Sonic Generations

Sonic er tilbake. Det er gått tyve år siden vi så det blå pinnsvinet for aller første gang, og selv om spillene de siste årene har vært preget av en meget laber kvalitet så er han fast bestemt på å gjøre comeback! Hvordan planlegger han å gjøre dette? Jo, ved å la oss møte en moderne og tidligere utgave av ham selv i et og samme spill! Er dette nok til å gi oss Sonic-spillet vi har ventet på? Vel, nesten.

SONIC OG SONIC

For første gang får vi muligheten til å spille som både retro-Sonic og modern-Sonic i et og samme spill, og det gir oss et varierende gameplay som skifter mellom de to Sonicene. Retro-Sonic er et kast tilbake til pinnsvinets glansdager, hvor vi løper og hopper gjennom fargerike verdener i herlig 2D stil - med moderne 3D grafikk, selvsagt. Flipperspillfysikken er godt på plass igjen, et element som sårt manglet i Sonic the Hedgehog 4 og fikk spillet til å føles litt slapt. Å spille som retro-Sonic bringer fort tilbake minnene og nostalgien som ligger i de eldre Sega Mega Drive spillene, og det er en glede å se de kjente banene fra de tidligere Sonic-spillene med en mer moderne touch.

Modern-Sonic gir oss gameplayet vi er vant med fra de nyere spillene, bare nå har de endelig hatt nok anstendighet til å ikke slenge inn en haug med dritt. Her har vi ikke noe varulv eller smertefulle kjærlighetsøyeblikk som vi må lide oss gjennom, nei, her skal Sonic gjøre det han kan best; løpe fra punkt A til B så fort han kan mens han knuser et par roboter midt i mellom.

Dette er dog spillet svakest punkt ettersom modern-Sonics baner er veldig dårlig balansert, og av og til blir de litt for langdratt. Enkelte baner er perfekt lagt opp til at du kan farte deg gjennom dem og føle den fulle farten til Sonic - for å ikke nevne at det til tider kan være vanskelig å reagere tidsnok - og det er artig å se Sonic nærmest fly gjennom en by om natten med politisirenene i bakgrunnen.

Dessverre får vi lange baner der modern-Sonic må gire ned til første gir for å komme seg forbi diverse hindringer, klatre opp en vegg, navigere seg gjennom lava, eller bare prøve å ta seg gjennom noen mer eller mindre slitsomme 2D plattform elementer. Alt dette er noe som passer bedre til retro-Sonic sitt gameplay, og siden modern-Sonic nærmest skriker etter å løpe så gummisålene under skoene hans svir så gjør ikke disse hindringene annet enn å få en til å kjede seg og føle at man går glipp av noe, og man ender opp med å kikke etter nærmeste loop som man kan sende Sonic gjennom.

For å si det som det er så er det retro-Sonic som får spillet til å skinne, og det er godt å se at gameplayet fungerer like godt nå i dag som det gjorde på 90-tallet, og selv om det ikke noe særlig nytt som er lagt til bortsett fra oppdatert 3D grafikk så er det deilig å se at de har vendt tilbake til det som fungerte med Sonic. Jeg vil heller ha noe gammelt men fungerende fremfor noe som er nytt og stappet med all verdens skit. Nå skal det ikke sies at modern-Sonic ikke hadde sine stunder, heller. Mange av brettene hans fungerer utrolig bra, særlig de som lar deg få opp farten litt og kan suse deg vei fra start til mål, faktisk så er enkelte av dem bedre enn retro-Sonic sine baner, men mangelen på balanse i banenes design og modern-Sonics iver etter å løpe gjør at vanskelighetskurven går opp og ned, ofte fordi hindringene føles mer som en hindring for selve spillopplevelsen istedenfor å føles som en hindring en skal overgå. Hadde de gjort modern-Sonics gameplay litt mer likt slik det var i Sonic Adventure og Sonic Adventure 2, hvor fart og design på banene hadde god flyt, så ville det vært perfekt.

