Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Ratchet & Clank

Ratchet & Clank er blitt en av Sonys største flaggskip igjennom de siste årene, og leverer "familievennlig" action blandet med plattforming. Selvfølgelig må jo alle begynne et sted, men er det første spillet i serien verdt å spille den dag i dag, eller burde man holde seg til de nyere spillene?

Jeg har alltid likt R&C-spillene, og det første spillet jeg prøvde var R&C 2: Going Commando, et spill jeg "forelsket" meg i. Etter at jeg hadde fått meg et fint lite arsenal av overdrevne futuristiske våpen som jeg moste romvesener med, samtidig som jeg hoppet unna kuler og laserstråler i et intenst eventyr, var jeg frelst. Da de nyere spillene kom på markedet ble de fort kjøpt inn. Men i alle disse årene er det ett spill jeg ikke har fått med meg, og det er det første i serien. Dermed dro jeg på nettet, kjøpte det for en hundrings og gledet meg til å oppleve starten på eventyret. Det jeg fikk servert var derimot ikke helt hva jeg hadde forventet...

Spillet handler om Ratchet, et romvesen av den reveaktige arten Lombax, en mekaniker som bor ute i ødemarka på planeten Veldin. Der lever han et fredelig liv, mens han mekker på romskipet sitt, og ser på TV dagen lang. I mellomtiden blir en robot med navn Clank laget i en robotfabrikk. Clank er ganske så annerledes i forhold til de andre robotene som lages på fabrikken og har sin egen vilje, så han bestemmer seg for å rømme i fra fabrikken. Under flukten kræsjer han i nærheten av Ratchets hus, og Clank ber Ratchet om hjelp. Clank ønsker å finne Captain Qwark, en kjendis-"superhelt", for å stoppe en ond forretningsmann med navn Drek ifra å ødelegge galaksen. Ratchet vil først ikke hjelpe Clank, men den lille roboten kan blant annet starte romskip, så de foreslår et kompromiss: Clank fikser Ratchets romskip, og til gjengjeld hjelper Ratchet Clank i å finne Quark. Dermed starter en episk reise som går igjennom en rekke planeter. Historien er hva du kan forvente av et 3D-plattformspill: klisjefylt, uoriginal, men samtidig interessant nok til å få deg til å fortsette. Ikke så mye mer å si om den.

Så la oss starte på selve spillet. Vi kan først som sist starte med spillets høydepunkt: grafikken. Det visuelle i spillet er nemlig utrolig for sin tid. Man har store landskap med bakgrunner som går flere mil ifra det faktiske spilleområdet, romskip som flyr over deg uten stopp, og samtidig greier spillet å holde seg på en fantastisk 60 bildeoppdateringer i sekundet. Alle planetene du besøker har sine egne særpreg, og man ser at Insomniac har jobbet mye for å få det til å se lekkert ut. Animasjonene er også ganske så fine, selv om de er litt stive til tider.

Men så er det jo alltids noe som ikke er som det skal, og i Ratchet & Clank er det teksturene. Til vanlig holder teksturene seg ganske så skarpe på bygninger og plattformer, men på en rekke personer, fiender og landskap ser de nokså lavoppløste ut, og man begynner å lure på om en rekke teksturer er hentet ut i fra et PS1-spill. Men når man ser en gigantisk by i bakgrunnen, samtidig som du hopper rundt med en skinnende flott Clank på ryggen, glemmer man disse teksturene ganske fort.

Lydbildet er derimot ikke like velpolert, men det greier seg. Musikken i begynnelsen av spillet er litt vel tekno-basert, og denne musikken har en del undertoner og slikt som blir litt vel slitsomt å høre på i lengden. Men etterhvert som spillet fortsetter blir teknoen mer og mer utvannet med flott film/klassisk-musikk som gir lydbildet en ekstra dytt, og på de senere banene er musikken deilig å høre på. Med andre ord varierer musikken litt i fra bane til bane. Lydeffektene er greie nok, men lydmiksen er ikke alltid like bra, og til tider overdøver enkelte effekter alt annet. Et godt eksempel er noen robothunder du møter på et stykke ut i spillet, som har en bjeffing som høres helt sprengt ut, og som lett kan slite ut trommehinnene dine hvis du spiller med høy lyd.

