No More Heroes 2: Desperate Struggle

Goichi Suda, også kjent som Suda51, har i løpet av de siste tre årene blitt kjent som "Spillverdenens Tarantino". Hans unike stil, dype dialoger, og perverse humor har gjort ham til en svært populær spillutvikler. Men spillene hans er selvsagt ikke for alle, ikke bare på grunn av deres ekstremt voldelige natur, men også på grunn av den sære stilen som ikke ligner noe annet. Dersom du leter etter et voksent Wii spill som setter stil framfor noe annet, les videre.

No More Heroes 2 foregår tre år etter det forrige spillets slutt. Travis Touchdown, Santa Destroy's kuleste innbygger, har trukket seg tilbake fra leiemorderbransjen, og nyter det gode liv av alle pengene han tjente på sin blodige reise til toppen av leiemorder bransjen i det forrige spillet. Travis har ikke forandret seg mye i løpet av disse tre årene, og gir fortsatt blanke faen i omtrent alle andre enn seg selv.

En dag får Travis en mystisk beskjed som gir han instrukser om å møte opp på toppen av Santa Destroy's høyeste skyskraper ved midnatt. Han møter opp og blir overrasket over å møte en rasende Skelter Helter, som erklærer sitt inderlige hat mot Travis etter at han drepte hans bror Helter Skelter i det forrige spillet. Etter å ha latterliggjort Helter Skelter's minne, gjør Travis kort prossess med Skelter Helter.

Han er i ferd med å dra hjemover da han plutselig ser et helikopter komme mot ham, og blir møtt av den übersexy Sylvia Christell, som forklarer at Skelter Helter faktisk var USA's femtiførste beste leiemorder, og klarer med sin "naturlige sjarm" å lokke Travis tilbake i spillet, og nok en gang drar Travis på en lang reise for å nå toppen.
Men Skelter Helter, som på en eller annen måte klarte å overleve å bli halshugget, gjør det klart for Travis at å drepe ham var kun en del av en større hevnplan, og med et sykt smil om munnen gjør han det klart at på samme måte som hans brors død ødela ham, vil snart Travis bli ødelagt på samme måte. Travis, uanfektet av Skelter Helter's siste ord, drar hjemover, lite klar over at i løpet av kort tid vil livet hans bli forandret for alltid.

Historien i NMH2 uten tvil et spillets sterkeste punkter, og det blir aldri et kjedelig øyeblikk å finne. Hver gang du begynner å føle at spillet begynner å bli lineært skjer det noe nytt. Spillets humor er også svært god og gjennomtenkt, og parodiene sitter alltid som støpt.

Jeg burde kanskje nevne at historien inneholder enn del mer alvorlige øyeblikk enn i eneren, men Suda ofrer sjelden humoren for å få frem et poeng. Historien inneholder en del plot twists, og spillet er litt mer uforutsigbart enn originalen. Men til tross for at du alltid blir fortalt hvordan "Santa Destroy har blitt et morderisk og kyniskt utopia", føles ikke spillet fullt så kyniskt og mørkt som originalen. Det betyr fortsatt ikke at dette er spillet du kan spille med bestemor, veslebror, og hele familien, for tro meg, dette er ikke noe for barn.

Karakterene i spillet er alle svært dype og gjennomførte, men Travis, hans bror Henry, og den sexy Sylvia er uten tvil de karakterene det er lagt mest arbeid inn i. Men det som NMH serien er mest kjent for, er selvsagt de forskjellige leiemorderne. Og det er dessverre der NMH2 ikke klarer å nå opp til sin forgjenger. Leiemorderne er fortsatt svært interessante karakterer, og personlighetene deres er alt fra creepy og ekle, til hysteriskt morsomme. Men det er først når du når Rank 10 at leiemorderne virkelig begynner å gjøre inntrykk. Jeg kan si med en gang at NMH2's rollegalleri uten tvil er det beste vi vil se på flere år, sannsynlivis ser vi ikke noe mer gjennomført før Suda gir ut NMH seriens tredje spill. Men jeg vil kun si det er rundt tre-fire av spillets leiemordere som virkelig er på høyde med leiemorderne i forgjengeren. Selve kampene er mye mer spennende i NMH2. Banene du slåss på ermye mer detaljerte og originale, og selve bossenes kampstil er også svært forskjellige.

Men spillet mangler dessverre litt den spenningen som bygget seg opp før en boss fight slik som i forgjengeren. I dette spillet trenger du ikke å gjøre kjedelige sidejobber for å tjene opp nok penger til å møte bossene, men det gjør også at hver boss fight mister litt av den spenningen. Spillet har også droppet den ufattelig kule introen hvor du ser siluetten av leiemorderen du snart skal møte, mens den mystiske skygestemmen hvisker navnet deres. Jeg syntes det var noe som virkelig bygget opp spenningen før en kamp, og jeg syns det er svært trist at Suda ikke tok det med i her.

