Fairytale Fights

Du skal ikke tro alt du hører. Dette er en leveregel jeg har trykket relativt tett til mitt bryst. Det er sjelden jeg slår meg til ro med en anmeldelse som påstår at et spill er dårlig. Jeg må ha flere meninger på bordet, se over noen og så fatte en beslutning. Jeg fattet beslutningen å gå til innkjøp av Fairytale Fights, til tross for dårlig kritikk og mest av alt fordi prisen var lav og jeg så potensial i spillet. Forhåpningene var ikke akkurat store, dermed kunne jeg ikke bli skuffet, eller?

Ser for meg styremøtet i PlayLogic da de skulle lage dette spillet:
"Hva om vi tar en haug med eventyrfigurer, fletter de sammen med en god porsjon gladvold, blod og sort, sort humor"
"Strålende, Johnson. Her! Ta deg en bolle. Dere andre, sett i gang!"

Slik gikk det altså for seg at Fairytale Fights ble skapt. Og jo da, her får du møte en rekke kjente eventyrskapninger; Rødhette, Snøhvit, Hans og Grete er bare en håndfull av persongalleriet. I historiemodus skal du slåss deg gjennom en rekke baner og det er stort sett det du gjør. Hoveddelen av spillet ligger i tittelen; "Fights". Du skal bruke hva du finner (om det er en død rotte eller en høygaffel, en kjevle eller et anker), og skape kaos og ødeleggelse i eventyrland. Du spiller som Rødhette og tre andre figurer som har sett seg lei av å bli ydmyket av en slags jegerskikkelse som opptrer som den store fienden i spillet. Selve historien er vanskelig å forklare for det finnes knapt en. Man velger en person å spille med og plutselig tar man seg en tur ut i skogen for å drepe alt fra tømmerhoggere til pepperkakemenn. Ting henger ikke på grep, men i korte cutscenes blir man presentert for "slemme" eventyrpersonligheter som man kjenner igjen, for eksempel Hans og Grete som et tohodet monster. Utover det skjer det ikke mye, men nok til å holde meg interessert.

Figurene snakker aldri, men samtidig klarer spillet på en god måte å utrykke hva figurene tenker og ønsker å gjøre. Musikken er knapt tilstedeværende, i den grad at man faktisk ikke hører etter. Ikke mye å si om lyden generelt, men lyden av slag og kutting er artig og mumlingen, latteren og andre lyder som figurene lager er morsomme.

Fairytale Fights ser derimot ikke så altfor verst ut, grafikken er sterkt inspirert av tegneserier og hele oppsettet ser ut som et barnespill, men er langt der i fra. Spillet har en aldergrense på 16 år og dette er sterkt forståelig ettersom mye av tiden din brukes til å drepe alt du kan komme over, surfe i dammer av blod og le, samtidig som du slår rotter, med andre døde rotter. Omgivelsene er flott designet, men etter at Rødhette har banket dritten ut av 20 skogvoktere i skogen (duh) flyter det av blod, som likner sterkt på maling. Spillet preges av sterke farger og variasjonen i områdene man besøker er spillets store pluss. I skogen for eksempel kan man se at skogbunnen er satt sammen av bøker. Bøker er ett gjennomgangs tema i spillet, og kan ses stort sett overalt, det er trossalt et eventyr vi spiller gjennom. Men slike detaljer blir overflødige når man skal bruke en sløv kanin til å forsvare seg mot en gjeng med sinte bevere, eller?

For gameplayet i FF er overdrevent komplisert. Man hopper med X, beveger seg med venstre styrespak og lemlester med høyre spake. Slitsomt å huske på. Ettersom man går fra område til område preges spillet av to velkjente genrer, plattforming og hack 'n slash. Man må ofte dukke unna godt designede feller før man blir omringet av fiender som skal kuttes i småbiter med hva man har tilgjengelig. Slåssingen er en stor del av spillet og dermed skulle man tro at det fløt perfekt, men ikke forvent et kampsystem på lik linje med spill som Arkham Asylum. Som sagt bruker du bare venstre spak, og i den retningen du vender mot sendes det ut slag som bare det. Gameplayet er utrolig simpelt, utrolig tregt, kronglete og blir veldig fort kjedelig, til tross for stor variasjon i våpenvalg gjør alle det samme, enten kutter eller dunker. Fiendene er helt like og alle kamper utspiller seg på samme måte: Man holder spakene mot fiendene etter tur og går videre til neste område. Det blir som sagt kjedelig og man er skal være passe bestemt for å gidde å spille spillet over en lengre periode.

Men samtidig er det en lyst i meg som holder meg fast, jeg vil så gjerne se hva som skjer videre, senest i går kveld spilte jeg spillet i flere timer i strekk, og det forferdelige gameplayet plaget meg ikke nevneverdig når jeg bare fokuserte på framgangen og bare tenkte "en bane til, en bane til". Jeg vet ikke helt hva det skyldtes, men jeg fant det i hvert fall vanskelig å løsrive meg fra spillet når jeg først hadde satt meg ned. Spillet er ganske kort, og når man først er ferdig, er det ikke mye som frister en til å spille videre. Selv om spillet har mulighet for online spilling får vi her servert nøyaktig det samme som i enspillerdelen.

Alt i alt er Fairytale Fights et spill som ikke vinner noen Game of The Year award, men om man klarer å se bort i fra at gameplayet er horribelt, og det dårlige lydbildet kan man få en relativt hyggelig opplevelse. Spillet har tidvis gode innslag av humor og det er dette som redder det fra å være en eneste stor kalkun. Jeg ble ikke skuffet, men heller ikke positivt overrasket. Fairytale Fights er et middelmådig spill.

Pluss:
Den flotte bruken av farger, flotte omgivelser, tegneserieaktig grafikk, gode innslag av humor, artig bruk av eventyr figurer, gladvold, til tider god bruk av ansiktsanimasjon, merkelig avhengighetsskapende.

Minus:
Det utrolig dårlige gameplayet, mangelen på stemmeskuespill, banene er lange og progresjonen i spillet går forferdelig tregt, fraværende musikk, historie som er under pari.

Karakterer:
Grafikk: 7
Lyd: 3
Gameplay: 2
Holdbarhet: 5
Totalt: 4/10 - Under par