Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Call of Duty: Modern Warfare 2

Året er 2007, Bush motstanden er på høydepunktet, kommunevalget har ikke ført til store endringer i Norge og skytespillmarkedet domineres av titler som foregår under andre verdenskrig. (Første verdenskrig har tydeligvis aldri skjedd i spillskaperens univers.)
Så kommer det nyeste kapittelet i den kritikerroste serien "Call of duty." Til alle store overraskelse blåser den kritikere av stolen og salget når høyder som aldri før er gjort av dataspill. Fra å være et historisk korrekt skytespill fra de verste situasjonene i den verste krigen i menneskets historie, er det blitt et actionorientert skytespill hvor du aldri får muligheten til å trekke pusten.
Hele verden er enig, Modern Warfare er et mesterstykke av et spill og Hollywood regissører står i kø for å adoptere historien og settingen til sine respektive filmer.
Spol frem to år og verden venter på oppfølgeren. Forventningene er enorme og Infinty Ward står ovenfor et umennesklig press for å levere en oppfølger som er bedre på alle måter. Publikum vil ha det større, bedre og morsommere en forgjengeren.
Den 19 november 2009 slipper de ut oppfølgeren. 4.7 millioner eksemplarer blir revet vekk den første dagen.

Kort fortalt.

Vi begynner i 2014, og det viser seg at de moderate russerne med Kamarov i spissen tapte borgerkrigen mot ultranasjonalistene og en bølge av nasjonalisme og fremmedfiendtlighet skyller over landet som en svart flodbølge. I kjølvannet av dette drømmer russiske ledere om sin storhetstid og bruker den tidligere lederen for ultranasjonalistene Imran Zakhaev som martyr for det fremtidige Russland. Motsetningene og spenningen mellom USA nærmer seg bristepunktet og en ny kald krig virker uunngåelig.
Uten global stabilitet danner det seg ekstremistgrupper som igjen tar opp sine gamle mål om løsrivelse og egenstyring. Fra fattige brasilianske militser til Afghanske opprøre sprer hatets flammer seg over verdens mange kroker. For å bekjempe denne trusselen oppretter USA og Storbritannia sammen med andre NATO nasjoner Task Force 51. En global militær skvadron som er den siste forsvarslinjen for demokrati, frihet og fred. De er de beste som finnes. De har ikke navn og Geneve konvensjonen gjelder ikke for dem.
Herfra begynner en historie som strengt tatt ikke har noe litterær verdi og totalt sett er en skuffelse.

Et kritikkverdig punkt:

I de ti årene jeg har vært en seriøs gamer har jeg fått noen inntrykk av bransjen. Et av de er at titler fra storstudioer ofte får en litt lettere medfart en titler fra mindre studioer. Dette inntrykket ble delvis bekreftet da en Gamespot anmelder fikk sparken etter å ha gitt spillgiganten Eidos storsatsing "Kane and Lynch" en lunken karakter. Det samme følte jeg var tilfellet med Moderen Warfare 2. Et nesten samlet pressekorps lovpriste spillet som en actionfest med ypperlig grafikk og spillbarhet, men det som manglet i disse anmeldelsene var selve spillhistorien og hvor dårlig denne var.
Først noen måneder etter utgivelse kom kritikken fra enkelte manusforfattere. De mente at spillbransjen ikke hadde det samme presset mot historiefortellingen som film og bøker hadde, og det var en riktig begrunnet kritikk. For å være helt ærlig virker det som selve historien er knyttet sammen av forskjellige ønskede grafisk design og spillbarhet.
Jeg vet ikke om jeg skal fortelle så veldig mye av historien, men la meg si at den ene usannsynlige handlingen fører til den andre. Så mange logiske brister har jeg kun opplevd i arbeiderpartiet sitt politiske program. Ikke bare kan en liten datamodul føre til at USA sitt forsvar blir totalt blindet, men en atombombe kan fyres av fra en ubevoktet ubåt og sprenges uten noe som helst autorisasjon fra landets ledelse. Det eneste som trengs er en god britisk elitesoldat.

Kort spillbarhet:

På mange måter er MW 2 et klenodium. Spillet er lagt opp av forskjellige brett som man må komme gjennom for å låse opp neste brett, akkurat som de tidligere spillene i serien. Denne måten å bygge opp spill lager selvfølgelig store utfordringer tidsmessig for utviklerne. I en bransje hvor nesten alt er bygget opp i sandbox stil og har flere timer med sideoppdrag er MW2 så å si blottet for all gjenspillingsverdi. Når du er ferdig med hovedhistorien er du ferdig med spillet. Det eneste som har verdi for gjenspilling er å samle bærbare datamaskiner sprett over de forskjellige brettene. Det er en grunn til at vi sjeldnere ser denne måten å bygge opp spill på.
Jeg klokket inn spilletiden på litt over fem timer på normal vanskelighetsgrad. Det er vanskelig å forsvare for en prislapp på kroner 599. Det kan likevel være et argument at flerspillerdelen vil trekke mange timer med god underholdning. Det finnes ingen bedre motstandere en de menneskelige.

