Ratchet & Clank: A Crack in Time

Ratchet & Clank-spillene var definitivt noe av det beste som fantes på PS2, og jeg må si at det siste virkelig fantastiske spillet i serien var treeren. Greier A Crack in Time å gjenopplive serien til gamle høyder, eller forsvant de gode aspektene med spillet i et tidsparadox?

Da var fortsettelsen i R&C-sagaen ute, og det var på tide, med tanke på hvor irriterende cliffhangeren i Tools of Destruction var, og hvor kort og kjedelig Quest for Booty var (til og med for et 200kr-spill). Så la oss se om ventetiden var verdt det:

Historien i spillet foregår rett etter Quest for Booty. Clank har blitt kidnappet av små snikreklamerende roboter med navn Zoni, som viser seg å jobbe for Dr. Nefarious. Clank har blitt ført til en mystisk romstasjon med navn "The Great Clock", og man får snart vite at romstasjonen holder en hemmelighet som kan ha stor innvirkning på tid og rom. Imellomtiden drar Ratchet og Captain Quark på leting etter Clank, og de finner ut at en annen Lombax med navn Azimuth har overlevd den store krigen som utryddet Ratchet sine slektninger. Azimuth viser seg å være en venn av Ratchet sine foreldre, og han virker overraskende interessert i å få kontaktet Clank. Etterhvert får Clank vite at hans far bygde denne mystiske stasjonen, og at han selv har fått i oppgave å ta vare på denne stasjonen, som er det eneste som hindrer alt av tid og rom i å kollapse...

Historien høres mer komplisert ut en den egentlig er, og jeg var litt skuffet over alle klisjeene under historiens gang. Historien føles faktisk mer ut som en Pixar/Dreamworks-historie enn en Ratchet og Clank-fortelling, og den virker litt vel familievennlig til tider. En annen ting som jeg la merke til er alle de åpenbare plotthullene i spillet. I frykt for å spoile mer en nødvendig kan jeg dessverre ikke forklare disse plothullene. Uansett er historien god nok, selv om den ikke er spesielt lik de andre spillene.

Når det kommer til grafikken virker det som om Insomniac ikke kunne bestemme seg om dette skulle være realistisk, cellshadet eller rett og slett bare se tåpelig ut. Enkelte deler av spillet har relativt lik grafikk som eldre spill, mens andre baner ser 99% cellshadet ut. Dette syns jeg var et merkelig valg, og jeg hadde foretrukket om de holdt seg til en av dem, og da helst den gamle. Animasjonene er som vanlig godt utført, og ser samtidig litt komisk ut i tillegg til å se flott ut, og med et par hederlige unntak er teksturene skarpe og godt plasserte. De kunne kanskje ha brukt et litt mer fancy design på de vanlige fiende-robotene og romskipene dog, da de ser ut som noe rett ifra en gammeldags B-film.

Men det er noe som irriterer meg, og det er at spillet bruker et slags "barnslig-tegnefilm"-tema på enkelte menyer og filmer som forklarer hva våpnene du kjøper gjør. Slike utrolig dårlig tegnede Ratchet-figurer dukker opp i hytt og gevær, og man begynner jo å lure på hvorfor de velger å ødelegge menyer og filmer med slike forstyggligheter. Skulle de gjøre et spill der man skyter romvesner med overdrevne våpen mer barnevennlig med hjelp av disse? Uansett er grafikken flott inne i spillet, selv om de kanskje kunne ha bestemt seg hvilken grafisk stil det skulle ha.

