Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Dementium: The Ward

Skrevet av: ZubiMar   2009-07-29

Jeg elsker skrekkspill. Men å spille et skrekkspill på en håndholdt konsoll? Skeptisk. Likevel, Kristina Wiik i Gamereactor mente det var et meget godt spill som var vel verdt å sjekke ut for de som ønsket litt sommergrøss, så jeg ga det en sjanse. Noen timer senere ser jeg meg dessverre nødt til å stille et spørsmål til kjære Kristina: Hvor pinglete går det an å bli?

Dementium: The Ward finner sted på et digert mentalsykehus. Du begynner innelåst på rommet ditt, men finner fort en lapp hvor det står "Why did you do it?" sammen med en nøkkel til å låse deg ut. Det er åpenbart flere som har funnet nøkler til sine respektive rom, for det første som møter deg utenfor rommet er et kaos av blodpøler og ødelagte snacksmaskiner. Det eneste som mangler er at Arnold Schwarzenegger dukker opp og sier "Come with me if you want to live" på sedvanlig gebrokkent vis.

Kontrollene i spillet er enkle, men fungerer greit. Du bruker stylusen på touch-skjermen for å se deg rundt, beveger deg med D-paden, mens venstre skulderknapp fungerer som handlingsknapp. Den høyre skulderknappen brukes til å finne frem i inventaret, noe som ikke fungerer optimalt med tanke på at du ofte har stylusen på skjermen. Heldigvis har utviklerne tenkt på dette selv, og lagt lommelykt og våpen som hurtigvalg på skjermen, som aktiveres med et enkelt tastetrykk fra stylusen. Akkurat som i Doom 3 er det enten eller, du kan ikke velge å ha både lommelykt og våpen. I motsetning til Doom 3 blir det aldri skummelt uten lommelykt i Dementium: The Ward.

Dementium gjør en finfin jobb i det å skape en uhyggelig atmosfære. Musikken er fantastisk, og det blodmalte mentalsykehuset (nydelig grafikk til å være en DS) er så absolutt en plass man kan tenke seg til at noe skummelt kunne skje. Men absurde lydeffekter og fryktelig stemmeskuespill undergraver denne atmosfæren totalt. Fottrinnene helten lager når han beveger seg, og det faktum at vi ikke fikk se hvordan han ser ut i begynnelsen av spillet, får meg til å se for meg en dykker med maske og svømmeføtter (og snorkel, ettersom det er et mentalsykehus). Og en dykker med maske, svømmeføtter og snorkel på et mentalsykehus er ikke skummelt, uansett hvor mye blod du putter inn i bildet.

De siste ti årene har det utviklet seg en trend hvor alle skrekkspill, -filmer og -bøker må inneholde minst én liten jente som dukker opp med ujevne mellomrom for å gjøre deg ukomfortabel. Men når jenta i tillegg er prikk lik de små søstrene i BioShock, og høres ut som ei førti år gammel dame på helium er det ikke akkurat ordet "skummelt" som slår deg først, er det vel?

Så over til min favorittdel av spillet: Lagringssystemet. Du kan ikke lagre når du vil, men titt og stadig vil ordet "Saving" dukke opp på skjermen, som om spillet forstår at du ofte glemmer å lagre rett før du dør, skrur av DS'en med et uhell, eller unnlater å legge merke til at det er lite strøm igjen i batteriene. Dette gjør at du slipper å måtte starte banene helt på nytt, og prøve å huske hvor alle tingene du fant var gjemt, mens du prøver å ikke irritere deg over dette så mye at DS'en går i veggen. Det er i alle fall det du tror. For når du plutselig dør, i trygghet om at spillet lagrer progresjonen din ofte, vil spillet fortelle deg at "Sorry, men jeg lagrer ikke saven din med mindre du avslutter spillet. Når du dør (eller kommer ut for en boss) må du starte på nytt fra begynnelsen av nivået". Du får to alternativer: 1) Avslutt, og 2) Start nivået på nytt. Hvor ble det av nummer 3? "Kom til Texas og kast DS'en så hardt du kan i hodet på en Renegade Kid-ansatt"?

Når du dør vil den følgende beskjeden dukke opp på skjermen, med s'en skrevet speilvendt.

~That Was Your~
LAST BREATH

Akkurat denne funksjonen er veldig god, for det gjør det å dø fryktelig mye mindre frustrerende. Joda, du suger og dør, men du forstår at utviklerne av spillet befinner seg på samme mentalnivå som fjortenårige jenter som hører på Evanescence og Linkin Park, mens de holder vennene sine oppdatert på sitt ~*~*~*tragiske~*~*~* liv via Facebook.

Som FPS er ikke Dementium så verst, men som skrekkspill feiler det totalt. Jeg har ingenting imot å ikke forstå historien i et spill med en gang, men Dementium gir deg historien så sakte at du til slutt ikke gidder å bry deg lenger. Til tross for at aviser ligger og flyter overalt, og det er skuffer og skap i hvert eneste rom, er det ytterst lite du kan gjøre noe med. Etter å ha spilt spill hvor man må lete gjennom råtne lik og samle på døde fugler skulle man tro at jeg ville bli glad for å slippe det om det ikke var ytterst nødvendig, men det gjør faktisk spillopplevelsen mye mindre fullendt. Spillet er i seg selv utrolig lineært, noe som senker både skremmende øyeblikk og interessen til et bunnivå.

Grafikk: 9
Gameplay: 7
Lyd: 6
Holdbarhet: 4

Pluss: Korte kapitler og autolagring gjør det enklere å spille i korte perioder. Velfungerende kontroller. Fin funksjon i notatblokken.

Minus: Bruker alle tenkelige klisjéer innen horror-sjangeren, fra den "skumle lille jenta" til "forlatt mentalsykehus", på nøyaktig samme måte alle andre har brukt dem før. Det gjør ikke spillet skumlere. Lagringssystemet vil by på frustrasjon fra tid til annen.

Samlet karakter: 5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10