Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: Skyward Sword

Nintendos siste storspill til Wii, The Legend of Zelda; Skyward Sword, er endelig her. Lever spillet opp til de høye forventningene som et hvert Zelda-spill skaper, er det et verdig medlem i legenden, og gir spillet endelig spillserien et friskt pust? Etter nesten tre dager uten søvn og en sår og øm skulder senere kan jeg endelig komme med en konklusjon.

Jeg har sagt det flere ganger tidligere, men jeg sier det igjen. Ocarina of Time og Majora's Mask er mine favoritt Zelda-spill. Ingen av de andre spillene i serien har kommet i nærheten av å fenge meg så mye som disse to glanseksemplene, og heller ikke noe annet spill har blitt spilt om igjen og om igjen like mye. Wind Waker var artig så lenge det varte, og Twilight Princess var en god start på Wiis lansering, men dessverre var spillet ikke annet en en billig kopi av Ocarina of Time og gikk egentlig i glemmeboka etter at jeg var ferdig med det. Det fikk meg til å konkludere med at Zelda-serien var på vei nedover, og da jeg så de første bildene av Skyward Sword var jeg først litt skeptisk. Kan Nintendo virkelig bringe nytt liv til Zelda-spillene, og kan de toppe Ocarina of Time? Det var ikke lenge etter at jeg satte disken inn i Wiien at jeg fikk mitt svar.

GJENSYNET

Når spillet starter får vi en introduksjon i form av bilder som viser den legendariske kampen mellom gudinnen Hylia og de onde maktene som prøvde å ta den guddommelig kraften hun beskyttet. For å redde menneskene fra utryddelse tok Hylia og samlet dem på et stykke land og sendte det til himmels. Her på denne flytende øya, Skyloft, lever menneskene sammen med praktfulle fugler kalt Loftwing i trygghet fra ondskapen som rår nede på jordmarka, og over årene har slaget som utspant seg blitt en legende. Det er her på Skyloft at vi igjen møter Link og Zelda.

Ting er litt forskjellige fra tidligere; Link og Zelda er bestevenner som har vokst opp sammen, og de går begge på ridderskolen. Kjemien og utviklingen mellom Link og Zelda er mye mer sentral her enn den har vært tidligere og det er lett å se at her snakker vi om flørting og følelser som går i riktig retning. Det er mens vi er på Skyloft at vi møter mange av spillets karakterer, og selv om vi ikke tilbringer mye tid her, så sørger spillet for å bruke tiden vi har her godt.

Mesteparten av tiden brukes som en tutorial som gjennomgår alt av kontroller og manøvre, og selv om denne kan virke litt lang så sørger den for å holde oss oppmerksomme og interessert ved å blande inn mye av forholdet mellom Link og Zelda underveis. Vi gjør oss kjent med dem begge og det er godt å se at Zelda endelig får en personlighet igjen etter den ellers så tørre opptredenen hun hadde i Twilight Princess. Hun er en snill og vakker jente som viser en streng og sjefete side så vel som en omtenksom og sjenert side, særlig sammen med Link. Dessverre blir denne sukkersøte romansen kjapt avbrutt når Zelda blir bortført av en svart tornado som river henne av fuglen hennes mens hun er ute og flyr sammen med Link. Etter dette stifter vi snart bekjentskap med Fi.

Fi er en inkarnasjon av Goddess Sword og blir Links følgesvenn som hjelper ham med råd og tips. Bestemt på å redde sin kjære gjør Link og Fi seg klare til å sette ut på en reise for å fine ut hva som virkelig har skjedd. Eventyret er i gang!

