Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Risen

Er du sulten, virker all mat god, og du ender ofte opp med å dra selv de merkeligste matvarene ut av kjøleskapet. Jeg blir aldri mett på vestlige rollespill. Hver gang jeg går på spilljakt i butikkhyllene roter jeg med meg det jeg kan finne fra rollespillsjangeren, og innimellom hender det at jeg finner gullfuglen.

La oss få det klart med en gang, Risen er ikke akkurat en gullfugl.

Piranha Bytes er kjent som utviklerne av rollespillene Gothic, som jeg personlig har tilbrakt mye kvalitetstid med. Risen er det nyeste barnet i rollespillfamilien, men det ble nok ikke akkurat fødeavdelingens vakreste barn..

For det er mye feil med Risen.

Du er en av de overlevende som skyldes i land på en topisk vulkanøy midt i havgapet. Sammen med en kvinne tar du deg oppover fjellsiden, og inn i jungelen. Karakteren du styrer er en liten, korthåret kar, som jeg aldri ville designet selv om jeg hadde hatt muligheten til. (Nei, du kan ikke skape en egen karakter.) Tankene strekker seg umiddelbart til Tv-serien LOST, når vi omsider finner tegn til sivilisasjon på et lite platå snaue 50 meter over havet. Hytta er selvfølgelig forlatt, og ditt første oppdrag blir å finne spor til hva som har skjedd. Kvinnen blir igjen, mens du igjen hopper inn i jungelen med den lille, snodige hovedpersonen, ikledd klesplagg som neppe ville slått godt ann i motemagasiner.

Litt lengre oppe i fjellene finner du enda et hus, denne gangen bebodd. Etter å ha stjålet et lite sverd fra et av skapene i huset hans, mens eieren selv sitter utenfor i solskinnet, løper jeg videre til en liten gård, med griser og høner. Jeg oppfatter det hele som litt ustrukturert. Skulle ikke jeg nettopp etterforske hva som hadde foregått i hytta lengre nede? Jaja, tenker jeg, mens jeg slår av en prat med den lokale bonden. Jeg blir plutselig eskortert til vulkanøyas eneste by, Harbour Town. Alt går litt for fort i grunn. Kanskje er Risen litt for åpent?

Innenfor bymurene er det tydelig nød å spore. Jeg blir kjent med bakgrunnshistorien i Risen, som i og for seg er ganske gjennomtenkt. Utenfor vulkanøya herjer et uvær, som vi stiftet bekjentskap med allerede i introen, og folkene på øya har ikke lengre kontakt med fastlandet. Dette gjør fiskerne arbeidsledige, og forsyningene fra havs har stoppet opp. Det er i det hele tatt en litt sørgelig opplevelse å trave gjennom byen der menn drikker, og kvinnene må ta seg jobb på det lokale horehuset.

I Risen er medlemskap i et av de tre laugene på øya, nært knyttet til hovedhistorien. Du kan velge mellom laugene knyttet til magi, krigere eller banditter. Hele spillet formes etter dine valg, og hver handling du gjør i et laugs favør, får dramatiske konsekvenser for de andre to. Tar du parti med krigerne, blir bandittene kjeppjagd fra byen, og motsatt: blir du banditt vil før eller siden de kriminelle ta over hele Harbour Town. Valget er ditt.


Som et hvert åpent rollespill, med en diger verden å utforske, kreves en del maskinkraft for å få opplevelsen til å kjøre smertefritt. Det som kan sies om Risen er at det dessverre ikke oppfyller kravene til et teknisk vakkert spill. Foruten selve grafikken, er det mye skurring i bildet når veldig mye skjer på en gang, og det hele virker litt upolert. Dessuten opplever man hele tiden at landskapet snaue 100 meter foran karakteren forandrer seg. Plutselig spretter et 100 meters høyt fjell opp, selv om du beveger deg i samme retning som tidligere, da horisonten var dekket av blå himmel.

Som i alle andre rollespill er Risen fullspekket med et mangfoldig utvalg av middelaldervåpen. Kamp mot fiender er et sentralt stikkord i spillet, og det er derfor sørgelig at kampsystemet i Risen er veldig utdatert. Du opplever ofte å bli skambanket av villsvin og strutser, selv etter et titalls timer med karakterbygging. Det er både vanskelig og kronglete å styre karakteren din inn i kamp, spesielt om du er kriger med sverd, øks eller spyd. Jammen godt at man også kan spille som bueskytter eller magiker.

Sideoppdrag og hovedhistorien medberegnet kan du godt tilbringe rundt 30-40 timer i middelhavssola i det helt åpne rollespillet Risen. Uten å gå enda dypere i detalj kan det nevnes at menyene i Risen er overraskende oversiktlige, kartene er lett tilgjengelige, uten å gi deg for mye hjelp, og du kan samle så mye du vil i ditt inventory. Fine detaljer, som trekker helhetsinntrykket opp.

Kort fortalt inneholder Risen det du kan ønske deg fra et rollespill: Karakterbygging med levelsystem, og oppgradering av skills, muligheten til å koke sammen egne potions, smi egne sverd og amuletter, og steke kjøtt fra dyrene du slakter på bål mens sola senker seg bak fjellene. Alt dette er ambisiøst, ja, men kanskje ikke akkurat utformet godt nok til å rope hurra.

For mens man i Mass Effect følte at man ble sugd inn i et dypt, sort hull av muligheter i dialog med andre personer, blir man i Risen møtt av statiske, livløse personer. Og til tross for at det faktisk er muligheter for å påvirke samtalene enkelte ganger, føles det hele litt utdatert for de fleste. Man skal være rimelig hardcore rollespillfan av den helt gamle sorten for å finne Risen givende på dette punktet. Det hele føles litt dødt, til tross for enkelte minneverdige personer underveis.

Til tross for enkelte oppdateringer er Risen desverre fullspekket av glitches og bugs. Falle gjennom hustak, sette seg fast mellom to steiner, treffe på fiender som står helt stille skjer alt for ofte til å kalle Risen velpolert. Spillet føles litt som en flisete treplanke.

Til tross for alt det negative har Risen også mye bra. Historien drives fremover på en god måte, og engasjerer til en viss grad, karakterbyggingssystemet er gjennomtenkt og utfordrende, og verdenen føles mangfoldig og mystisk. Det hele er påsmurt et tykt lag med episk rollespillmusikk av den gode, gamle sorten. Valgene du tar underveis påvirker verdenen i spillet i stor grad, og man fristes hele tiden til å starte en ny karakter for å se hva som kunne skjedd annerledes.

Som et spill faller nok Risen litt gjennom mot spill som Call of Duty og Assassins Creed, men innenfor en såpass seig sjanger som rollespill, hvor innovasjon og nytenkning ofte blir sett ned på, glir Risen ganske godt inn. Spillet er et erketypisk eksempel på rollespill bygget opp på den gamle måten, og som appellerer i høy grad til de spesielt interesserte. Liker du å kravle rundt i dype grotter på jakt etter skatter, utforske store landskaper med øks på ryggen, eller å forme karakterens egenskaper etter eget ønske er Risen definitivt noe å vurdere. Og som vi alle vet blir vi rollespillfans aldri mette, og Risen fungerer godt som sultdempende mat i vente på saftigere måltid som The elder scrolls 5 og Mass Effect 3.

Samlet karakter: 7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10