Brütal Legend

Gamere som er født på 70-tallet frem til sent 80-tall har som regel hørt, eller i det minste vært innom, et spill laget av Tim Schafer.Mannen er godt respektert i spill-kulturen siden han lever opp til navnet på stillingen sin (kreativ designer) bedre enn de aller fleste, nettopp fordi han alltid klarer å levere et produkt med en verden som man aldri har sett maken til i et spill.Etter at han stiftet Double Fine productions har han kun laget et spill før Brütal Legend, nemlig Psychonaughts.Spillet ble kritikerrost flere steder som et utrolig morsomt og kreativt spill, der spillerglede og nye opplevelser sto i fokus.Desverre solgte ikke Psychonaughts så mye man skulle ha trodd utifra karaktèrene det mottok, og spillet ble derfor mer en kult-hit enn en kommersiell suksess.

Derfor var det spennende for undertegnede (som er stor fan av Tim Schafers tidligere verk)å finne ut om Double-Fine klarte å lage et spill med like stor spiller-glede, og som ble like godt mottatt av anmeldere som Psychonaughts.Protagonisten i Brütal Legend er en roadie ved navn Eddie Riggs, som jobber for et band ved navn Kabbage Boy.Bandet spiller nymotens metal (med hjerteskjærene hulk og en egen disk-rytter), noe Eddie Riggs ikke ser på som "riktig" type musikk.Under en konsert kommer derimot Riggs ut for en blodig ulykke, som resulterer i et lite blod-drypp i belte-spennen hans.Belte-spennen viser seg derimot å være et Gude-symbol fra "Heavy-Metal æraen", og fortere enn du kan si djevlehorn blir protagonisten sendt til nevnte tid (etter et forrykende slutt-show kan man vel si).Så derfor blir det opp til vår helt å klare seg i en verden, der han jages av kappekledde skjellett-munker, og hvor gitaren hans kan fremkalle drepende flamme og elektriske effekter.I en verden, av ekte Heavy-Metal!

Noe av det første som skjer i spillet er at Eddie blir kjent med en vanvittig engasjert (men nokså liten) opprørs-styrke, som har som mål å styrte den kyniske og onde Lord Lionwhyte.Resistansen har en lederhann og to snertne krigerdamer, som desverre mangler et talent for å samle sammen en hær av relativ størrelse.Derfor er det jo kjempeflaks for de nevnte at vår protagonist er en roadie, og er det noe roadier kan så er det å organisere og fikse ting, og det er her du som spiller kommer inn.

Målet ditt i spillet er rett og slett å samle sammen en hær som er mektig nok til å kunne knuse de ondes makter, og bidra til å gjøre Metal-ærean til et fritt sted.Dette gjør man via hovedoppdrag som rett og slett er oppdrag for å samle sammen ulike enheter og våpen som skal kunne bidra i strategi-biten av spillet (som vi skal komme innpå senere i anmedelsen).Så fort man finner ut dette virker det litt som om en-spiller opplevelsen av spillet rett og slett er en slags lang trenings-kampanje for fler-spiller opplevelsen, noe som er jo er opp til hver enkelt om det er en positiv eller negativ ting.For undertegnede funker det uansett greit, da en-spiller delen har en egen verden, atmosfære og historie som gjør at det føles relativt og ikke som en slags RTS en-spillerdel allà Command and Conquer-serien.

Verdenen man farter rundt i er nokså stor, og den eneste måten å komme seg rundt på er ved hjelp av sin nye trofaste Druide Plog (The Deuce).Dette vil kanskje for mange være litt for lite ettersom verdenen blir større, og man vil kanskje etterlyse en slags teleportasjons-mekanisme av noe slag (en solo som bringer ned valkyrier som frakter deg til nærmeste Motorforge eller noe?)Uansett så er Druide Plogen oppgraderbar både når det kommer til våpen, fart, lakkering og nitro-kapasitèt.Dette gjør man i såkalte Motor Forges, som må fremkalles ved hjelp av en enkelt gitar-solo (se opp for en god rolle-tolkning av en av Heavy-Metalens gudfedre så snart du finner en).Oppgraderingene er som regel gode, og gjør en merkbar forskjell noe som sies å være greit da det er til tider få måter å skaffe seg penger (her gjemt under navnet "Fan Tributes) på.