Det dårligste med lydbildet er stemmeskuespillet. Greit nok, Clank og birollene gjør en god nok jobb, men det hjelper lite når Ratchet høres ut som en irriterende versjon av Sonic (og det sier ikke så lite). I motsetning til senere spill i serien er Ratchet en skikkelig wannabe her, og hans dårlige kommentarer blir veldig slitsomme å høre på etterhvert. Et annet minus er at mange av birollene er spilt av den samme skuespilleren som spiller vaktmesteren i Scrubs. Ikke missforstå meg, han er en god skuespiller, men når det er hans stemme både på rørleggeren, små "søte" forskere og en rekke rom-øgler høres det litt tåpelig ut. Alt i alt er lyden grei nok.

Så kommer spillets akilleshæl: *trommevirvel*: Gameplayet. Ja, gameplayet. Hvor skal jeg begynne... Spillet er jo som kjent en blanding mellom 3D-plattforming i Spyro-stil og skytespill ifra et tredjepersons perspektiv, men denne blandingen er ikke veldig godt gjennomført her.

Først og fremst er kontrollene i seg selv litt kronglete. Man bruker dog logiske knappekombinasjoner, men det hjelper lite da man sklir når man lander, og mister all fart i luften etter man har dobbelthoppet. Man kan heller ikke strafe eller låse sikte på fiender. Ja, du leste riktig, funksjonen som var ditt viktigste hjelpemiddel for å overleve i de andre spillene fins ikke her. L2-knappen brukes her kun til å sikte i førsteperson, og det hjelper lite mot fiender som skyter laserkuler på deg, da du ikke kan bevege deg i førstepersons modus. Men kan man ikke bare fort gå imellom førsteperson og tredjepersons-vinkel i kamper? Neida! Det tar nemlig et halvt sekund å bytte mellom disse! Ok, jeg skal være ærlig, det går an å hoppe unna angrep her også, men det er langt ifra like godt utført som i senere spill. Man må sette seg ned med R1-knappen, for å deretter hoppe sidelengs eller bakover mens man sitter for å ta salto. Da er det bedre å løpe rundt på måfå og pepre med laserpistolen din.

Våpnene i spillet er, ikke overraskende, litt vel svake, og utvalget er ganske begrenset. Man får rundt 14 forskjellige våpen, inkludert en laserpistol, bombehanske, landminer, rakettutskyter, boksehanske, flammekaster og strålegevær som man må bruke flittig imot de tøffere fiendene i spillet. Ganske så basic. Dessverre fungerer ikke siktesystemet, og spillet sikter automatisk inn på den fienden som er nærmest. Bare synd at du samtidig må stå i helt riktig posisjon for å faktisk treffe fienden du sikter inn på, og siden du ikke kan sentre inn kameraet eller sikte manuelt i tredjeperson blir dette fort frustrerende vanskelig, spesielt når du er omringet av fiender.

Et annet problem med våpnene er at du ikke kan kaste bomber og landminer i lufta, og du må dermed holde deg på landjorda (som ofte er fylt med laser og små, dødelige vesener) for å bruke dem. Dette gjør ikke bare at de er vanskelig å bruke, de er også ubrukelig mot de flyvende fiendene som du blir bombardert med mot slutten av spillet! Tja, noen ganger kan man jo lure den utrolig dumme AIen med å angripe dem på lang avstand, siden de ikke angriper deg med mindre du kommer nær dem. Men med tanke på at nesten ingen av våpnene dine virker på lang avstand kommer det neppe til å hjelpe noe særlig.

I tillegg til hovedspillet får man også servert enkelte minispill, som svevebrettkjøring, romskip-kamper og grinding på stålstativer med spesiallagde støvler. Med unntak av sistnevnte er dette en smertefull opplevelse. Svevebrett-racene er ikke spesielt utfordrende eller morsomme, men hvis du gjør en eneste liten feil imot slutten av racet har du tapt. Artig. Romskipskampene møter man heldigvis bare på noen få ganger, for romskipskontrollene er simple og trege. Med andre ord er det bare å kjøre i ring rundt målet imens du peprer med maskingeværet og bruker missiler på skipet du skal ødelegge. Hvorfor kjøre i ring rundt målet? Fordi romskipet ikke kan snu seg fortere enn en snegle, så klart! Å grinde ned skinner med grindboots er derimot et morsomt avbrekk ifra den vanlige plattformingen, og du kjører framover imens du hopper unna hindrer og bytter spor når det trengs. Men selv disse scenene blir tildels ødelagt av spillets dårlig programmering:

