Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed: Brotherhood

lEgum servi sumus ut liberi esse possimus
Roma 1499. Robert Borgia, nå kjent som Pave Alexander VI sitter på den hellige stol og legger sin klamme hånd over Roma. Korrupsjonen aske stiger fra vatikanet og over den evige stad. Fra de mørkeste kroker kommer inkvisjonen frem og de humanetiske tankene forsvinner bak husene. Gjemt fra de religiøse undertrykkerene må de arbeide i mørket. Korset legger seg over enhver som tenker annerledes, men det finnes håp. Det finnes de som tror på menneskets frie vilje. Som asken fra Fønix kommer dem som vil kjempe. Frem kommer Ezio Auditore. Historien vil for alltid forandres.

VittoriA per gli AssassiNi!
Historien i Assassins Creed Brotherhood starter nøyaktig hvor forgjengeren slutter. Ezio har avsluttet sin vendetta mot de som har gjort ham og hans familie urett, men hans trosbekjennelse snikmorderlauget står fortsatt. Kampen mot tempelridderene har nettopp begynt. Gjenom en fantastisk kuttscene får vi et raskt innblikk i den evige stad og den fantastiske kulturelle historien som den bærer på, før vi igjen befinner oss i Montegorini. Hvor Ezio trodde han hadde blitt kvitt trusselen fra Borgia familien, viser det seg at at fienden har flyttet seg fra Pave Alexander VI til sønnen Cesare Borgia. I likhet med sin far er han en maktsyk despotisk psykopat, men i motsetning til vanlige psykopatiske personer er han øverstkommanderende for Pavens styrker.
Historien starter nesten med et klimaks da Cesare velger å angripe Ezios festningsby med alle sine styrker. Løpende må du sende tilbake Cesare sine menn til Dantes syvende sirkel, mens dine forferdres arnested faller i ruiner av pavens kanoner. Først når din onkel Mario kommer i veien for Cesares ambisjoner forstår du hvor mye du må ofre og hva du må miste i den evige kampen mot tempelridderene.

combatti il futuro:
Men la oss dra litt frem i tid. Rundt 500 år senere for å være nøyaktig. Fremdeles er Desmon Miles og hans følgesvenner i snikmorderlauget på flukt fra Abstergo sine fotsoldater, og flukten har tatt dem til det stedet hvor alt begynte. Nemlig Monteriggioni. Arnestedet til Auditore slekten. I en by gjemt blant de toskanse gresslettene, etablerer de seg på seg samme sted som Ezio engang vandret i. Igjen går Desmond inn i Animus maskinen for å vekke og forstå minnene til Ezio, med det formål å finne hvelvet som edens eple ligger gjemt i. I motsetnung til forgjengeren har du nå mulighet til selv å velge dine avbrekk fra maskinen og komme tilbake til den virkelige verden, og lufte hodet ditt. Men hvorfor ser du røde fotspor rett foran inngangen i Eagle Vision? De eneste som er der er jo dine trofaste kollegaer i leiemordlauget...

Tilbake til 1500-tallets Roma. Etter slaget om Monteriggoni har Ezio flyktet til Roma, hvor situasjonen er blitt mørk. Lauget ligger nede, finansene er vekke og Cesare styrer byen med jernhånd. Igjen må Ezio samle rennesansen viktigste figurer for å møte mørkets krefter, men denne gang er han ikke alene i kampen mot tempelridderene. De virkelige historiske figurene Nicolo Machevelli (1469-1527) og Leonardo Da Vinci (1452-1519) går igjen på Ezio sin side under den evige kampen mellom de gode og onde.

Dio è nei dettAgli:
Roma har har alltid vært en vakker by og et viktig bidrag til historien. Fra legendene om Romulus sin grunnleggelse til dens rolle som hovedstad i et samlet Italia i 1871. De syv åsene har aldri vært portrert vakrere enn hva den har blitt i Brotherhood. Geografisk riktig er det nok helt sikkert ikke, men gi meg det mediumet som gir deg den samme visuelle og kunsterniske følelsen som når du klatrer på toppen av Pantheon, eller når du gjenomfører et skuespill om Jesus midt i Colosseum som Brotherhood gir? Alle de store landemerkene som eksisterte på den tiden er vakkert bygget opp på de digitale kunstbrettene. Når man går på St.Petersplassen midt i Roma skal det godt gjøres å ikke stoppe opp og bare nyte de vakre detaljene som eksisterer.