Fan Tributes kan kun skaffes via oppdrag, spektakulære hopp eller oppdagelser, grunnen til jeg sier det er til tider få måter å skaffe seg penger på er fordi det hele kan bli ganske så fort repetivt.Side-oppdragene er så vidt hakket mer varierende enn de man finner i Mass Effect, og det ender opp med at du gjør for det meste de samme 3-4 oppdragene om og om igjen.Oppdagelsene gir deg heller ikke så mye penger, da det er ganske så mange av de totalt sett.Undertegnede anbefaler dog å gjøre så mange side-oppdrag som du orker, da det kan komme veldig godt med på slutten.Du burde også finne en del oppdagelser, da noen av de har særskilte oppgraderinger som du kun kan få via utforskning.

Selve kjøre-opplevelsen i spillet er todelt; utforskningen av denne utrolige og unike verdenen er morsom til å begynne med, og det er alltid gøy å kunne dra på elg-jakt med rakettkaster på frempartiet av bilen (er vanskligere enn det høres ut som til tider faktisk), men utsikten kan til tider være misvisende, og kan resultere i at personer som er for uoppmerksomme på omgivelsene plutselig blir veldig oppmerksom på bakken som nærmer seg fortere og fortere.

Som nevnt er verdenen i spillet ganske så makeløs, jeg har iallefall ikke sett en lignende setting i et spill noensinne.Alt er en grafisk hyllest til musikken Heavy-Metal, og bidrar ikke kun til en høy harryfaktor for nakkeknekkere, men også til en unik opplevelse for de som ikke er så innrullert i musikkens verden.Grafikken er også veldig god, og det er fantastisk å kunne ha en slik utsikt i et spill i en tid det fokuseres mer på kaffe-filtrere og trange korridorer.

Det som også kjennetegner et Tim Schafer-spill, er utrolige stemmeskuespillere, og Brütal Legend er intet unntak.Her kan mange andre spill-utviklere lære en ting eller to, for foruten Tim Curry er det få av skuespillerne som har erfaring med å gi stemmer til en karaktèr på en skjerm.Dialogene er gode, humringen og latteren sitter løst, og manuset er som seg hør og bør i et Schafer spill, godt (med tanke på dialog).

Desverre stopper mye av særegenheten ved spillet her, for dets store styrke er sjarmen, humoren og spiller-gleden.Strategibiten (som noe overraskende er mer sentral enn man skulle tro ut i fra PRen rundt spillet) er i verste fall kun "godkjent", kamp-systemet og oppdragene blir fort repetive, og historien er ikke revolusjonerende på noen andre måte enn metal-faktoren.

Strategi-biten blir i starten av spillet veldig fort uoversiktelig (dine styrker ligner til å begynne med alt for mye på motstanderens), og det tar litt tid å venne seg til Double Fines særegne RTS-tilnærmelse.Det er ikke at det ikke er gøy, det blir bare litt for unødvendig stressende i starten med å finne en taktikk, før man finner ut at det beste å gjøre er å rett og slett samle en gedigen mosh-pit, og storme motstanderen.

Side-oppdragene (ved et par hederlige unntak) består alle av de samme konseptene kjøre, drepe, forsvare, som blir alt for slitsomt i lengden.Da frister det mer å slakte intetanende patruljer enn å måtte fullføre alle for å få nok penger til neste våpen-oppgradering.

Kamp-systemet utenom strategibiten blir alt for lik Fable i sin "enkelt for nybegynnere, givende for erfarne" bit, og også der ender man som regel opp med å kaste de samme angrepene om og om igjen for å bli fortest mulig.

Kamerabiten av spillet er ganske god, men jeg savner en knapp der man kan stille kameraet mot hvor Eddie ser, ellers styrer man kameraet selv som er en funksjon jeg er fornøyd med.

Man kan ganske enkelt spørre: Hva er det som gjør Brütal Legend til en særegen opplevelse?Ganske enkelt, Metallen, omgivelsene, humoren og konseptet.Det er desverre ingenting annet, for hvis man dissekrerer spillet opp i enkelt elementer er det ingenting spektakulært å hente i spillet.Da kan man heller stille seg selv spørsmålet; Hva forventer du av et spill som frontes av Jack Black (ikke dårlig ment), og som fokuserer på å få frem at det handler om Metal?

Jeg gikk til innkjøp av Brütal Legend fordi jeg forventet å få en morsom spilleopplevelse, en særegen verden som er utrolig detaljert, god musikk og humor i typisk Tim Schafer-stil.Alt dette ble innfridd for meg personlig, og det er godt nok for meg.Det er ingenting som skulle tilsi at dette ikke blir en morsom opplevelse for de som er oppvokst med Tim Schafer og/eller metal, men det er større grunn til betenkning for de som ikke har metal som musikalskt høydare, eller Tim Schafer som et gudebilde.