Crysis. Spillet alle spillere med respekt for seg selv har hørt om. Drømmenes skytespill. Drømmenes eventyr. Alle gamere, så sant du har god nok PC, burde ha dette, dette er kongen av historiebaserte skytespill.
Spillet er laget av utviklerne som laget det kritikkeroste spillet Far Cry, og med dette spillet har de ikke bare laget et must for alle gamere, men også en helt egen fantastisk spillmotor, som jeg forklarer litt senere i denne korte anmeldelsen.
I Crysis styrer du en Elitesoldat i den amerikanske marine, og er en del av en topptrent spesialgruppe. Denne gruppen har oppdrag i å finne noen forsvunne forskere i Korea, og det er antatt at forskerne er kidnappet. Alle i denne proffe gruppen er utstyrt med en "nanosuit", som gir spilleren en god del frekke egenskaper.
Drakten har 4 moduser: Styrke, som gir spilleren muligheten til å hoppe ekstremt høyt, og kaste fiender, gjenstander veggimellom. Man kan til og med rase et helt hus med bare nevene med denne modusen. Beskyttelse gir deg, forståelig nok, mye bedre absorbering av dødelige kuler og høye fall, og passer godt i skuddvekslinger. Usynlighet gjør at fiendene har veldig vanskelig for å se deg, og hvis man er forsiktig og lader opp nano måleren, kan man greie å snike seg inn i en base uten og bli sett. Raskhet gjør at du kan løpe ekstremt fort i korte perioder. Et lite minus, ikke for spilleren, er at et hvert høyt hopp eller slag, sjapp løpe tur, eller usynlighet, "skader" nanosuit måleren, og må derfor "lades" ettersom hvor mye den blir brukt.
Historien og oppdrage er faktisk også helt ekstremt varierte, og har MASSEVIS av oppdrag og steder du kommer til å huske i lang tid framover. Spillet kan bli så storslagent at man begynner å måpe så mye at man må oppsøke en lege for å lukke munnen din igjen.
Det er også en hel bunt med spennende og prisverdige oppdrag. Når man blir jaget av et helikopter i nesten en halv time, tenker du; drittøft! Og andre ganger er det lyn og torden, og masse steiner som raser ned fra fjellet og dundrer hardslående i bakken. Men når du første gang kommer inn i en romvesen grotte mister du pusten. Og skriker av fryd.
Enda en helt vanvittig fantastisk del av spillet er friheten. Friheten til å gjøre et oppdrag ABSOLUTT akkurat som du vil! Hvis man skal inn i en base, kan man leke skikkelig Rambo, og storme inn, selv om dette ofte kan føre til at man dør. Spilleren kan leke Sam Fisher, og snike seg inn, gripe et offer etter nakken, og kaste den lydløs over kampen på et stup. Man kan finne seg en passende plass, og sitte å skyte hodene på de smarte/dumme koreanerne med lyddemper fra avstand, og nyte hvordan den flotte AI'en reagerer på skudda dine. Man har absolutt enorm valgfrihet, til og med hvordan du kommer deg til neste mål er helt opp til deg. Det er så ekstremt mange WOW øyeblikk i spillet, og man får veldig lyst til å løpe bort til vennene dine og fortelle. Og det gir også en spennende mulighet til å spille spillet om igjen, da det kan gi en ganske spennende, og annerledes opplevelse.
AI'en lever også. Virkelig lever. Fiendene, spesielt koreanerne, er ekstremt smarte. Jeg kan jo noen eksempler: Hvis de vet jeg foran dem et eller annet sted, eller bare tror det, bøyer de seg ned med store øyne, og sikter litt fram og tilbake, skyterm og skvetter ved den minste lyd. Fienden prøver også å flanke deg, eller lette etter deg hvis de vet at noen skyter etter dem. Enda en kul detalj er at hvis man skyter, skvetter de skikkelig, og løper mot nærmeste dekning. De er ikke den type fiende som står mitt på veien og skyter tonnevis av skudd mot deg. Heldigvis er de ikke ekstremt selvsikre, som mange andre spill har problemer med.
Det er bare en skikkelig kul følelse å plukke ut fiendene på avstand, og se åssen de reagerer. Det er også en hel haug av morsome detaøjer, jeg fant faktisk en soldat på do. Og skvatt når jeg kom, men ble skytet i hodet så han landet i et badekar.
