Silent Hill 3

Man kan vel ikke si at folk har gått å ventet på dette, men de som har lest noen av mine tidligere anmeldelser skjønte nok at denne ville dukke opp før eller senere. Når man skal ta for seg av noe jeg mener er et av de mest stemningsrike spillene, og ikke minst spille-seriene, så må man forberede seg litt og være i riktig humør for å få fram de ekte følelsene for spillet. Det er på høy tid å skrive om Silent Hill 3!

Om vi har spilt de 2 tidligere spillene i serien så har vi besøkt Silent Hill 2 ganger, og fått servert historiene til 2 personer som har besøkt denne byen. Og allerede fra start så skiller Silent Hill 3 seg ut fra de tidligere spillene. Dette kan være til ergelse for noen, og det kan være velkommen hos andre. Vi stifter bekjentskap med en ung dame som heter Heather etter en kort spillbar scene fra fornøyelsesparken i Silent Hill. Det hele starter på en burgerbar i et stort kjøpesenter, og det er nettopp dette som er nytt. Vi er ikke i Silent Hill!

Begynnelsen av spillet utspiller seg på dette kjøpesenteret hvor man møter flere personligheter som vil gå igjen gjennom spillet, så det er vel verdt å legge merke til og gjøre seg kjent med disse. For du vil treffe de igjen senere i Silent Hill. Og tilfeldighetene vil det jo slik at de kjente og kjære monstrene dukker opp etter hvert, og de har ikke blitt noe mindre ekle og forstyrrende siden Silent Hill 2. Men personlig synes jeg at de ikke var så skumle i begynnelsen, ettersom det foregår på et kjøpesenter og det ikke er mørkt slik som det ofte var i de foregående spillene.

Men lyden, å kjære vene, er helt fantastisk. Selvom det virker som et ordinært kjøpesenter i dagslys, så er den første overgangen fra Heather's vireklige verden og over til mareritutgaven av kjøpesenteret skikkelig guffen. Og mye av dette bare på grunn av lyden som blir brukt. Ambient surround teknikken blir fortsatt brukt, og det er mulig å spille Silent Hill 3 i 5.1 surround på PC. De som trenger god nattesøvn aller minst går for det siste alternativet.
Stemmene synes jeg er veldig gode her, og Heather har fått navnet sitt fra Heather Morris som gir stemmen til Heather i spillet. Lydene oser av kvalitet gjennom spillet, og alt fra Heathers skritt, monstrenes stønning og klaging langt borte til de pulserende og skjærende bakgrunnslydene er med på å lage en skikkelig psykologisk horrorgrøt i hodet til de som spiller.

Det grafiske i spillet har fått et løft i forhold til Silent Hill 2 selvom det ikke syntes absolutt overalt. Lyseffektene og skyggene er for eksempel mye av det samme man finner i Silent Hill 2. Jeg frykter at det rett og slett ikke kan gjøres stort bedre på denne (den) generasjonen av konsoller. Det er et kornete filter på skjermen som også er i de foregående spillene, som visstnok skal være med på å skape mer atmosfære. Denne kan skrus av denne gangen, uten at jeg la for mye merke til at dette filtret var der til å begynne med. Selve konstruksjonen og spesielt teksturene på de forskjellige monstrene er merkbart bedre enn i Silent Hill 2. De har bevegelser som ikke hører hjemme i noen virkelighet, og det er som alltid svært forstyrrende å ha med de å gjøre til tider.

Med tanke på at de tidligere spillene ga hovedpersonene muligheter til å sløse litt amunisjon på monstrene, så er dette spillet direkte ondskapsfullt. Heather har liten tilgang på kuler og krutt, og med de få slagvåpnene hun finner så er det bare såvidt hun klarer å irritere monstrene. Våpnene er med andre ord latterlig svake! Så det er ofte at man heller legger beina på nakken og løper fra fælingene, og heller sparer det lille man har til de aller tøffeste styggingene.

Historiemessig kan det virke meningsløst for noen å rusle rundt i dette spillet, for Heather har ingen spesiell grunn til å starte sitt "eventyr". Dette er noe man må følge med på utover i spillet etterhvert som historien nøstes opp sakte men sikkert. Og det går litt i tregeste laget synes jeg, men alt får en mening og man vil skjønne både hva, hvem og hvorfor før slutten presenteres for spilleren. Noe jeg personlig synes var meget bra er Heathers relasjon til ett av de foregående spillene. Say no more!

Gåtene man støter på er av samme kaliber som i Silent Hill 2. Det er et eget Silent Hill preg over de, men de er absolutt mer brukervennlige enn noen av gåtene i Silent Hil 1. Og det gir et kjærkomment avbrudd i all den tunge lyden og de forstyrrende visuelle effektene, at man kan pussle med en liten gåte i noen minutter. Det tar tankene bort fra galskapen en stund.

Om man er så heldig og eier de 2 første spillene så er det ingen grunn til å ikke anskaffe seg dette spillet. Men det gir absolutt mest utbytte for spilleren å ha spilt de 2 foregående spillene! Om jeg skulle si at jeg savner noe så må det være det gode gamle rustne jernrøret. Det var like godt hver gang å denge et monster i bakken og bare gi det inn med jernrøret mens det lå og vrei seg på gulvet. Det var så man kunne kjenne frykten og galskapen ta overhånd! Men selvom det er borte i dette spillet, så har ikke det lagt noe demper på stemningen.

På plussiden vil jeg ta med:
-Meget god lyd
-Forbindelse til tidligere spill
-Gamereactor T-skjorte som en bonus til Heather i spillet.

På minussiden vil jeg ta med:
-Jernrøret, hvor er jernrøret!?
-Litt treg gang i historien

Jeg gir spillet:

Grafikk - 9/10 Silent Hill er et grusomt flott sted

Lyd - 10/10 Mesterlig utført!

Holdbarhet - 6/10 Jeg følte ikke helt det samme suget som i de foregående spillene

Spillbarhet - 8/10 Det er lett å kontrollere Heather og det blir ikke kjedelig selvom man for det meste springer fra eller banker monstre og løser gåter.

Totalt får Silent Hill 3 7/10 hos meg