Gameplayet er en stor forbedring fra ToD/QfB, med mer responssive kontrollere, bedre sikte og en egen innstilling for å gjøre kontrollerne i spillet så likt de gamle spillene så mulig, samt at man nå kan løpe/hoppe, og samtidig kaste skiftenøkkelen på fiender. Spillet går fortsatt ut på å skyte romvesner og roboter med overdrevne våpen i en plattform/tredjepersons skytespill blanding, der ditt viktigste hjelpemiddel for å overleve er å hoppe unna angrep. Våpnene er langt ifra like overdrevne som i PS2-spillene, men de duger, med blant annet bomber, laserpistoler, rocketlauncher og et våpen som skyter ut en gigantisk plasmaball som moser alt av fiender foran deg. Man kan også i større grad skreddersy en del av våpnene i spillet med å velge ammotype, spesialegenskaper og slikt, men jeg savner å kunne modifisere alle våpnene, og ikke bare 3 stykker som her.

Man får også noen nye gadgets i spillet, blant annet noen svært forbedrede Hoverboots, som kan brukes så mye man vil, og virker som en erstatning for Clank på flygefronten. Clank sine deler derimot er dessverre ikke like underholdende som i eldre spill, da man aldri får tilgang til å styre en liten privat robot-hær som i forgjengerne. Det tar seg litt igjen på noen interessante puzzles, der Clank må lage kopier av seg selv for å få åpnet dører og reise plattformer med hjelp av knapper. Alt i alt er Gameplayet nesten like fantastisk som de gode gamle.

Men som i alle spill er det jo noe som må være dårlig laget, og det er to store bakdeler med spillet. Den første bakdelen er lydbildet. Man skal lete lenge etter en like stor gjeng med irriterende skuespillere, dårlig musikk som ofte forsvinner uten noen god grunn og grøtete lydmixing! Ok, la oss ta en ting om gangen: Ratchet, Clank, Captain Quark, Dr. Nefarious og Laurence er spilt av de samme skuespillerne som før, og de gjør en god jobb med å få fram hovedpersonenes personligheter, samt at de greier å ikke være grusomt irriterende. Det samme kan jeg ikke si om 90% av de andre skuespillerne i spillet. Det høres ut som om de har samlet masse irriterende barne-tv personligheter og fått dem til å drive skuespillet på sine egne grusomt irriterende måter. Et folkeslag du kommer til å møte en del igjennom spillet har ikke bare de mest horrible stemmene jeg noen sinne har hørt, men de driver og lager ulyder etter alt de sier i tillegg, og hvis man hører en lengre samtale med en slik en blir det fort pinefullt for ørene.

Noe annet som ikke er særlig bra i lydbildet er musikken. Der man i eldre spill gjerne fikk en blanding mellom orkester og techno er det enten eller her, og ren techno/orkestermusikk passer bare ikke. Lyden er også til tider bugget, og den forsvinner noen ganger, eller fortsetter å spille etter du har satt spillet på pause. Og så er det til tider veldig vanskelig å høre hva folk sier, da de ofte mumler igjennom radiokommunikasjon.

Det andre utrolig irriterende irritasjonsmomentet med spillet er hvor lite tid Insomniac har brukt på å finpusse spillet teknisk. Spillet har utrolig mange bugs, for eksempel at spillet noen ganger fryser etter en arenakamp, at oppdrag du har utført ikke alltid blir slettet ifra oppdragsloggen din eller at du faller igjennom bevegende plattformer hvis du lander litt på kanten. En annen fatal bug jeg fant, var på en planet der du må kjøre på et automatisk transportskip for å komme deg videre. Med en gang du nærmer deg skipet blir området du drar til lastet inn, og hvis du ikke er heldig nok til å ha landet et stykke inne på skipet blir du torturert med å falle av skipet igjen og igjen uten å ha noen mulighet til å sette på pause eller å gå til hovedmenyen.