GAMMELT OG NYTT

Gameplayet i Skyward Sword har alle kjerneelementene som vi er vandt med fra tidligere, særlig fra Ocarina of time, men istedenfor å bare kopiere dem rett over har de sørget for å komme med en del nytt som skal gjøre det mer interessant å kjempe seg vei gjennom templene. Det første vi merker er at spillet nå krever at du er mer oppmerksomme på omgivelsene dine og tar i bruk det du har og finner for å løse puzzles, og svaret er ikke alltid hva du tror det er og det er heller ikke like enkelt.
Det er ikke bare i templene du ville måtte bruke de små grå litt for å komme deg videre, nei, for nå har nemlig områdene utenfor templene blitt fylt opp med puzzles og hindringer som du må løse for å i det hele tatt komme deg til templene, noe som får hele landjorda til å føles som et gigantisk tempel. Det hele er meget kreativt utført som gjør at spillet klarer å holde et godt tempo med action for både muskler og hjerne idet man trer inn i et nytt ukjent terreng.

Skulle du sette deg fast noen steder kan du alltid høre med Fi for litt tips om hva du kan gjøre videre. Fi, i likhet med de fleste medhjelpere vi får i Zelda-spillene, har en tendens til å si hva som er opplagt, men dialogen passer som regel til hva som skjer der og da, og selv om hun kan virke en smule irriterende og uten personlighet så får hun etterhvert også sin egen sjarm gjennom eventyret.

Minuset med gameplayet er at det ikke lenger er noen måte å komme seg fra et hovedområde til et annet uten å ta turen opp til skyene og fly dit. Den fargerike skogen og den glødende vulkanen er begge lukkede områder som det er umulig å reise imellom via landtransport. Denne mangelen på et område som du kan utforske og bruke til å reise fra sted til sted gjør at spillet mister litt av den åpne følelsen de tidligere spillene hadde, og selv om du tar til skyene så er det ikke så veldig mye å oppdage eller se på der oppe bortsett fra et par småøyer. Uansett, de områdene du har å gå til er likevel fylt med ting å gjøre, og det er nok av skjulte hjørner og kroker som du må komme tilbake til senere for å få tilgang til, så etter en stund merker du ikke noe til at det ikke lenger er noe Hyrule Field eller Great Sea som vi kan farte gjennom.

Så da har altså templene og verdenen du farer rundt på ellers fått seg en finpuss, noe mer? Selvfølgelig! Vi får nå et par nye redskaper som vi kan leke oss med, og det beste er at disse ikke mister nytten så snart du er ferdig med templet du fikk dem i. Her blir alle redskapene du får i spillet hyppig brukt fra start til slutt, så jo flere du får, jo mer vet du at du kommer til å måtte gjøre senere i spillet. De mest interessante redskapene vi får er en Hook Beetle. Dette er en liten insekt-lignende sak som du kan skyte ut og styre for å løse puzzles, hente gjenstander, eller bare speide rundt for å se om det er noe du kan gjøre; deretter kommer pisken som lar deg svinge deg fra grener, stjele gjenstander fra fiender, eller dra en bryter som er utenfor rekkevidde; sist men ikke minst får vi en gigantisk luftpumpe som kan brukes til å blåse bort rusk eller bevege en plattform. Kombinasjonen av nye redskaper og områder som alltid har noe å by på gjør at det føles som om det alltid er noe å gjøre på hvert sted, og alle områdene er verdt en ekstra kikk så snart du har fått hendene dine på et nytt redskap. Skulle du ha noen annen grunn for å gå tilbake en plass så er det grafikken!

PERFEKSJONISMEN I IMPRESJONISMEN

Det som virkelig får Skyward Sword til å skille seg ut fra tidligere spill i serien er den unike grafikken. Shigeru Miyamoto har blitt kraftig inspirert av kunstneren Paul Cézannes og hans impresjonistiske malerier. Det er fascinerende å se hvordan ting som ligger i distansen ser ut som diffuse farger tatt fra et maleri, men så snart du kommer nærme nok så ser du det klart og tydelig. Fargene og stilen gjør at Skyward Sword virkelig minner om en kombinasjon av både Wind Waker og Twilight Princess, og vet dere hva? Det er helt perfekt for Zelda-spillene. For meg har Zelda alltid handlet om et episk eventyr satt i en eventyrverden som er fylt med farger og en dose humor, og det har Skyward Sword virkelig klart å bringe frem. De mange karakterene du møter på klarer å vise så mange forskjellige sider som virkelig passer Zelda-universet; du får den gode humoristiske tonen som preget Wind Waker, men også dystre elementer som var tilstede i Majora's Mask, uten at det føles som om noe kræsjer sammen.