Medkameratene dine er ikke akkurat veldig sammarbeidsvillige, de gjør egentlig nesten ingen ting. Men som lederen til Nomad ofte sier: You are an one man army Nomad.
Stemningen er helt på topp, og i dette spillet kan du få verdens fineste solnedgang, eller verdens mest storslagne utsikt.
Til tross for at det er 4 år gammelt, har det faktisk bedre grafikk en de fleste nye spill har i dag. Mye bedre, hvis du har en kraftig PC. Grafikken er helt ekstremt detaljert, og ikke engang Call Of Duty Modern Warfare 2 har bedre hvis man sammenligner dem. Fysikken leverer også, og man kan ødelegge så å si alt. Så lenge det ikke er av tykk betong eller stein. Og enda en flott ting er at man kan plukke opp ALT, enten en kvist, pute eller tønner med brennbart og eksplosiv olje. Og alt av dette kan kastes på fienden! Selv om ikke pute kan ta livet av fienden akkurat, er det en morsom detalj. Man kan faktisk ødelegge så mye at selv Battefield Bad Company 2 trenger å finjustere ødeleggelses motoren.
Og lydene kan få den mest kresne spilleren til å fnise fornøyd. Selv om den langt ifra er på toppen av kransekaka, leverer den i alle fall bra nok til at du blir fornøyd. Alle lydene er fantastiske, rett og slett så fine at de ikke kan forklares i en anmeldelse. Bare ... herlige.
Man sloss også mot massevis av varierte fiender, som fiende Nanosuit soldater, vanlige soldater, recon soldater, og en hel haug av skremmende romvesener. Koreanerne er kanskje de mest morsome å slåss mot, siden man har så mange muligheter. Men noen av romvesen kampene blir bare episke. Jeg sier ikke mer.
Men alt er ikke bare fryd og glede.
Det er noen grafiske bugger, heldigvis ikke så mange at man blir irritert, men nok til at man legger merke til det. Våpen fra fienden kan for eksempel ligge halvveis begravd i bakken, og dirre som en gal hakkespett.
Multiplayeren kan også være underholdene, mest pga de mange mulighetene til spillestil, og alle stedene du kan komme opp på. Men et stort minus er at fiendene tåler ALTFOR mye! Det blir faktisk skikkelig kjedelig når alle andre dreper deg, og du bare har en pistol til rådighet, mens de andre står rundt om kring og har tatt alle våpna. Man kan faktisk bruke et helt pistolmagasin på 16 kuler uten å drepe en fiende online. Og i tillegg er det bare 2 spillmoduser. En ganske så uorginal deathmatch, og for de mer lagarbeids villige spillerne, en modus som handler om å kapre baser. Det er også veldig få baner, noe som også er et stort minus.
Online delen kan være underholdende, men er ikke akkurat av høy kvalitet, som man burde forvente av et skytespill med fantastisk singelplayer.
Og spillet kan vær ekstremt vanskelig da easy virker som medium, hard virker som veteran og det hardeste er umulig. Jeg vil faktisk anbefale deg å spille på easy, da du ikke blir like for irritert, og kan nyte spillopplevelsen NESTEN uavbrutt. Men bare nesten.
Alle som ikke har spilt dette spillet, kan ikke kalle seg hardcore gamere før de har gjort det. Dette er kongen av action spill, og leverer mer kvalitet en noe annet skytespill noengang har gjort.
Beste øyeblikk: Første gang du går inn i et stort fjell, som holder på å rase sammen, og lenger inne i det fjelle møter du en romvesen verden. Og gravitasjonen er borte, og du blir skikkelig forvirret.
Verste øyeblikk: Når du har stått i 10 sekunder og fyrt av pistolkuler på en fiende online, men han ikke dør.
MULTIPLAYER: 7/10
GRAFIKK: 10/10
LYD: 9/10
HISTORIE: 8/10
OPPDRAG: 9/10
AI: 9/10
STEMNING: 10/10
HOLDBARHET: 8/10
Som du da forstår for dette 10 av 10 av meg. Selvom de er en del mangler i Online delen, ødelegger ikke det selve spillopplevelsen. Kongen av action spill har vært ute i 4 år allerede, og kjøpe det hvis dere vil kalle dere verdige harcdore gamere. Dette spillet er konge