TID ER RELATIVT

Selvfølgelig ligger det en hensikt bak at modern-Sonic og retro-Sonic møtes, og det er her spillets historie kommer inn. Nå har aldri historie vært Sonic-spillenes kraftigste element. Det har alltid vært Doctor Eggman (den gang kalt Doctor Robotnik) som har som mål å ta over verden og omskape uskyldige små dyr til roboter, og det har alltid vært Sonic sin jobb å farte gjennom de forskjellige banene, beseire sluttbossene, og redde dagen. Såpass enkel er egentlig historien i Sonic Generations. Fælt utenomjordisk beist dukker opp som skaper trøbbel med tid og rom og sender Sonic fra nåtiden og Sonic fra fortiden inn i et eget tidsrom, og dermed er det igjen tid for å fare gjennom skog, fjell, byer og fabrikker for å komme til bunns i alt. Historien gir ikke særlig forklaring på noe, og man må egentlig lure på hvordan retro-Sonic gikk fra å være en stum liten unge til å bli en skravlete drittsekk som ikke kan holde kjeft. Beklager, men etter Sonic Adventure spillene syntes jeg bare Sonics holdning har vært mer irriterende enn passende.

Når vi nå snakker om tid og rom så har man i dette Sonic-spillet et hub lignende område man kan bevege seg i for å komme seg til de forskjellige banene. I denne hubben har man tilgang til et galleri der alle du unlocker havner, en butikk hvor du kan kjøpe flere ferdigheter og ekstraliv, og det beste av alt; en Sega Mega Drive som du kan spille det aller første Sonic-spillet på in-game!

Selv om det å navigere rundt i denne hubben fungerer ganske greit så er ikke alt den har å by på like spennende. Etter hvert som du gjør deg ferdig med banene i spillet så åpner du opp muligheten til å gjøre diverse minispill, og som belønning for å fullføre dem vil du bli belønnet med et soundtrack fra de tidligere spillene. Minispillene varierer mellom time trials, redningsaksjoner, komme seg gjennom en bane der fiendene angriper raskere, osv. det er ikke mye som frister med disse minispillene, og det er heller ikke mye grunn til å ta dem (ved mindre du liker å fullføre spill 100%), og derfor syntes jeg det var fullstendig unødvendig at spillet tvinger deg til å fullføre et par av dem for å komme videre.

Etter hvert som du kommer deg videre så må du selvsagt slåss mot en sluttboss, men for å få tilgang til bossrommet må du først få tak i nøkkelen, og for å få tak i denne nøkkelen må du fullføre minst tre minispill. Dette ble bare mer tungvint og føltes som bortkastet tid. Greit nok at det er minispill med, men de er ikke SÅ forbanna underholdene at jeg vil gå gjennom tre av dem før jeg kan komme meg videre. Bosskampene er for så vidt ganske greie. Kjente fiender fra tidligere titler dukker opp og har fått en moderne twist, og man møter også på minibosser som Shadow the Hedgehog, Metal Sonic, og Silver the Hedgehog.

ALT I ALT

Sonic Generation er et underholdende spill, det er kanskje ikke noen revolusjonerende gullgruve for pinnsvinet, og det gjør ikke særlig mye nytt, men det har i alle fall trukket seg tilbake fra dårlige gimmicker som ikke fungerer til å gi oss noe som faktisk fungerer mesteparten av tiden. Det er et steg i riktig retning, et steg som jeg vil si begynte med Sonic Colours, og jeg håper Sega fortsetter denne veien. Sonic Generation gir oss det gode fra Mega Drive tiden, og de beste elementene fra de nyere Sonic-spillene, selv om ikke alt passer inn er det likevel moro å spille et Sonic-spill der man føler at Sonic er Sonic.

Lyden består av nyere versjoner av klassiske Sonic-melodier samt musikken til de nyere spillene, og grafikken, med sin fargerike stil, klarer å puste nytt liv til de eldre banene. Kontrollen sitter virkelig som den skal i retro-Sonic, men føler at modern-Sonic fortsatt trenger litt arbeid. Det er ikke mye til gjenspillingsverdi etter at du har rundet spillet ved mindre du virkelig har lyst til å samle alt, men til tross for sine feil og mangler er Sonic Generations et av de bedre Sonic-spillene der ute sammen med Sonic Colours, så om du har lyst på et Sonic-spill, enten fordi du ikke har spilt Sonic før eller bare har lyst til å ha et moderne Sonic-spill som kan underholde, så er Sonic Generations verdt et kjøp. Om ikke annet får du i alle fall med det aller første Sonic-spillet som du kan kose deg med i ekte 16-bit stil!