Grafisk er NMH2 uten tvil det beste jeg har sett på Wii, ved siden av Muramsa og Okami. Grafikken er en fryd for øyet og bare ikke på grunn av den sinnsyke detaljerikdommen du vil finne hvor enn du går i spillet, men også fordi spillet er så fargerikt, og grafikken er så unik på den måten at den i det ene øyeblikket er dyp og detaljert, på lik linje med et PS3 eller Xbox 360 spill, og i det neste øyeblikket forandrer den seg til sjarmerende 8-bits grafikk, som virkelig fanger den sjarmen du fant i mange NES og SNES klassikere. Muramsa ser ut som du går i et maleri, og Okami likeså, men No More Heroes 2 har en så unik stil, og måten den klarer å være så avansert og så enkel på samme tid gjør at jeg ikke har noe problem med å gi NMH2 æren som det Wii spilley med best grafikk. Forhåpentligvis vil noen andre spillutviklere se sjarmen i 8-bits grafikk og følge Suda's eksempel.

Spillet er også usensurert, og denne gangen spruter blodet i fosser hver gang du dreper en fiende. Dette gjør selvsagt spillet mer upassende for brutalt, men at fiendene ble til aske når de døde (Slik som i den sensurerte eneren) føltes alltid litt rart, og gjorde flere av spillets cutscenes ganske teite. Jeg er glad Rising Star valgte å ikke blande seg inn, for det ødela litt av stilen originalen hadde. Spillet har et litt frustrerende kamera, som ofte gjør bossene vanskeligere enn nødvending, men du vil sannsynligvis venne deg til det etterhvert.

NMH hadde en del kjedelige sidejobber du måtte gjøre før du kunne møte en boss. Disse sidejobbene er fortsatt med, men denne gangen har Suda gjort dem til utrolig kule og spennende 2D minispill, i klassisk SNES stil. Alle jobbene er så morsomme og fengende at du kan sitte og spille dem i flere timer, og glemme helt at du egentlig var på vei til en boss kamp.

Santa Destroy har også noen forskjellige steder du kan bruke pengene dine, f.eks Ryan Gym, hvor du kan betale den litt for vennlige Ryan for å trene deg opp, nok en gang gjennom fengende, og morsomme minispill. Du kan også besøke Airport 51 hvor du kan kjøpe hundrevis av klessplagg, eller dra til Naomis verksted hvis du vil se det nyeste innen lyssabler og kjemperoboter. Du kan også dra hjem til Travis for å hjelpe katten din Jeane med å gå ned i vekt, skifte klessplagg til det som passer deg, spille dritkule Shoot 'em ups på TV'en, se en animevideo, eller bare nyte alle detaljene som er å finne. Gjennom spillet vil du finne dusinvis av skattekister, som alle gir en ny ting til leiligheten. En ny gitar, en fet animè plakat, et surfebrett, og en kolleksjon av alle bossenes våpen i en glassmonter er bare noen av tingene du kan finne hvis du leter godt nok rundt på banene.

Gameplayet i NMH2 er svært likt det i originalen, men Suda klarer i dette å holde det ferskt ved å gi Travis fire forskjellige sverd å slåss med, alle med sin egen unike kampstil. I løpet av spillet vil du også spille som andre karakterer enn bare Travis, alle med sin egen kampstil. Problemet er bare du dessverre ikke får spille så lenge med disse karakterene, noe som er litt bittert.

Kontrollmessig er NMH2, i likhet med sin forgjenger, strålende. Enhver som noengang har spilt Wii har garantert lagt merke til at kontrollen ofte skal krangle med deg, og når du veiver mot høyre hopper karakteren din, eller når du snurrer den rundt drukner karakteren din seg selv. Dette slipper du heldigvis i NMH2, hvor kontrollen gjør som du sier, og ikke gjør seg vrang. Nok en gang lykkes Suda.

Musikken i spillet er mye mer variert enn i originalen, og nok en gang gjør stemmeskuespillerne en helt fantastisk jobb. I likhet med originalen kan jeg faktisk ikke komme på en stemme i spillet som ikke passet eller ikke funket. Det eneste jeg har å klage på angående lyd må være det faktum at til tross for at spillet har mye mer variert musikk, mangler den dessverre litt av den galskapen som lå bak musikken i forgjengeren. Men allikevel, uten tvil noe av det mest fengende jeg har hørt på Wii.

Alt i alt vil jeg si at NMH2 er rett og slett en mer finpusset versjon av NMH. Bortsett fra at leiemorderne ikke er fullt så geniale som i originalen, og at spillet mangler litt den galskapen forgjengeren hadde, er No More Heroes 2: Desperate Struggle sin forgjengers overmann på alle måter. Spillet er uten tvil et av de beste spillene du kan finne på Wii, og jeg har ingen tvil om at dette er en av de mest originale og innovative titlene vi vil se på flere år. Dersom du leter etter en voksen Wii tittel med noe av det beste gameplayet, beste grafikken, fantastisk musikk og stemmeskuespill, og ikke minst noe av den beste stilen som er å finne i noe videospill, behøver du ikke lete lenger. Du har sannsynligvis nettopp møtt drømmespillet ditt.

Grafikk: 10/10
Gameplay: 9/10
Lyd: 10/10
Holdbarhet: 9/10

+ : Den utrolig kule stilen, spillets utrolige detaljerikdom.
- : Dårlig kamera.