Guitar Hero: Greatest Hits

Neversoft har jobbet sammen med Beenox for å utgi atter et Guitar Hero spill. Er dette bare skamløs melking, eller er det verdt en titt?

Først og fremst skal jeg fortelle om konseptet med spillet. I Guitar Hero: Greatest Hits (eller Smash Hits som det heter noen steder) har utviklerne samlet 40 av de "beste" Guitar Hero sangene i samme spill. Hva er vitsen med det sier du? Vel, la oss dykke dypere:

Spillet virker som et vilket som helst GH spill så jeg orker ikke å utdype det temaet

Soundtracket består som sagt av gammle låter fra andre Guitar Hero spill. Vi har låter som Smoke on the Water med Deep Purple, Raining Blood med Slayer, Killer Queen med Queen, Bark At The Moon med Ozzy Osbourne, Cowboys From Hell med Pantera, Killing In The Name of med Rage Against the Machine, Free Bird med Lynird Skynird, I Love Rock And Roll med Joan Jett, Noone Knows med Queens of The Stone Age og selvførgelig Trough The Fire and Flames med Dragonforce. Det som er bra med spillet på musikkfronten er at alle sangene faktisk er orginalversjonene, noe en del av sangene ikke var i de opprinelige spillene. Men det er bakdeler med sountracket og. Det mangler nemlig en rekke klassikere som burde ha hvert med. Iron Man? Search And Destroy? Sweet Child O' Mine? Jordan? Six? Og så må jeg si at de halvveis ødela Killing In The Name Of med å sensurere "Fuck" og "Motherfucker" mot slutten av sangen. Men alt i alt et godt soundtrack.

Det er heldigvis mer med spillet en at det bare er orginalversjonene av gammle sanger. Siden GH:GH er laget på samme spillmotor som Guitar Hero: Metallica får du også muligheten til å synge og spille trommer med på sangene, samt at Expert+ vanskelighetsgraden er tilgjengelig på trommer. Dette er virkelig med på å forbedre spillet fra skamløs melking til samvitighetsfull melking, siden spillet får lengre levetid og bedre multiplayer.

Notekartene i spillet varierer veldig. I sanger som Beast And The Harlot med Avenged Sevenfold og Cult of Personality med Living Colour er notekartene nesten perfekt, mens i sanger som Stop! med Janes Addiction og Psychobilly Freakout med Reverend Horton Heat ser det ut som om utviklerne var full da de holdt på. Og TTFAF... oioioi. De må ha røyket skosåler når de charted den sangen! Notekartene varierer med andre ord fra sang til sang, men slapp av, mesteparten av notekartene er gode nok, selvom de er vanskeligere en de trenger å være.

Grafikken i spillet bygger på samme motor som GH:M, bare at utviklerne var veldig late her. Istedenfor å prøve å lage sikkelige kule konsertarenaer har de rett og slett plasert deg i forskjelige "verdensunderverker" som pyramidene i Egypt, Great Canyon og... Londons kloaksystem? Spillet prøver nemlig å ha en historie (noe de fleste musikkspill ikke burde ha utenom eks. The Beatles: Rock Band) der du skal spille konserter for rockeguden i noen av verdens underverk slik at han kan få sjelene til fansene dine... ja... Vet du, de røykte nok noe mye verre en skosåler når de skrev historien. Alt i alt mangler spillet rockefølelse.

---
Guitar Hero Smash Hits mangler rockefølelse, en god historie og nye låter, men er til gjengjeld et solid spill til tross for alle feilene. Perfekt for deg uten PS2 som vil spille sangene fra de gammle GH spillene.

Grafikk: 6/10
Lyd: 9/10
Gameplay: 8/10
Multiplayer: 9/10
Holdbarhet: 7/10

+ Godt sangutvalg, bare orginalversjoner, fullt band

- Elendig rockefølelse, til tider overdrevne notekart, mangler en del klassikere

BESTE ØYEBLIKK: Når du greier Trough The Fire And Flames på Expert

VERSTE ØYEBLIKK: Hver gang en cutscene dukker opp

Beklager for litt kort anmeldelse. Det er ikke mye å skrive om dette spillet.