Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Call of Duty: Black Ops

Oy hoi landkrabber! Endelig er jeg fylt 18 år og kan skrive på //GAMEREACTOR//. Jeg vil først skrive om mitt favoritt-spill, COD BO.

Det begynner mørkt, ak så mørkt. Man sitter plassert i stolen som skal ta deg til helvete. Livet henger i en tynn tråd; på et stup til livets slutt. Tortur og en kjennepreken går gjennom rommet. Jeg er fanget, som en fisk i garn, et barn i skogen og en hund i lenke.
Jeg ser at dette blir en spillopplevelse utenom det vanlige.

Den som ei vet hva jeg snakker om, må oppleve det selv. Man kan ikke beskrive en følelse av frykt samt sultenhet. Videre gjør man oppdrag for å tilfredsstille dine mestre. Så sannelig symbolsk til menneskeheten om å følge Guds råd.

Har man lyst å oppleve det store utland uten å forlate det trygge, ser det lyst ut i dette spillet. Regn som sol, by som skog, opplevelsene står i kø.

I det mørke er det alltid lys. Det er helt klart. Efter oppdrag etter oppdrag, og en opplevelsesreise gjennom sinnet, er man ferdig. Mennesker har fått som fortjent, Gud har kommet tilbake for å dømme levende og døde.....

Det er rart å tenke at en cd-plate kan gjøre slikt inntrykk. Menneskeskapt, perfeksjon. Perfeksjon som sjøen i solnedgang. Perfekt er alle i Guds skaperbilde.

Man er god nok. Jeg er alltid god nok. Det sier jeg til meg selv. Jeg blir lagt i grunnen av en fiende som har den samme intensjonen som meg; drep. En mentalitet så brutal at man knapt kan tenke seg den. Krig er ikke kjærlighet, men menneskeheten er.

Mange tester grenser. Dette er tilfellet i en situasjon der utfallet er uvisst og gjerne skummelt. Da man i en tett situasjon blir satt opp mot andre soldater (menneskestyrt vel og merke) blir det hele så urent at jeg knapt får satt ord på det. Jeg må bite i støvet opp til flere ganger, og min arm blir for svak i den kryssende våpenavvikling.

Den som intet våger, intet vinner heter det. Dette er mitt livsmotto. Jeg lever etter dette. Min mor lever etter dette. Jeg våger å bryte grenser, rive ned veggen som separerer meg fra det vi kaller frihet. Jeg skjøt og drepte. Slaktet vil noen si. Jeg tenkte ikke på pårørende. Jeg var blitt en annen person.

Det er fra små barn en skal høre det sies det på den gamle tunge. Jeg hører barnestemmer i hodet. I telefonene jeg har plassert på hode for anledningen. De forteller meg om mine kunnskaper; de er ikke alltid tilfredsstillende. Jeg jobber hardt med å få ting til å skje.

Konkludert må jeg ta frem det rene. Jeg er ren, med drap på samvittigheten. Ei et virkelig drap, men et virtuelt. Livet går videre, og spillet også. Jeg er glad, glad i spillet. Det er min skitne lidelse og tilfredsstillelse.

Medlemsanmeldelser21
Samlet karakter: 7.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10