Mange vil nok se Zelda med mer dyster og realistisk grafikk, men jeg syntes ikke det er noe som passer Zelda-universet. Det ville bryte med den glade og fargerike holdningen som spillene alltid har hatt. Vi har allerede nok av fantasispill der ute med mørk og realistisk grafikk hvor alle innbyggerne er trøtte og slitne etter å ha kjempet seg gjennom nok en dag. Ja, middelalderen var en fæl tid, vi har skjønt det. Nei, la oss få ha en spillserie som holder seg rik på farger og med en god tone fra start til slutt. La Zelda spillene få være det eventyret de alltid har vært som kan nytes av store og små!

Nå er det ikke bare grafikken som bringer frem det beste i Skyward Sword. Denne gangen har vi et helt orkester som skal hjelpe oss med å sette stemningen, og Gud hvor nydelig det er! Musikken, tonene og melodiene som spilles er bare nydelige å høre på, og når man i kampens hete høre musikken sette inn for alvor mens man kjemper for livet, da er opplevelsen på sitt aller høyeste. Av og til er det bare deilig å ta seg en pause, stoppe opp og nyte musikken som spilles i bakgrunnen. Ballad of the Goddess er nå på toppen av min liste over favorittmusikk fra spill!

TENK KJAPT

De fleste vet vel at Wii Motion Plus er noe du må ha for i det hele tatt spille Skyward Sword, og det med god grunn. Kontrollsystemet er lagd for Motion Plus og er godt integrert i alt du gjør. Dette gjør at alle kampene nå føles mer intense enn noen gang. Vel, slik skulle det i det minste være. Faktisk vil jeg si at kontrollen dessverre er spillet eneste store svake ledd. Kontrollen har en tendens til å skli litt ut, så ved enkelte anledninger vil det å peke midt på skjermen føre til at siktet går en helt annen retning. Riktig nok har spillet en in-game funksjon som lar deg resette siktet slik at det blir riktig, men det krever at du enten åpner opp en av menyene i spillet eller drar frem en av redskapene som bruker siktet (buen, spretterten, osv.). Dette har en tendens til å skje når du beveger kontrollen kjapt i ulike retninger og vinkler, med andre ord mens du er i kamp. Det mest plagsomme tidspunktet å ha en kontroll som ikke går i riktig retning. Ved flere anledninger opplevde jeg at om jeg prøvde å slå vannrett så kom slaget loddrett, eller når jeg prøvde å slå fra høyre så kom slaget fra venstre istedenfor. Dette problemet irriterte meg mye i begynnelsen, og den beste løsningen jeg fant var å bruke mer av armen din når du svinger rundt på kontrollen og ikke gjøre det fult så kjapt. Det gir Wiien litt mer tid til å lese bevegelsene slik at den klarer å holde dem mer nøyaktige.

Ellers så fungerer kontrollen utmerket. Å navigere i luften føles lett og naturlig når du snur og vender på kontrollen for å skifte retning, og når du skal bruke buen eller et annet redskap som bringer opp siktet så er kontrollen behagelig og nøyaktig. Likevel skal jeg ikke nekte for at jeg har hatt mange frustrerende øyeblikk når kontrollen bestemte seg for å skli litt ut når jeg skal levere et slag som MÅ treffe et bestemt sted. Enda mer frustrerende er det når jeg dør på grunn av det.

