Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Lost

Skrevet av: Soraki   2011-05-07

Spill basert på amerikanske TV-serier ender sjelden opp som mesterverk, heller tvert imot, men mange følte at en spillmatisering av suksesserien Lost hadde stort potensiale. Da Lost: Via Domus kom i 2008 var det derfor usikkert om dette ville bli nok et mislykket forsøk eller en spillopplevelse utenom det vanlige. Som stor fan av serien hadde jeg i det minste håpet med meg.

Over 200 personer sitter på et fly fra Sydney til Los Angeles. De vet det ikke enda, men blant disse er det en håndfull som er bundet sammen av tidligere hendelser, og hendelser som fremdeles ligger forut. I møte med kraftig turbulens splittes flykroppen i tre deler og de tre delene styrter mot havet, og en tilsynelatende øde øy. Så langt er historien identisk med den i TV-serien, men her tar spillet en brå og uventet avstikker. I Via Domus kastes spilleren nemlig inn i skoene til Elliot Maslow, en person som kun har bidratt med sitt fravær i TV-ruta. Han er journalistfotograf, og pådrar seg et alvorlig tilfelle av hukommelsestap etter krasjet.

Det er spillerens oppgave å få tilbake Elliots hukommelse og finne veien hjem, som også er betydningen av spillets undertittel, Via Domus. Forfatterne bak TV-serien har snekret sammen denne sidehistorien og man merker fort at dette er spillets sterkeste kort. Elliots sidehistorie veves sømløst inn blant de største plottpunktene fra TV-serien, og resultatet av dette er en spennende og vellaget kampanjedel, som dessverre er litt i korteste laget.

Via Domus er delt opp i syv forskjellige episoder som finner sted i løpet av seriens tre første sesonger og hver episode varer i cirka tretti-førti minutter. Den totale lengden på spillet ender på omkring fem timer og når rulleteksten ruller over skjermen er eventyret over, spillet ferdigspilt. Ingen ekstramodus er tilgjengelig og det finnes bare en håndfull spesielle gjenstander å samle på. Men mystikken og stemningen fra TV-serien har overlevd overgangen til spillformatet, til tross for lengden, får man presentert en unik interaktiv opplevelse.

Etter en kort åpningsscene våkner man opp midt i jungelen og må følge etter en hund til stranden, der de andre overlevende befinner seg. Jungelen man traverserer er frodig, fylt med vegetasjon, trær og andre grønne vekster. Lianer, busker og gress vaier rolig i vinden, og lydene av dyr i det fjerne blandes med den konstante kraslingen av spillerens skritt. Via Domus er på ingen måter grafisk imponerende, men omgivelsene er gjengitt med en slik realisme at man til tider får følelsen av at dette stedet er en øde øy, ikke piksler og polygoner. Til tross for enkelte grafiske feil og tidvis svært dårlig lyssetting er omgivelsene gjennomført gode.

Via Domus' presentasjon spriker derimot alvorlig fra opphavsmaterialet på alle andre områder, og hvordan utviklerne har klart å lage dette grafiske makkverket er et stort mysterium. Karakterene ser ut som dårlige parodier på hovedpersonene fra serien, med forvridde kroppsfasonger og elendig ansiktsanimasjon. Leppesynkroniseringen er helt på jordet og stort sett er det umulig å tyde figurenes livløse ansikter.

Da hjelper det ikke at stemmeskuespillet heller ikke er lest inn av skuespillerne fra serien, her har nemlig utviklerne hyret inn andre personer som tydeligvis prøver så godt de kan. Men replikkene leveres med laber innlevelse, og resultatet blir rett og slett latterlig når, for eksempel, en superamerikansk amerikaner prøver å snakke med britisk aksent, uten å lykkes i det hele tatt. Spillet mister noe av sin seriøsitet når man bruker store deler av spillet på å prate med stive karikaturer av personene man har lært å kjenne gjennom TV-skjermen. Musikken er det eneste som i det hele tatt prøver å gjøre serien rettferd og den lykkes tidvis med enkelte gode musikalske stykker.

Lost handler stort sett om eventyr, utforskning, gode karakterer og filosofiske tanker. Selv om det ikke er mye av de to sistnevnte i spillversjonen er det nok eventyr og utforskning til å gjøre opp for dette. Via Domus er i første omgang et eventyrspill hvor man beveger seg fra et punkt til neste for å fullføre diverse oppgaver. Dette kan være alt fra å finne et kamera, til å sprenge en dør, eller bare komme på godfot med de andre overlevende.

Underveis støter man på noen kjente fjes som man må snakke med, kanskje man må løse en gåte eller ta et bilde for å sette i gang hukommelsen. Ved siden av de intrikate og tilfredsstillende puzzlene, er turene gjennom jungelen noe av det beste Via Domus' gameplay har å by på. Her skal man ofte navigere etter kompassretninger, samtidig som man har et fryktinngytende monster i hælene. Stemningen som skapes her er intens og stressende, og det var ikke sjelden at jeg ropte ut i frykt og spenning når jeg med en hårsbredd nådde fram til et skjulested, eller når jeg ikke gjorde det.

Andre mekanikker som tar stor plass i spillet er de forskjellige tilbakeblikkene Elliot opplever, og bruken av kameraet han bærer på. Flashbacks er en sentral del av serien og måten de er implementert på er godt gjennomført. Ved å bruke Elliots kamera skal man ta bilder av ting som skjer i tilbakeblikkene for å sette i gang hukommelsen og komme videre i historien. Det er viktig å time bildet helt perfekt, samtidig som man passer på at vinkel, zoom og fokus er korrekt innstilt, og dette er overraskende morsomt.

Man skulle virkelig ønske at utviklerne hadde stilt alt inn perfekt på forhånd de også, men den gang ei. Lost: Via Domus ender opp som et kort eventyr, som i all hovedsak er for fans av serien, eller de som bare ønsker en unik spillopplevelse, uavhengig av tekniske kvaliteter. Der spillet mislykkes totalt med sitt bruk av materiale fra TV-serien, har det i hvert fall lyktes med sin originalitet innenfor historie og karakterer. I lengden er det dette, sammen med spillets realistiske design, variasjon i gameplay, og de mange artige referansene til opphavsmaterialet som redder det fra å havne i samme felle som andre spill basert på TV-serier og floppe totalt.

Pluss:
Mange gode referanser, en spennende sidehistorie, måten Elliots historie flettes inn i serien på, solide og realistiske omgivelser, de nye karakterene, gode lydeffekter, en del variasjon i gameplay.

Minus:
Svak ansiktsanimasjon, forferdelig stygge karaktermodeller basert på skuespillerne, dårlig stemmeskuespill, til tider for lineært, potensialet som ble kastet bort, for kort, kjedelig dialogsystem, mange usynlige vegger, dårlig lyssetting.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 6
Grafikk: 5
Lyd: 5
Gameplay: 6

Totalt: 6/10 - Lost: Via Domus hadde potensiale og muligheter til å bli et mesterverk, men Ubisoft rotet bort sjansen og resultatet er et spill som egner seg best for fans av TV-serien.

Samlet karakter: 6.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10