Assassin's Creed II

Italia, slutten av femten hundre tallet. Verden er et sted i endring. Etter middelalderens kulturelle undertrykking prøver man å finne menneskets kulturelle identitet. Renesanssen begynner såvidt å skjønne sin egen betydning for menneskets utvikling.

i denne tidsalder lever Ezio Auditore. En vagabond som skal få verdens fremtid på sine skuldre. Når spillet begynner er han opptatt av å sjarmere Firenzes unge jomfruer og er i stadig slåsskamp med familiens erkefiender, Pazzi familien. Lite aner Ezio at han står i midt i smørøyet når en evig kamp mellom to historiske fraksjoner går inn i en ny dødelig fase.
Snart blir hans far og brødre hengt, og Ezio må flykte. Bedratt av de som han og familien stolte på. Fiendene som jager ham er mange og ressursfulle. Ezio har likevel noe ingen menneske og all finanser kan stoppe, evnen til å være en leiemorder. Under sin onkel Marios oppsyn trenes han opp til å være den ultimate soldat, ninja og morder, samtidig som han må kjempe mot sin personlige vendetta for å vinne tilbake sin egen sjel.

Paralelt med denne historien får du oppleve Desmond sin kamp mot selskapet Asbergo. Gradvis skjønner at han er dradd inn i samme kamp som Ezio, fem hundre år senere.

Slik begynner spillet Assassin Creed 2, et spill som kan være med på å endre hvordan vi ser på videospillene og dens funksjon.

Historisk korrekt.

AC2 er nemlig noe så unikt som et videospill som har høy litterær verdi og som kan spre kunnskap til den vanlige spiller. Riktig er en stor del av historien ren fantasi laget av det multikulturelle utviklingslaget fra Ubisoft, men det er enormt mye som er faktisk hentet fra virkeligheten. Rodrigo Borgia som er spillet hovedskurk var faktisk pave og gikk under navnet Alexander VI. Marco Barbarigo var "doge" av Venezia og Pazzi familien levde faktisk i Firenze under den aktuelle tidsperioden.

Dette er bare to av de mange historiske personene som er vevet inn i denne episke historien som strekker seg gjenom Ezio tjue år på jakt etter hevn. Disse detaljene av spillet gir en ny mening til spill som medium generelt sett, og et eksemplar burde sendes til Jack Thompson omgående.

Når man har et så orginalt og informativt spill, så sier det seg selv at det krever litt av spilleren. La meg bare gjøre det klart, hvis du løper gjenom dette spillet og bare har kjøpt det fordi du kan spidde to personer samtidig, så vil jeg personlig komme til deg og slå deg hardt. Deretter skal jeg sørge for at det eneste spillet du noensinne vil få kjøpt i fremtiden er Harry Potter og Gnomenes hemmelighet. (Eller hva nå enn det heter.)

Et sterkt bånd til sin forgjenger:

La gå, forgjengeren var aldri det vi håpet det skulle være. Jeg skal innrømme at jeg ikke ante hvor stort det littære bakteppet til spillet var. Som mange andre kjedet jeg meg under de lange dialogene etter du hadde drept målet ditt, og interludene med Desmond brydde jeg meg ikke om. Ubisoft har skjønt det littære problemet som spillet hadde og innført en del endringer som gjør det lette for idioter som meg å følge med. Blant annet har du hele tiden tilgjengelig en database som gir deg relevant informasjon om forskjellige karakterer og bygninger, pluss at de har innført teksting på lydbildet. Noe som gjør det mye lettere å bli gripet inn i historien som spillet presenterer.

Når et selskap skal lage en oppfølger står de ofte ovenfor en essentielt problemstilling. Skal de lage en oppfølger som nesten tvinger spilleren til å ha gått gjenom forgjengeren, noe som gir kanskje mulighet til å øke salget for det første spillet, men kan få en del spillere til å vende seg vekk fra serien. Det andre alternativet er å kute alle bånd og starte en ny opplevelse. Noe som ødelegger arbeidet gjort på forgjengeren, Ubisoft har balansert denne problemstillingen på en genial måte. For å gå gjenom selve historien trenger du ingen forhåndskunnskap, men skal du dyppe ned i historien må du ha skjønt hva dette handler om.

Et tykt lag kvalitet:

Ok, du spiller ikke Ezio Auditore, men Desmond Miles i moderne tid, som er i en maskin kalt Animus. Formålet med denne "terapien" er å gjenopplever Ezio sine minner og hente ut viktig informasjon. Høres det komplisert ut? Vel, for å oppleve hele spillet skader ikke det å være interessert i mytologi og konspirasjoner. Midt i spillet ligger nemlig den mest innoative, orginale og skremmende side-historien jeg noen gang har opplevd. Hvis du leter og finner visse symboler innad i Animus låser du opp en video med navn The Truth.

Hvis du har tenkt å spille dette spillet engang i fremtiden, ikke våg å gå på nettet og se videoen. Du vil ødelegge kanskje den beste opplevelsen i et videospill noensinne. Uten å røpe for mye, vil du garantert blir forbløffet mens du prøver å tolke de mange hemmelighetene som ligger gjemt i oppgaven. Det skader heller ikke å kunne binærkoder.

