Splinter Cell

Navnet er ikke James Bond eller Jason Bourne. Han er heller ingen superman som kan drepe 100 menn på en dag. Han er en Black Ops, og han jobber for Third Echelon. Navnet er Fisher, Sam fisher, og han er en Splinter Cell

Splinter Cell er et spill som bare fanger et spesifikt publikum etter min mening. Med sine sterke politiske meninger og ekstremt militære operasjoner, med nokså mange begrensninger, er dette et spill for spesielt interesserte. Selvsagt kan hvem som helst få en god opplevelse av spillet.

Spillet følger Fisher på hans første oppdrag som en Splinter Cell. Over headsettet får man konstant hjelp av Fishers skjef og bestevenn Lambert og Anna Grimsdottir; en Islandsk skjønnhet som er en magiker på PCen og fungerer som operatøren til Fisher. Gjennom spillet vil disse to menneskene hjelpe deg med å nå målene dine, ved å gi deg oppdatert info over headsetet og Fishers OPSAT (en liten skjerm på Fishers arm som fungerer som startmeny og info screen).

Første level av spillet er en ganske lett level ettersom den er inne på en kontrollert Black Ops treningsbane. Der blir spilleren fortalt om alle mulige bevegelser Sam kan utføre. Det er alt fra bøyd gåing til et split-hopp høyt opp mellom to vegger. Fra den posisjonen kan man sleppe seg ned og slå ut den som er under deg, dette er selvsagt bare noen av mange kule bevegelser. Etter en liten treningsøkt med bevegelser, starter Fisher sin kamptrening. Der lærer spilleren om skyting, cover, Night vision googles (NVG's) og lys- og skygge systemet. Lys- og skygge systemet er Splinter Cells sterkeste side. Det fungerer slik at du har en strek som er hvit,grå og svart (i den rekkefølgen). På streken er det en pil, hvis den er helt på det svarte, er du totalt skjult, er den på det hvite er du veldig synelig o.s.v. Dette systemet brukes også til å gjemme kropper. Man skal gjemme bevistløse/døde kropper i mørket slik at ingen finner dem og utløser en alarm. På de fleste oppdrag kan man utløse opp til 3 alarmer, men på andre oppdrag er det 0.

Historien i spillet følger Fisher mens han skal undersøke mordet på to eliteagenter meldt savnet i Georgia. Etter litt etterforskning, løfter han teppet av et mye større plot mot U.S.A. Kombayn Nikoladze truer nemmelig med å sende atomvåpen mot U.S.A. og med mindre Fisher kan stoppe dette, vil millioner av mennesker dø. Som om dette ikke var nok, er det også et problem dersom Fisher gjør kun én ting feil. I verste fall, kan det ende i krig med Georgia og deres allierte.

Grafikken i spillet er veldig god, men den varierer fra konsoll til konsoll. Jeg har testet spillet på Gamecube, Xbox og PS2. Xbox og gamecube hadde desidert best grafikk. PS2 har ikke den beste. Ting er dårlig animert, shadingen er veldig dårlig og karakterene ser ofte livløse ut. Alt dette ser mye bedre ut på de andre konsollene. Selv med bare passe gode grafikk, tar spillet igjen på sin animasjon av flammer og eksploskjoner. Eksplosjene er veldig fulle av liv og ser veldig kraftige ut. Cutscensene i spillet er også ganske god, men matcher absolutt ikke spillets in-game grafikk. Men dette har jeg absolutt ikke noe imot og det påvirker ikke spilleopplevelsen på noe som helst måte.

Lyden er en viktig del av et spill og lyden i Splinter Cell er veldig blandet. Jeg vil ta opp det gode stemmeskuespillet først, det er fantstisk, med Michael Ironside som den engelske stemmen kunne det ikke blitt bedre, samme gjelder for nesten alle karkaterer gjennom hele spillet. Nå til den litt dårligere delen. Lydeffekter som skudd og eksplosjoner gir absolutt ikke den trøkken som de fortjener. Spillets grafikk ligger langt foran lyden. Det blir fort skurrete og ulkart under eksplosjoner og skuddvekslinger. Dette fjerner virkelighets følelsen som ubisoft lovte oss. Noe er veldig akseptabelt, men annet er rett ut dårlig. Dette kunne virkelig ha blitt gjort bedre.

Kontrollen i Splinter Cell er veldig god. Med alle knappene som spillet har tilgjengelig, kan jeg trykt si at de har brukt hver knapp med omhu. Spillet har stram og god kontroll som gjør at dine mørke mord kan gå raskt, smertefritt og lydløst. Kontrollene er også gode til raske handlinger i skuddvekslinger og andre ganger du må reagere fort. Dette gjør at spillet nesten aldri blir skjedelig å spille. De enste gangene du kan ende med å kjede deg er når du må gjøre ting om og om og om igjen. Derfor kaller jeg Splinter Cell et prøv og feil spill. Det tar ofte lang tid før du endelig finner den ikke-openbare veien du skal ta for å kunne snike deg forbi vaktene.

Alt i alt er Splinter Cell et bra spill som videretar stealth action sjangeren og leverer en knallbra black ops opplevelse. Det enste sterke savnet er den litt mer voksne følelsen, denne er ikke til stedet fordi spillet ville gå for en T (teen 13+) rating eller 12+ for oss europeere.

LYD: 8
GRAFIKK: 9
HISTORIE: 9
GAMEPLAY: 9

+: Gode stramme kontoller, veldig godt stemmeskuespill, bra lys- og skygge system, god historie

-: Noen slappe animasjoner, noe skurrete lyd, litt barnevennelig, ingen kniv

TOTALT: 9