne jeg briefe stort med denne og to spill foran misunnelige kompiser som selvsagt fikk teste.

      Det ene spillet var Rayman Advance, og det andre het Castlevania. Jepp. Kun Castlevania. Det er i USA man kaller dette med undertittelen Circle of the Moon, men vi i Europa bare fikk et spill med en tittel som var blitt brukt på to andre spill i samme serie tidligere; det første var originalen som ble sluppet til en haug med konsoller, og det andre var seriens første 3D-spill, det man i dag kaller Castlevania 64. Det var på Nintendo 64. Men det er jo Game Boy Advance-spillet jeg skal prate om.

      Det første jeg gjorde da jeg fikk spillet i hendene første gangen var å stappe det inn i Game Boy'en, men det funket ikke. Jeg fant fort nok ut av at det var batterier som manglet. Etter litt krongling med batterilokket fikk jeg grønt lys fra maskinen som sa at alt var klart til å spille. Det første som slo meg var musikken. Jeg var vant med sånne pipelyder fra Pokémon, jeg. Dette hadde noe mye mer bak panseret, og det ga spillet mer liv enn andre spill jeg hadde prøvd på en Game Boy tidligere. Musikken er med andre ord fantastisk. Alt fra det første, dramatiske musikkstykket som viser at den sleipe Lord Dracula våkner til live atter en gang, til fiolinmusikk musikk i de første katakombene. Fioliner og katakomber er vel ikke det man forbinner mest, men det er ingen andre måter å beskrive det på. Det passer. Det gjør også lydeffektene; alt fra piskeslag til dødsskrik fra de forskjellige uhyrene som befinner seg inne i Dracula Slott.

      Hovedpersonen heter Nathan Graves. Han er på jakt etter hevn på Dracula, som tok livet av hans foreldre for ti år siden da foreldrene og Nathans mester Morris Baldwin bannlyste Dracula fra omverdenen. Morris var den eneste som overlevde aksjonen, og lærte opp valgte Nathan som sin etterfølger av en magisk pisk som dreper mørkets monstre. Morris' sønn, Hugh, liker lite at hans egen far velger en annen fyr til å bli piskens rettmessige eier. Men alle tre drar allikevel sammen til Dracula Slott etter å ha hørt rykter om at slottets herre er i ferd med å bli vekket til live igjen av en kvinnelig undersått. Dracula vekkes med kun noen av kreftene i behold. Han vil mer enn gjerne gjenvinne all sin kraft etter neste fullmåne, og det første han gjør er å kaste Nathan og Hugh ned i katakombene. Han kidnapper så Morris, fordi hans krefter kan hjelpe Dracula. Og din jobb er å stoppe all kaoset som har blitt til.

      Gameplaymessig er dette et lite stykke mesterverk, og et godt førsteinntrykk for en som aldri før hadde testet et Castlevania-spill. Med et knappetrykk på B slenger man frem pisken og skader nærmeste motstander, det være seg beinrangler eller blodtørstige zombier. Et trykk på A-knappen hopper man. Etter hvert får an dobbelhopp, og hopper opp på steder man ikke kunne hoppe opp til før. Og så hopper vi til et gameplayelement som virker halvferdig, samtidig helferdig, og som Castlevania-serien ikke har sett i noe annet spill, verken før eller senere. Jeg sikter da til de magiske kortene man skaffer i løpet av spillets gang. Det er to rader med kort, med fem kort på hver, og man kombinerer ett kort fra den ene raden med ett kort fra den andre raden. Du kan kun bruke en kombinasjon samtidig. Disse kombinajonene vil gi noen kule effekter, for eksempel en ildpisk som tar mer liv enn vanlig pisk. Grunnen til at jeg mener systemet er halvferdig er fordi en god del kombinasjoner ikke gir noen ting. Kanskje de gjør noe, men menyen geiper til meg og sier at "denne kombinasjonen er ugyldig". Dette kunne utviklerne i Konami ha gjort noe med, for eksempel hatt færre kort, eller flere kombinasjoner.

      Hele spillet er i bunn og grunn et plattformaction-spill, men innehar noen RPG-elementer som å komme opp i level. Er du ikke i høy nok level, så kan det hende du blir grisebanket av både fiender og feller - og de er det mange av. Et område i slottet som irriterte meg rød var i klokketårnet. Her må du passe på å hoppe fort fra tannhjul til tannhjul, fordi disse snurrer fort inn i diverse pigger. Alt dette mens du blir angrepet av flyvende fiender som ved berøring kan gjøre deg til en steinfigur. Ikke kult hvis du dør, men du får en ekstrem følelse av lettelse når du først kommer til neste området. Her gjelder det ikke å være i for lav level, for da blir du fort til en kjøttkake.

      En ting som irriterer meg litt i dette spillet er at det er for mørk bakgrunn til at du kan få med deg alt som skjer i blant. Grafikken er ganske fin, ellers med flotte animerte karakterer og slikt, men jeg kan for eksempel ikke sitte i bilen og spille Castlevania med DS-en min. Jeg har riktignok bare en DS Phat, så jeg vet ikke noe om hvordan det er med DS Lite eller DSi. Verst er det med den originale Game Boy Advance'n, som ikke har bakgrunnslys. Anbefaler å spille på senga. Dette ble kritisert i 2001, så i oppfølgerne har bakgrunnen blitt lysere.

      Alt i alt er Castlevania et flott og varierende spill, med enkelte irritasjonsmomenter. Heldigvis så ødelegger de ikke spillet. Musikken er fantastisk, spesielt til lanseringsspill til en Game Boy å være. (Må nevne at i Castlevania: Harmony of Dissonance som kom ut i 2002, måtte jeg skru av lyden, fordi musikken var av en forferdelig dårlig kvalitet. Aria of Sorrow, som kom året etter der igjen, hadde noen av de beste musikkstykkene i levetiden til GBA'en). Spillet er ikke verdens lengste, men moro så lenge det varer. Kan trygt anbefale det til de som har lyst på en litt mer voldelig Mario, og til generelt resten av befolkningen, bortsett fra de som tviholder på de originale Castlevania-spillene og de som synes de nyeste bare er en kopi av Metroid (Metroidvania).

      Grafikk: 6/10
      Lyd: 10/10
      Gameplay: 8/10
      Holdbarhet: 7/10

      +:
      Musikken!

      -:
      Bakgrunnen, litt kort

      Samlet karakter: 8/10
      1
      2
      3
      4
      5
      6
      7
      8
      9
      10