Resistance 3

Da Insomniac (kjent for kult-klassikere som Spyro The Dragon og Ratchet & Clank) markerte overgangen til den nåværende generasjonen med å lage en splitter ny skytespill-serie var det mange som rynket på nesen. Motgangen hindret heldigvis ikke de renommerte utviklerne i å lage spillene de visualiserte; fem år og tre installasjoner senere har Resistance utviklet seg til en av mest kritikerroste seriene på sin konsoll, og Resistance 3 lanseres.

Det siste spillet i trilogien har litt av hvert å leve opp til; forgjengeren var, og er fremdeles, et av de beste innenfor sin sjanger. Det hadde en minneverdig historie, en massiv flerspillerdel og en superb samarbeidsmodus - oppfølgeren leverer på flere punkter, men når aldri helt opp til hva man har lært å ta for gitt fra Insomniac; polerte opplevelser, på grensen til perfeksjon.

Det første man vil merke når man tar kontrolleren fatt i Resistance 3 er store forandringer i design og setting. Vi befinner oss fremdeles i et herjet etterkrigstids-Amerika, men når man våkner opp er det som Joe Capelli og ikke tidligere hovedperson Nathan Hale. Denne brå endringen av protagonist vil overraske og skuffe mange, spesielt med tanke på den avsindige avslutningen på Resistance 2 som skapte flere spørsmål enn den besvarte; ingen av spørsmålene blir besvart her og potensialet for å ta serien i en helt ny retning har blitt kastet på dørken.

Fokuset ligger fremdeles på menneskenes kamp mot invasjon fra det ytre rom, og i franchisens tredje installasjon ser ting mørkere ut enn noensinne; omtrent nitti prosent av menneskerasen er tilintetgjort - enten drept eller transformert til de vanskapte romvesenene som på mange måter er seriens varemerke: Chimera.

Man våkner derfor opp til en nærmest makaber stemning; menneskene man støter på i den underjordiske bunkeren utsondrer en desperasjon som er vanskelig å ta for gitt. De tomme ansiktene og de falske smilene røper hvor håpløs situasjonen virkelig er; Chimera har tatt alt de har, og det eneste de har igjen er hverandre. Insomniac har nok en gang gjort en enestående jobb med å vise fram menneskeheten i sine siste timer, noe som gir spillet, og dets univers, stor grad av troverdighet.

Denne troverdigheten forsterkes av det tidvis spektakulære grafiske uttrykket som preger spillet fra start til slutt; Resistance 3 presenteres i en stil som beskrives best som en realistisk tegneserie, og alt fra karaktermodellene til våpnene har fått like stor oppmerksomhet. Et punkt som dog skinner ekstra sterkt er miljøene man besøker i løpet av spillets gang; for å redde menneskeheten må Joe ta seg på tvers av kontinentet, til New York, hvor Chimera har satt opp en portal til deres verden.

Ergo må man karre seg gjennom en rekke spennende områder: alt fra tåkelagte elveleier i Oklahoma til dunkelt belyste skoger i Pennsylvania og vaklende skyskrapere i New York. De unike omgivelsene preges alle av et blendende vakkert design, og jeg tok meg flere ganger i å stoppe opp for å beundre detaljene, for eksempel i en spesielt vakker solnedgang som penetrerte en eng med bjørketrær. Likeledes har spillet et forholdsvis godt lyddesign hvor spesielt blandingen av episke, orkestrale melodier og troverdige lydeffekter bidrar til å gi handlingen en viss intensitet.

Resistance 3 forteller en god historie, og til å være et skytespill klimprer det på overraskende mange følelsesladde strenger. Bare i løpet av spillets første timer opplever man følelser som håp, frykt, sorg og skuffelse. Dessverre klarer ikke historien å holde den samme standarden hele veien, og cirka halvveis ut i spillet er psykologisk intense scener byttet ut mot mer action-spekkede sekvenser.

Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting; spillets gameplay blander på mesterlig vis sammen standardiserte skytespill-mekanikker med seriens egne, unike stil og autentiske skytefølelse. De mange skuddvekslingene bærer preg av kløktig planlegging fra utviklernes side; det er en viss følelse av desperasjon som sniker seg innpå når man er døden nær, tom for ammo og omringet. De tilbakevennende helsepakkene er nemlig spredd tynt utover slagmarken, ammunisjon er sjeldent å oppdrive når man trenger det mest og de ulike fiendetypene er ikke beskjedne når det kommer til flanking og annet taktikkeri.

Heldigvis har Joe Capelli et heftig våpenarsenal å leke med - hele tolv oppgraderbare våpen kan sjongleres mellom på sparket og det er tydelig at Insomniacs erfaring fra Ratchet & Clank-spillene har gjort utslag her. En pistol som fryser fiender til is, en pumpehagle som spruter flammer og et beist som lager små svarte hull er bare en håndfull av det ekstravagante utvalget, og samtlige vekker minner fra en æra hvor våpen som forvandlet fiender til fjærkre var hverdagskost.

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at historien i Resistance 3 er en kort, og tidvis meget lineær affære - godt gameplay til tross stagnerer opplevelsen noe når man nærmer seg spillets siste fjerdedel. For å gjøre saken verre føles det som om utviklerne bare slang på en avslutning for syns skyld, noe som ikke er verdig en så distingvert franchise; resultatet er at man sitter noe slukøret og skuffet igjen når rulleteksten drister seg skyldbevisst frem i TV-ruta.

Spillet tilbyr endog noe ekstra for de som synes omkring åtte timer er litt snaut; man får blant annet en samarbeidsdel for to spillere, enten over nett eller i en saccosekk på deling, som gir muligheten for å spille gjennom hele kampanjen sammen. Dette er i og for seg vel og bra, men sammenlignet med den massive samarbeidsdelen fra forgjengeren (som tillot opptil åtte spillere sammen på oppdrag frittstående fra historien) fremstår denne delen av Resistance 3 som en lite forseggjort baktanke. Det fungerer, og det er tidvis ganske gøy å utprøve taktikker sammen med en kompis, men alt i alt virker det som en billig utvei fra Insomniacs side.

Nei, da har utviklerne lykkes bedre med spillets flerspillerdel som føles som alt annet enn en baktanke; her tilbys både taktiske og adrenalinfylte kamper på den virtuelle slagmarken. Man spiller som enten Chimera eller menneske i flere standardmoduser, kjent for enhver skytespill-entusiast, og ved første øyekast kan det fremstå som en blindkopi av populære franchiser som Call of Duty og Halo - dette er heller ikke så langt fra sannheten.

Det som derimot gjør Resistance 3s online til noe eget er den utrolige balansen matchene gjennomsyres av, og alle de unike våpnene, fordelene og evnene man låser opp etter hvert som man når høyere opp på levelstigen. Det er utrolig gøy å leke seg rundt med forskjellige evnekombinasjoner, og følelsen av at man bare må ta én kamp til er påtrengende.

Sett over ett er ikke Resistance 3 noe dårlig spill - kampanjen er stort sett solid, flerspillerdelen er fornøyelig og samarbeidsmodusen tilbyr god underholdning. Jeg kan allikevel ikke legge skjul på hvor mye bedre sluttresultatet kunne ha vært, om Insomniac hadde spilt kortene sine riktig; istedenfor får vi servert et nokså forglemmelig spill som setter et uverdig punktum for menneskehetens kamp for å overleve.

Karakterer:
Underholdningsverdi: 7
Grafikk: 9
Lyd: 8
Gameplay: 8

Totalt: En sterk 7/10 - Det tredje Resistance hadde enormt med potensiale til å bli noe meget bra, men er dessverre for upolert i kantene til å bli noe annet enn en ganske ok opplevelse.