Kontroverser:

Det spillet likevel huskes for er det infamøse brettet "No russians", et brett hvor du går rundt på en flyplass og slakter uskyldige mennesker. Hvorfor det ble media oppslag på grunn av dette når du i så å si har mulighet til å drepe uskyldige i absolutt alle andre sandbox spill er en annen diskusjon, men personlig mener jeg at reaksjonene var overdrevne. Det er monotont, full a klisjeer og plotthull og får i hvert fall ikke meg til å bli voldelig. De andre brettene er med rett frem med krig og skyting. Noen er bedre enn andre. Det jeg vil trekke frem først og fremst er brettet "Wolverines". Her spiller du en Army Ranger ved navn Ramirez som må komme frem til en skadet viktig person som har søkt tilflukt i et gatekjøkken. For å fullføre oppdraget må du bruke så å si alle våpnene som spillet har å tilby. Fra vanlige A-4 militære kampvåpen til predator droner og Stinger raketter.
Resten av spillet har derimot vanlige standardbrett som ikke har mye variasjon fra de brettene man fant i forgjengeren. Det eneste unntaket er de totalt urealistiske men morsomme snøbrettkjøringen i en av de første brettene i spillet. Jeg mistenker at Infinity Ward resirkulerte mange av de gamle brettene sine og tilpasset dem en moderne setting. I brettet hvor du skal beskytte en nedlastningsenhet mot russiske nasjonalister minner mistenkelig om et brett i Call of Duty 2 hvor du skulle forsvare deg i et herskapshus mot tyskerene.

Morsom multiplayer:

Call of Duty har tatt over som spillverdens foretrukne mulitplayer skytespill fra det fortsatt legendariske Counter Strike. I MW2 er det fokusert mye mer på actionorientert spilling en de taktiske mulighetene som eneren ga. Dette fører til svært intense kamp scenarioer. Mange av brettene gir nemlig store taktiske overlegenhet med det rette utstyret. Noen av brettene er dessuten bygget opp slik at riktig våpen er så overrepresentert og kraftig at det ikke er lenger morsomt. Det eksemplet jeg vil trekke frem er brettet "Wasteland." Hvis du har de rette fordelene og er litte grann dyktig med skarpskytterriflen så er du så taktisk overlegen at du kan vinne kamper alene uten særlig mye arbeid.
Andre brett som "Highrise" og "Terminal" er derimot bygget opp for nærkamp, spiller du "Domination" eller "Big team deathmach" vil du oppleve et konstant skuddsirkus hvor den beste raskt får god killstreaks. Dessverre kan man ikke velge brett ved spilling online så din måte å spille på er dessverre avhengig av det rette brettet blir valgt ut til runden.
Andre fordeler som er kommet frem i multiplayer er muligheten til å designe klassene i større grad til det som passer deg. Ved lengre bruk og kills med samme våpen vil du låse opp forskjellig utstyr som gjør deg enda mer effektiv og hjelper deg på veien til å bli den neste Rambo. Tilslutt står du med et arsenal av våpen så effektive at du vil oppleve at fienden dør i hopetall bare ved å se på deg. Her ligger nemlig noe av motivasjonen til å fortsette å spille. Ved å gå opp i rank vil du låse opp forskjellige ting som tittel og distinksjoner på karakteren din, og det ingenting mer berusende enn å se med store gullbokstaver din nye grad når du har fått nok poeng.
Kort fortalt så har MW 2 flyttet fokuset fra å være ett realistisk og inspirerende skytespill til å bli et spill folk kjøper kun for onlinedelen. Historien og enspillerdelen er ikke nok i seg selv til å forsvare en stiv pris og de store forventningene, men tar du deg tid til å dykke ned i online modusen med andre venner så vil du raskt oppleve at tiden raser forbi deg og du kan rett og slett ikke løsrive deg fra den intense og avhengige spillingen. Du vil fortelle til deg selv over natten "kun en kamp til" før du tilslutt oppdager at det er morgen.

Konklusjon:

MW 2 er et tveegget sverd. Hadde jeg kun anmeldt historiedelen hadde dette spillet fått en lunken karakter. Det mangler de store visjonene som eneren hadde og det undervurderer spilleren. Det er som å se en Michael Bay film. Riktignok er det mange gode spesialeffekter og actionverdien er total, men historien og helheten har blitt nedprioritert for testosteron porno som ikke har noen reell historie. Der hvor eneren hadde gode litterære kvaliteter og skapte en god visjonær stemning på enkelte brett mangler oppfølgeren nettopp dette.
Tsjernobyl brettet er et eksempel på dette problemet. Hvor mange i eneren stoppet ikke opp bare for å se seg om og faktisk tenke at dette var en by engang. Hvor mange holdt ikke pusten mens pulsen gikk opp når du gjemte deg i gresset og de fiendtlige soldatene tråkket forbi deg. Så nærme at du kunne se skolissene. Selv om det er noen punkter som prøver klarer ikke oppfølgeren å nærme seg disse øyeblikkene.
For mennesker som liker å leve i øyeblikket og kun ha det morsomt er dette spillet en god investering, men for oss som ser på spillet som et medium som skal ha en litterær verdi er dette et tilbakeskritt. Jeg håper virkelig at MW 2 bringer debatten om hva slags kvalifikasjoner et spill skal ha frem igjen. Det fortjener vi og det fortjener industrien.

Medlemsanmeldelser33
Samlet karakter: 8.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10