Og da spør jeg: hvorfor har de ikke fikset slike utrolig slurvete bugs!? I følge noe hemmelig bonusmateriale man kan åpne, sier de at de har brukt utrolig mye tid på å bygge opp hovedgameplayet og grafikken, og da spør jeg atter et spørsmål: hvorfor ikke bare bruke det ferdigutviklede gameplayet dere har ifra før som et utgangspunkt!? Også, bare for å nevne det, er det ingen vei vekk ifra bonusmateriale-planeten man åpner, for de har glemt å legge til en utgang. Men det er ikke bare det de har slurvet med, og nei da! Gullbolter og andre hemmeligheter er latterlig lette å finne, og til tider har de rett og slett plassert dem rett foran nesa på deg. Ja, hvorfor ha hemmeligheter på hemmelige plasser?

Det er nemlig utrolig lett å få 100% på A Crack in Time sammenlignet med alle andre spill i serien, utenom QfB som ikke egentlig er et fullverdig spill. Det er bare 40 gullbolter, 40 Zonier å fange for å oppgradere romskipet, og kun 10-12 baner i spillet. Noe som er positivt er at man nå kan styre romskipet fritt rundt i verdensrommet for å gjøre sideoppdrag og utforske små måner rundt omkring, men det går skuffende fort å gjøre alle sideoppdrag og utforske alle månene. Spillets hovedhistorie varer rundt 15 timer, noe som dessverre er ganske langt for nyere spill, men igjen, sammenlignet med de eldre er det ikke mye å skryte av, da de ofte hadde over 30 planeter og en hovedhistorie på over 20-25 timer. Spillet har iallefall litt igjenspillingsverdi med den alltid velkomne Challenge Mode og en del skillpoints, et slags inn-game achivement system, som ikke alltid er like lett å få fatt i.

---

Ratchet & Clank: A Crack In Time er på ingen måte et mesterverk, men det er god underholdning som er verdt et par 200-lapper for de som ikke blir alt for lett irritert. For spillet er utrolig frustrerende til tider! Hvis du liker action-plattforming, til tider intense kamper og noe som er litt lengre en resten av spillene på markedet kan dette være verdt en titt.

+ Gameplayet er tilbake til det gode gamle, grafikken er ikke så verst

- Lydbildet høres grusomt ut, dårlig kvalitetssjekk

Grafikk: 8/10: Spillet greier ikke å bestemme seg om det skal se realistisk eller tegnefilm-aktig ut, men alt i alt ser det ikke så verst ut.

Lyd: 5/10: Lydbildet er irriterende, og skuespillerne er irriterende, musikken er irriterende... og sa jeg at lydbildet er irriterende?

Gameplay: 9/10: Gameplayet er nesten like bra som i de gamle spillene, selv om Clank sine deler mangler hærføring og enkelte våpen ikke er så kule.

Kvalitetssjekk: 5/10: Dette spillet er nesten like buggete som en maurtue, og de kunne virkelig ha jobbet mer med finpussingen.

Holdbarhet: 9/10: I forhold til eldre spill er dette svært kort. Sammenlignet med andre spill på markedet for øyeblikket er dette et ganske langt spill.

BESTE ØYEBLIKK: Når du får Hoverboots. Endelig kan man sveve igjen!

VERSTE ØYEBLIKK: Når spillet klikker, og du må starte maskinen på nytt.

Trophies:
Brukt med tillatelse av AcH Clawed

Trophyene i spillet er overraskende lette å få fatt i. Halvparten av dem er historiebasert, mens resten er gitt til dem som får alle gullboltene, alle romskipsoppgraderingene eller vinner alle arenakampene, med mer. Ganske basic med andre ord. Som sagt tidligere er det overraskende lett å få tak i alle hemmelighetene, og jeg fikk 86% av alle trophyene med første gjennomspilling (jeg ville ha klart 90% hvis det ikke var for bonusmateriale-planeten uten utgang) på vanskelighetsgraden Hard.

Til tross for at mange av trophyene er historiebasert, avslører de ingen ting av historien da de er skjult før du har åpnet dem, i likhet med en del andre spill.

Vanskelighetsgrad: 3/10

Oppfinnsomhet: 5/10

Morsomhet: 7/10

Spoilers: 10/10 (ingen spoilers)