Kameraet i spillet er nemlig grusomt. Det tar lang tid å snu seg, det går ikke an å sentre kameraet, og vinklene bytter på måfå mens man kjører ned på grindboots, noe som ofte ender opp med at du ikke ser hindrene du skal hoppe unna. Jeg spør: hvor vanskelig var det å legge med en funksjon for å la deg sentre kameraet!? Den dårlige kamerajobben gjør det lett å gå rett inn i skudd fra en uventet kant, og du kan regne med å dø en del ganger. Men vet du hva som er verre enn å dø? Å måtte starte på begynnelsen av banen etter du har dødd! Insomniac likte tydeligvis ikke å legge inn checkpoints regelmessig rundt omkring, så når du dør respawner du på forrige våpenbutikk (som vanligvis kun fins ved starten av banen). Og vet du hva som er verre en det igjen? Når du dør respawner alle fiender du har drept, men ingen ammo og pengekasser, og du får heller ikke tilbake din tapte ammunisjon, så du er i konstant fare for å gå tom for ammo, og må gå tilbake til tidligere baner for å finne penger hvis du er så uheldig at du blir fri for penger. Vansklighetsgraden på de siste banene er nådeløs, mest på grunn av gameplayet, og jeg har aldri bannet så mye i mitt liv på så kort tid. Den eneste motivasjonen jeg hadde på de mest frustrerende delene var faktisk å skrive en anmeldelse om spillet.

Og som om det ikke var ille nok er holdbarheten ganske så laber. Spillet varer bare rundt 8-9 timer hvis du ikke blir sittende fast noen plasser i spillet, men får du like store problemer som meg kan du fort bruke 2-3 timer ekstra på å skaffe penger, slite deg igjennom den samme overdrevne delen gang på gang eller rett og slett bare rive av deg håret. Det er kun 18 baner i spillet, og alle er rimelig korte (med unntak av de overvanskelige banene). Spillet har i tillegg liten igjenspillingsverdi, da du ikke har noen challenge mode, bare muligheten til å starte spillet på nytt uten å miste våpnene dine. Spill det en gang og legg det i hylla, det er mitt råd.

Dette er et spill som passer best for masochister: Du får et gameplay som ikke føles ferdigutviklet, og må bruke det til å komme deg igjennom baner der fiender strømmer på uten noen måte å forsvare deg skikkelig på! Du blir torturert og drept gang på gang helt til du river ut øyeeplene dine, knuser din TV og hiver kontrollen ut av vinduet! Eller til du manner deg opp til å komme igjennom hele greia. Ok, for å være seriøs er dette et greit nok spill, men det kunne ha blitt så mye bedre. Hadde de bare lagt inn noen flere checkpoints, gitt deg tilbake litt ammo når du dør og fikset kameraet ville dette vært et spill jeg lett kunne ha anbefalt til alle. Sånn som det er nå er jeg dessverre nødt til å meddele at dette er en svært frustrerende opplevelese, og hvis du skal spille spillet, er det mest sannsynlig for å bevise hvor hardcore du er, eller for å få med deg begynnelsen av serien. Jeg anbefaler heller Ratchet & Clank 2 eller 3, da begge er mer gjennomtenkt, høres bedre ut, har en mye bedre holdbarhet og, ikke minst, er mye morsommere. Så unnskyld meg, jeg går og spiller litt R&C2 for å roe nervene mine.

+ Flott grafikk, en del interessante våpen, godt nok lydbilde

- Gameplayet er upolert, banedesignet er ondskapsfullt og hele greia er svært frustrerende.

Grafikk: 9/10: Med flotte store landskaper og en høy bildeoppdatering er det vakkert for sin tid, til tross for enkelte svake teksturer

Lyd: 7/10: Musikken er ganske så god, mens stemmeskuespillet og lydeffektene kunne ha blitt gjort bedre

Gameplay: 4/10: Gameplayet er rett og slett ikke ferdigutviklet. Siktingen og unnamanøvreringen er nesten ubrukelig.

Holdbarhet: 5/10: Med bare 8 timers spilletid og ingen Challenge-mode er dette et spill du fort blir ferdig med.

BESTE ØYEBLIKK: Når du endelig greier den siste bossen, og du vet du er skikkelig hardcore

VERSTE ØYEBLIKK: Når du har dødd på samme bane ti ganger og begynner å lure på om Ninja Gaiden er lettere.

Samlet karakter: 7.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10