Historien slutter nemlig ikke når rulleteksten fremgår. Hvis du virkelig følger med i spillet og lar deg forføre av hendelsene vil du neppe kun spille dette spillet en gang. Mest trolig trykker du bare på reset og starter på nytt, og hvorfor skulle du ikke det. For en som går gjenom spillet første gang er det vanskelig å skjønne hvilket nivå som kreves av deg for å nytte det fullt ut, og først når du nærmer deg slutten skjønner du hvordan det egentlig skal spilles.

Når hovedskurkens ambisjoner er preget av datidens verdenssyn og historieløshet, skjønner du fort at AC 2 er noe annerledes. Dialogen mellom Ezio og Borgia under den siste delen av spillet er så vakkert og så godt fortalt at du analyserer ord for ord, mens du gradvis skjønner Borgias motivasjoner. Ikke noe annet spill har klart å få meg til å føle noe slikt.

Futuristisk musikkhistorie.

Jeg føler jeg må trekke inn noen linjer om musikken i historien. Ubisoft har noen dyktige komponister på lønningslisten, og det lar seg påvirke i spillet. Så og si alle lydsporene er perfekt plassert til de forskjellge scenarioene du kan komme deg opp i.
Jeg vil trekke frem den anspente men samtidige beroligende og historiske "Venice rooftops" og den skremmende futuristiske "Wetlands Escape." Sistnevnte skaper en lik effekt for spillet som "Turbular Bells" gjorde for Exorcisten. Tro meg, spiller du dette spillet under de rette omgivelsene, vil musikken gå gjenom ryggmargen din og la deg være redd for å slukke lyset om natten. Noe som gir deg en god grunn til å spille videre. ;)

Et godt gjenomført system:

Det er blitt nevnt svært lite om selve spill mekanismen her, og det er fra min side begrunnet. Det er forskjellig fra spill til spill hva som skal vektlegges. Modern Warfare 2 satser på spektakulære skytescener, og har en dårlig littærer historie, (fanboys kan la være å svare på dette, vi blir ikke enige uansett) mens AC2 prøver å gi deg en opplevelse som ikke avsluttes når du slår av tven. Det betyr ikke at gameplayet er noe dårlig, tvert imot.

Du spiller i tredjeperson Ezio gjenom et femten timers langt eventyr, hvor du får en naturlig progresjon i både evner og muligheter. Du har alltid de akrobatiske parkour egenskapene tilgjengelig, men det å være en profesjonell leiemorder krever tålmodighet. Rolig blir du sterkere og bedre rustet til de oppgavene du må takle. I løpet av spillet vil du også få muligheten til å styre en liten landsby. Herfra må du investere penger i butikker som gir deg tilbake prosentandeler og bedre våpen. Dette fungerer ganske greit og gir deg motivasjon til å spare på den daværende myntenheten floriner og investere, men i fokus for spillet er det kun historien og lite annet som er den store motivasjonsfaktoren.

Etterhvert som du blir venn med den legendariske Leonardo Da Vinci åpner du opp nye våpen og hjelpemidler som virkelig gir deg mulighet til å øke mordraten i Italia. Røykbomber og pistoler er bare noen av de få egenskapene du kan tilegne deg i den stadig mer blodfylte vendettaen din.

Kampsystemet er preget av enkel vanskelighetsgrad. Vaktene er høflige nok til å gå mot deg en etter en, noe som fører til at du kan effektivt drepe nok vakter til sørge for at samtlige kirker i byen blir opptatt. Kun Sverd kan våre hovedvåpen hele tiden, men du kan stjele lanser og økser fra vaktene og bruke dem mot dem. Trist nok kaster Ezio dem automatisk når han er ferdig med å slåss. Jeg skulle gjerne ha likt å snike meg rundt på hustakene med en to meter langt stålspyd.

I tillegg er det i løpet av spillet to ganger hvor modusen skifter fra vanlig free roam til arkadeinspirert adrealinjakt. Den første er når du må kvitte deg med illsinte vakter samtidig som du manøvrer en tung hestekjerre gjenom knappe svinger og brennende vrakgods på veien. Den andre er når du skal prøve historiens første flymaskinen, signert Leonardo Da Vinci. Du må komme deg unna bueskyttere plassert på Venezia hustak samtidig som du må fly over de mange bålene på byen for å få oppdrift. Begge disse er ganske underholdende og det er trist at man må begynne på nytt for å sjansen til å spille de om igjen.

Hva er dette?

Assassin Creed 2 er noe helt nytt, den lykkes med visjonen som eneren hadde og har ført ideen om hvordan et spill skal være langt videre. Den har sørget for at vi nå må endre mening om hva et spill skal være. Når man kan lære historie om paver, organisasjoner, kirker og byer samtidig som man er underholdt og beholder den barnslige sjarmen som spill kjennetegnes av, er vi på god vei å endre vårt syn på hva slags behov vi dekker når vi spiller.

Assassin Creed 2 er ingenting annet en profet som varsler om en betydlig endring av spillindustrien, nå er det bare opp til andre spillselskap å oppfylle denne profetien.