Castlevania: Lords of Shadow

Castlevania er en av de mest lengstlevende spillseriene noensinne, med røtter helt tilbake til 1980-tallet. Personlig hadde jeg aldri rørt et spill i franchisen, før jeg bestemte meg for å ta en nærmere titt på Castlevania: Lords of Shadow, Mercury Steams visjon for seriens gjenfødelse.

Castlevania: Lords of Shadow er et spill i den stadig voksende actioneventyr-sjangeren, og bærer definitivt likhetstrekk til andre spill i genren. Kampsystemet, den låste kameraføringen og de mange plattform-sekvensene - det er ikke til å komme utenom at spillet har "lånt" en rekke av sine elementer fra blant annet God of War og Devil May Cry. Men la oss en gang for alle innse at dette er noe alle spill gjør, og ingen grunn til å skyte bjørnen før skinnet er solgt.

Tradisjonen tro foregår Lords of Shadow i en mørk, middelaldersk fantasy-verden hvor varulver og vampyrer er like vanlige som natt og dag. Den hårfine balansegangen mellom lys og mørke har tippet i feil retning og universet nærmer seg sakte, men sikkert sin undergang. Som medlem av et hellig brorskap sendes Gabriel Belmont ut i verden for å lokalisere kilden til ondskapen og, om mulig, rette opp balansen. Samtidig har Gabriel sin egen agenda: han vil bringe sin nylig avdøde kone, Marie, tilbake fra dødens rand. På veien blir Gabriel nødt til å konfrontere alskens djevelskap, i tillegg til sine egne demoner.

Historien begynner rolig, men meget snart merker man opptakten til et episk eventyr, som takket være stadige plottvister og en drivende handling aldri blir kjedelig. Lords of Shadow har heller ikke et overdrevent stort persongalleri, og fortellingen føles derfor aldri uoversiktlig; de få karakterene Gabriel møter på sin ferd spiller alle sine respektive roller i historien - uttrykket kvalitet over kvantitet gjelder her. Hovedpersonene er perfekt utformet med troverdig stemmeskuespill, og et figurdesign som blander japanske og amerikanske stilarter; resultatet er et unikt design som formodentlig skinner gjennom i alle spillets aspekter.

Lords of Shadow fremstilles som et vassekte eventyr; hver bane begynner med at en gammeldags engelsk fortellerstemme beretter om konsekvensene av Gabriels handlinger og generelle drøftinger rundt hva som ligger forut. Denne fortellerteknikken bidro sterkt til mitt eget engasjement for historie-delen, og selv om noen av replikkene er en smule melodramatiske er monologene generelt velpolerte og tro til spillets middelalderske stil.

Opplevelsen er nemlig pakket inn i en ekstremt atmosfærisk setting: en verden inspirert av Tolkien og middelalder-mytologi. Både omgivelser og fiender er produkter av dette, og blant de mange vesenene man møter finner man zombier, troll, menn med ljåer og tidligere nevnte vampyrer. Dette er bare en brøkdel av de mange varierte og (designmessig) "vakre" demonene man må ta knekken på i Lords of Shadow.

Dette gjøres med Gabriels prefererte våpen, kampkorset, og på samme måte som Kratos i God of War, utfører han angrep både høyt og lavt; spillets kampsystem er dynamisk og man kan kombinere omtrent alle Gabriels evner i kjapp suksesjon. Man starter med et beskjedent utvalg av angrep, men etter hvert låser man opp nye oppgraderinger og før man når siste boss har man et helspekket arsenal av komboer. Dette er ikke noe unikt og er nærmest å regne som fast inventar i actioneventyr; Lords of Shadow skiller seg derimot fra røkla ved å tilføye konsepter som legger til flere taktiske elementer i de største kampene.