OVERBLIKK OG KONKLUSJON

Skyward Sword gjør nesten alt riktig. Selv med Wiis begrensete hardware og manglende HD-støtte så er spillet en fryd å se på. Orkestermusikken er ikke annet enn en orgasme for ørene når de mange spennende melodiene spilles, og kreativiteten som er lagt inn i gameplayet sammen med alt det gode og velkjente gjør at spillet føles friskere enn noen gang. Historien er også mer interessant og spennende. Den gir oss karakterutviklingen som vi fikk i Wind Waker, og den gir det mange Zelda-fans har ventet på i 25 år; utvikling mellom Link og Zelda. Spillet gir oss også svar på hvor Master Sword kommer fra, hvorfor Link, Zelda og Ganondorf er låst i en evig konflikt, og til sist får vi vite meningen til Triforce. Vi får endelig svarene mange har søkt gjennom spillseriens historie og det var sannelige på tide. Skyward Sword er tross alt det første spillet i tidslinjen, satt flere hundre år før Ocarina of Time. Ja, det er den samme historien om den unge helten som setter ut på en reise for å redde en vakker prinsesse. Det er en velkjent historie som er vel fortalt opp gjennom tidene og Nintendo har vist at det er en historie man kan fortelle om igjen og om igjen, selv som spill. Alt handler om hvordan man presenterer historien.

Skyward Sword gir oss et Zelda-spill som byr på humor og seriøse øyeblikk, romantikk og action, og bare god gammeldags Nintendomagi. Vi får møte originale karakterer med personlighet samt en av de mest sadistiske og forskrudde antagonistene som noen gang har vært i et Nintendo-spill. Nevnte antagonister gir også noen av de vanskeligste bosskampene jeg har hatt på lenge.

Skulle du derimot få lyst til å gjøre noe annet mellom templene og oppgaven med å finne Zelda så har spillet også en dose med sideoppdrag som du kan få av innbyggerne på Skyloft. Dog spillets mangel på en questlog gjør at om man glemmer hva man skulle gjøre så må du ta turen tilbake til personen som ga deg oppdraget for å få oppsummeringen. Ellers så kan du bruke tiden på å samle inn insekter, hjertebiter og kister som er spredt utover. Vil igjen nevne at kontrollen som ikke alltid gjør som du vil er en plage, særlig fordi det nesten alltid inntreffer når du beveger kontrollen ved å bare vri og vende på håndleddet. Det er også enkelte steder i spillet der det virker som om det kun var lagt inn bevegelsekontroll fordi de ønsker å bruke det mer, ikke fordi det gir noe til gameplayet. Å vri og vende på nøkkelen til bossrommet var kult første gangen, men det føltes virkelig unødvendig etter det.

Alt i alt har jeg ikke annet enn godt å si om Skyward Sword. Det er Zelda-spillet vi har ventet på. Det gir gamle spillere det vi alltid har ønsket, og det har også mye å by på til nye spillere. Jeg kan ikke tro hvor overrasket jeg var over hva jeg så, hørte og opplevde. Skyward Sword står på sin egen måte side om side med Ocarina of Time. Det er lenge siden jeg ble så imponert av et Zelda-spill, og det at jeg begynte på min andre gjennomgang nesten rett etter å ha fullført det en gang er noe jeg sjeldent gjør. Likevel vil jeg si at Skyward Sword kommer til å være et Zelda-spill jeg vil returnere til flere ganger i fremtiden. Det er ikke perfekt, men det er akkurat hva jeg har ønsket å se fra Zelda-universet. Spillet gir, til tross for sine små feil her og der, en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt på lenge, og underholdningsfaktoren er definitivt 10/10. Det er en verdig feiring av seriens 25-års jubileum, og en verdig avslutning for Wii. Zelda har vært med oss i en hel generasjon nå, og Nintendo har vist at de er mer enn klar for å takle en generasjon til!

Pluss

+ Et Zelda-eventyr på sitt beste
+ Vakker og unik grafikk
+ Musikk verdig en helaftens konsert
+ Flott og kreativt gameplay
+ Intense kamper
+ God utvikling mellom karakterene

Minus

- Kan til tider dra ut tiden med meningsløse oppgaver
- Kontrollen kan flippe ut litt
- Mangel på questlog som kan gi oversikt over sideoppdrag

Trailer med orkestermusikk

http://www.youtube.com/watch?v=ye3T3M8bYzM

Medlemsanmeldelser6
Samlet karakter: 9.8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10