Selve spillområdet i Roma er like variert som et møte i Anonyme alkoholikere. I vest finner du selve byen, mens de store tomme gårdene ligger i Øst. Du finner adelens baderom i sør og bordellene i Nord. Spillet varierer hvor du trenger å være med rimmelig intervaler. Det blir aldri kjedelig å reise mellom de mange stedene i den evige stad.
Til hjelp har du den faste databasen som gir deg tonnevis av informasjon om historiske korrekte hendelser, personer og steder. Igjen flyter informasjonen ganske greit inn i spillet, noe det har gjort i de tidligere spillene og som har fungert greit hele veien. Her er det ingen unntak.

gli dei DellA Musica:
Som vanlig er det den eneste dansken med talent som står bak musikken i Brotherhood. Jesper Kyd har brukt tid på å forstå den stemningen og atmosfæren som Brotherhood gir, og har skapt en ufattelig vakker spilleliste som fortjener mer respekt enn hva den har fått. Igjen har han klart å blande futuristiske noter i sciencefictionkategorien med vakker emosjonell og detaljerte toner. Det beste eksempelet ligger etter undertegnende i sangen Ezio's family. Lydbildet er så fantastisk at det får deg til å stoppe opp, ta ned stresslessen og bare nyte hva musikk handler om.

Grafikkmotoren er nøyaktig den samme som er blitt brukt i de tidligere spillene, så de store endringene ligger ikke i ansiktsutrykkene eller designet, men det betyr ikke at det er dårlig. De viktigste estetiske trekkene er nydelig håndtert og særlig de mange maleriene som du kan samle på er vakkert formatert og godt håndtert i henhold til settingen.

costRuirE e dare la liBErtà:
Så hva er egentlig nytt i Brotherhood. Den grunnleggende kontrollen er det samme. Det er de strategiske elementene som er endret. Hvor du i forgjengeren måtte bygge opp Monteriggoni står nå hele Roma for tur. Korrupsjonen og likgyldigheten til Vatikanet har gjort at tyver, mordere, slavehandlere og andre avskum har tatt over byen. Ærlige handelsmenn har etterlatt sine bedrifter på grunn av for stor usikkerhet og høye skatter. Som Ezio kan du nå starte opp bedrifter rundt om i Roma. Jo flere bedrifter du åpner, jo større frihet får de romerske innbyggerene. Tilslutt vil man se kunstnere male i gatene, artister spille rundt omkring og folk vil generelt sett bli lykkeligere. I tillegg vil du selvsagt få avslag og rabatt jo flere butikker man åpner.
Den andre nyheten er at man nå kan også begynne å bygge opp snikmorderlauget. Etter år mer forfølgelse og drap er det på tide å ta hevn. Gjenom å redde innbyggere kan man nå sende dem til Machavelli og gjøre dem om til snikmordere. Etter hvert som tiden går vil de bli dyktigere og dyktigere helt frem til de bli fullverdige snikmordere. Man kan sende dem til alle datidens kjente verdensmetropoler for å sette kjepper i hjulene for tempelridderens planer. Disse sideoppdragene får man kun oppleve gjenom meldinger man får via brevduer, men det er en fullverdig historie i mange av disse oppdragene. Blant annet får vi vite hvordan snikmorderene klarer i stikke kjepper i hjulene på tempelriddere som prøver å ødelegge Kong Manuels finansieringer av utenlandske ekspedisjoner, som blant annet Vasco Da Gama.