Spesielt de mange bossene klarte å engasjere meg; disse kampene varierte fra massive bruduljer med titaner til litt mindre, men fremdeles like storslagne kamper mot huletroll og hekser. En av de mange tingene Lords of Shadow gjør riktig er å stadig innføre nye fiender, de som fremstod som bosser tidlig i spillet er bare barnemat mot de man møter nær slutten. Rosinen i pølsa er dog de episke duellene mot skyggeherrene, representert i spillets tittel. Disse møtene preges av lange filmsekvenser; heseblesende, taktiske kamper, og spektakulære avslutninger med sømløst integrerte quick time events som glir rett inn i kampens hete. Dette er bare enda et eksempel på spillets designmessige styrke.

Lords of Shadow er delt opp i et dusin kapitler og hvert kapittel består av et visst antall baner, lagt opp som en lineær strekning fra A til B, dog med enkelte avstikkere. Personlig har jeg aldri hatt noe imot lineære spill, og spesielt når historien er så drivende som her har jeg virkelig ingen problemer med denne innesluttetheten. Nivådesignet er strålende og spillets viktigste mekanikker; slåssing, plattforming og gåteløsing, blandes uanstrengt sammen.

Gåter dukker opp med jevne mellomrom, og disse er velutformede, smarte og ikke minst underholdende. I motsetning til andre actioneventyr-spill føles de heller ikke overdrevent vanskelige, samtidig som man får en viss tilfredstillelse av å løse de på egenhånd.

Spillets eneste åpenbare akilleshæl er plattforming-elementene; som en litt mindre smidig versjon av Nathan Drake slenger Gabriel seg gjennom omgivelsene, stort sett med hell. I seg selv er disse sekvensene gode, men låste kameravinkler fører en sjelden gang til frustrerende situasjoner hvor man ikke har helt oversikt, og gjentatt prøving og feiling fremtrer som et stort problem.

Områdene man traverserer er derimot en helt annen sak, og her kommer den låste kameravinklingen virkelig til sin rett. Man får et utrolig overblikk når kameraet zoomer ut, og til tider er omgivelsene så vakre, og proporsjonene så store at man nærmest mister pusten. Når det hele toppes med et gregoriansk kor akkompagnert av dramatiske strykere og dype trommer, er det ikke til å unngå å få gåsehud oppetter ørene. Den episke musikken bidrar til ytterligere engasjement for de allerede utrolige og filmaktige sekvensene, og kronen settes på mesterverket.

Som tittelen tilsier er Castlevania et spill med flust av gotiske slott, men overraskende nok befinner man seg i disse kun en håndfull av spillets mange timer; til fordel for eldgamle borger foregår store deler av ferden i frodig, snødekt og gjengrodd natur.

Med de distinktive lydene av vinden og Gabriels skritt i ørene løper man gjennom stormen, akkompagnert av subtil musikk. Snøen daler ned og noen av flakene fester seg i kantene på TV-skjermen for å skape den rette atmosfæren. Man kommer inn i en grafisk vakker lysning, Gabriels røde antrekk og glinsende våpenarsenal danner et variert og fargerikt bilde mot de snødekte trærne. Plutselig endrer musikken seg til noe mer dramatisk og og ut av buskene spretter en gruppe små, pussige troll som gyver løs på Gabriel. Slike øyeblikk krydrer Lords of Shadow fra start til slutt og representerer spillets presentasjons-messige styrke.

Men Castlevania: Lords of Shadow er ikke bare et vakkert spill; det er designmessig feilfritt, har en engasjerende historie, gode karakterer, generelt interessant gameplay, og gir stort insentiv til å gjennomgå historien på nytt. Satt i et spennende og ikke minst detaljert univers føler jeg at Lords of Shadow gjør sitt for å være unikt, og det klarer å forme enkeltelementer fra andre spill til sine egne, på en overbevisende måte. Med hånden på brystet kan jeg lett si at dette er en av de beste spillopplevelsene mine noensinne, og hadde bare plattform-sekvensene stått i stil til resten av opplevelsen hadde Lords of Shadow antagelig vært det beste spillet jeg har spilt.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 10
Grafikk: 10
Lyd: 10
Gameplay: 9

Totalt: 10/10 - Castlevania: Lords of Shadow er den perfekte gjenfødelsen av denne velrenommerte serien og gjør nærmest alt riktig.