L'arte deL combattimEnto:
Når det gjelder kampdelen så er de like vakkert iscenesatt som sine forgjengere. Likevel flyter kampene mye bedre nå takket være det såkalte "chain-command." For dem som har spilt Assassins Creed vet at det finnes lite som er mer tilfredstillende enn å ha en perfekt kjede av drap uten engang å bli truffet selv. Nå er det blitt gjort mye enklere takket være et system som gjør at Ezio automatisk går over til neste motstander når man er ferdig å skambanke den forrige soldaten. Du har mulighet i menyen til å trene på dette perfekt. Min personlige rekord er på 24 stykker. Ezio europeiske fektestil er faktisk basert på den franske skolen av sverdkamp, som ikke bli skikkelig etablert før på 1600-tallet. Men akkurat det er ikke en detalj som ødelegger spillet. I forhold til Ezios eventyr i Venezia og Firenze har man nå mulighet til å beholde de spydene og krigsøksene som man tar fra fienden i kamp. Dette fører til at man har et større arsenal og flere muligheter til å ta fiender av dage. De store endringene er likevel ikke der. Riktignok kan man nå kjempe til hest, men fiendene stiller seg like mye på linje som sist gang og kølapp systemet er fortsatt til stede.
Grunnlaget for å endre dette til å sette mer fokus på angrep er forståelig. Å vente på at motstandere angrep i de forrige spillene ødela veldig mye på intesiteten og hurtigheten. Å øke aggresiviteten er et velkomment tiltak som gjør at kampene blir litt vanskeligere og litt morsommere.

Etter hvert som du får flere kollegaer i lauget kan man også oppnå fordeler i kamp. Jo flere snikmordere du har rekruttert jo flere angrep får man låst opp. Ved full rekruttering får man tilgang til et pilangrep som dreper alle fiendene i nær radius. Det er faktisk ufattelig kult å gå gjenom en flokk med fiender som plutselig faller i bakken mens du går rolig forbi dem til målet ditt.

multiplayer:
Det er ikke komme utenom at Brotherhood sin multiplayer er og har vært en sentral del av spillet. I motsetning til andre spill handler disse kampene mer om å skjule seg og finne motstanderene før han finner deg. Disse orginale konseptene å føre deadmatch på har bragt Brotherhood mye fortjent heder. Enhver som har erfaring med dette spillet bør prøve seg på multiplayervirksomheten minst engang.

non inDolere:
Sålangt har jeg rost dette spillet, og jeg skal innrømme at jeg er en stor fan. Men dette er ikke et perfekt spill. Selv historien er i beste fall løst sammenlagt. I motsetning til hvor enormt bra slutten i Assassins Creed II var, er dette en enorm skuffelse. Slutten var forvirrende, antiklimaks og bisarr på samme tidspunkt. Både slutten av Ezios historie og spillet generelt sett virket ganske forhastet.
For det første så går de siste kapitelene enormt fort og uten særlig advarsel. Du får en følelse av at du går glipp av så mange sideoppdrag og oppgaver siden du ikke får en advarsel om at du nærmer deg slutten. Det er forståelig at for å gjøre det historiske bakteppet korrekt måtte Ubisoft bryte opp både tempoet og dramatirugen, men det funker ikke her. Uten å avsløre for mye kan man si at man nesten mister interessen i hovedhistorien i siste kapitel av Ezios jakt.
I tillegg er spillet svært løst sammensatt i den helhetlige historien. I motsetningen til forgjengeren hvor historien fløt bedre enn kloakken i akerselven, virker det som om kapitelene her er svært løst sammensatt og dårlig koblet sammen. Helt ærlig må jeg si at mulighetene til selv å velge når man vil gå ut av Animus bryter opp flyten og mulighetene for å involvere deg sterkere inn i historien. Noe som er ganske synd fordi det er veldig mange sterke og gode hendelser i spillet. Spesielt vil jeg trekke frem når du må snike deg inn i Colusseum og gå inn i et skuespill om Jesus korsfestelse, alt for å hindre at en viktig informant blir drept.
Så hva menes egentlig om spillet? Jeg personlig mener at vi mangler slike typer spill. Dette er flaggskipet i en ny generasjon å lage spill på. Det handler om å kunne trekke inn kunnskap og lærdom inn i folks interesse av å spille. Jeg er en storfan av serien og ingen av spillene har jeg ikke hatt utnytte av. Enten det gjelder underholdning, informasjon eller rett og slett informativ kultur.

Medlemsanmeldelser12
Samlet karakter: 7.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10