Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Assassin's Creed: Revelations

Tradisjonen tro har Ubisoft valgt å følge spillseriehåndboka til punkt og prikke, noe som kan legges merke til av den observante spiller. De av oss som kjenner til håndboka enser raskt regel #1: ett år mellom hver utgave. Er AC: Revelations en verdig oppfølger, eller er det enda et offer for spillbransjens hyl etter penger?

AC: Revelations starter praktisk talt der Brotherhood sluttet, og Desmond er fanget i Animus-maskinen i en limbo-lignende tilstand hvor han må fortsette å utforske Ezio Auditore da Firenzes minner for å komme til bunns i mysteriet som nå har foregått over tre spill. Ezio har blitt gammel og har vendt snuten mot Konstantinopel for å finne en rekke bortgjemte Masyaf-nøkler. For å gjøre det hele hakket vanskeligere har tempelridderne inntatt den samme byen og jobber mot det samme målet: et knippe blankpolerte nøkler.

Historien er veldig enkel, og fylt med mye løping fram og tilbake for mektige personligheter, samtidig som man konstant jakter disse nøklene. Historien er delt opp i forskjellige sekvenser, og på slutten av noen av sekvensene får man utforske deler av Altaïrs minner fra etter det første Assassin's Creed-spillet. Dette er utvilsomt interessant, men man merker at hele spillet forventer at du som spiller har tråklet deg gjennom dets forgjengere. Man blir kastet inn i rollen uten annet enn en hurtig filmsekvens som forteller oss hva som har skjedd og hvor vi står, og det hele er ganske forvirrende. For de som har spilt forgjengerne, som meg, vil et lite resonnement på egenhånd gjøre susen, men det er viktig å nevne at dette spillet har peilet seg inn på de som allerede har spilt forgjengerne. Hvis du ikke har gjort det, vil du ikke få forklart hva som har skjedd eller hvorfor, så opplevelsen kan bli en smule snever.

For første gang i triologien får vi altså sette fot utenfor Italias grenser. Den nye byen er annerledes, og omgivelser, personligheter og spillets handling er utformet deretter. Italiensk renessanse er byttet ut mot tyrkisk storkultur med innflytelse fra både øst og vest. Et høyst interessant, så vel som nødvendig, bytte av kulisser, som er med på å friske opp opplevelsen og gi den ellers så konservative serien, gameplay-messig, et nytt fjes.

Ny by til tross, dette føles som noe vi har vært borti før. Så vidt jeg er bekjent er det blitt gjort svært få endringer i selve spillopplevelsen - man er rustet opp med det samme utstyret som før og dialogene er fortsatt fylt med løs humor og litt enkel italiensk og tyrkisk. Oppdragene har dog blitt forbedret til en viss grad, da man nå har mer varierte gjøremål. I det ene oppdraget skal du snike deg inn i Sultanens palass for en liten kveldsvisitt til hans barnebarn, og i det neste plukker du blomster til en søt kvinne. Man slipper ikke unna at mange oppdrag omhandler tempelridderne og slåssing mot dem, da de har utplassert en urovekkende stor hær i byen. Derfor er det helt på det rene at Ezio kan samle sammen sin egen lille hær av tjuvradder og slabbedasker som alle av en ukjent årsak bestemmer seg for å innlemmes i den lovløse ordenen. Sivil ulydighet og kampen mot styresmakten er vel to åpenbare årsaker.

Samtidig overrasker spillet stadig med vakker grafikk og en velskapt by med masse liv. At spillet er oversatt til god norsk kommer som en pluss i margen hos undertegnede, og alt fokuset på å formidle virkelig historie blandet med snikmordersk underholdning gjør at spillet nærmest kan brukes som en kilde for en eventuell historieeksamen. Det er lagt mye arbeid inn i å gjenskape storslåtte bygg, og hvis man er interessert i å lese fakta om Konstantinopels store moskeer, legenes rolle i samfunnet og personligheter som faktisk fantes har man et lite stykke lesing foran seg.

Byen er storslagen, men minner også veldig om byer vi har besøkt tidligere. Konstantinopel er en enorm by, men utseende på hus og plassering av objekter man kan klatre på bærer preg av det velkjente AC-utseendet. Misforstå meg rett, stilen på byen er naturligvis ulik de forrige spillene, men under kampens hete, når man klatrer opp tårn, løper på hustak og lignende, føles det veldig likt som tidligere. Det ser fantastisk ut, både folk og by, og det er et vakkert spill. Det føles dog ikke som en unik by - den minner mye om andre byer vi har vært borti tidligere i serien.

Enkelte forandringer som burde ha skjedd, har ikke skjedd. Det er ingen basale feil, men likevel svært irriterende at slike småfeil fortsatt finner sted. For eksempel kan kontrolleren være ganske frustrerende når man skal ha et kappløp mot frekke bedrevitere eller løpe fra byens voktere. Man vil egentlig hoppe til venstre for å hoppe opp på et hustak, men så ender man opp med å hoppe rett frem, falle 15 meter og lande midt i en klynge med soldater. Dessuten er det en kontrollkastende frustrasjon som oppstår når man for hundrede gang prøver å geleide seg raskt mellom folkemassene, men ender opp med å stjele lommerusk fra samtlige innenfor en tometers radius.

Det bør dog nevnes at uansett om enkelte feil ikke er fikset opp i enda, og selv om byen ikke bærer det særpreget en kunne ha håpet på, er spillet et mesterverk på andre områder. Atmosfæren i spillet er fantastisk, og det hele virker så autentisk. Konstantinopel er i likhet med Firenze, Roma og de andre byene vi har besøkt, svært fremmede og eksotiske byer, og det er interessant å løpe gatelangs for å trekke de nye inntrykkene over oss. Man kommer også over drøssevis av samtaler, både mellom Ezio og andre, og mellom andre vakter og sivile. Man kommer over et variert utvalg av engelske aksenter, gjerne krydret opp med ord fra andre språk. Musikken er av det flotte slaget, og det beste er å høre etter i hektiske kampscener.

Man begynner med mye av det samme utstyret man hadde før, så det er ikke livsnødvendig å kjøpe så mye nytt i begynnelsen. Man trenger en liten oppdatering på rustningsfronten, mens våpnene er fullt funksjonelle - ikke bare er det gode våpen man begynner med, men i tillegg har man en drapsrekkefunksjon som tillater oss å ta ut en rekke fiender med en serie enkle knappetrykk. Med drapsrekkesystemet som ble introdusert i Brotherhood trenger man ikke annet enn den skjulte klingen for å ta ut en større gruppe fiender. En nyvinning som ikke hadde nådd Europa enda, får vi tidlig kjennskap til. Gripekloen tillater oss å klatre raskere, hoppe lengre, og den fungerer også som et våpen.

En annen nyvinning er bomben. Ezio lærer seg kunsten å lage bomber, og ved å finne ingredienser og råmateriale rundt om i Konstantinopel har man mulighet til å lage en haug med bomber av forskjellig kaliber, med forskjellige hensikter. Noen bomber smeller for å distrahere, mens andre dreper. Noen forgifter, og andre tåkelegger. Dette skulle være en smart måte å spille på, men hadde egentlig ingen hensikt overhodet. Gjennom hele spillet brukte jeg rundt 10 bomber totalt, og jeg så intet formål i å spille annerledes nå enn jeg har gjort tidligere.

Selv om fiendene fortsatt står i en ring rundt deg og angriper en etter en, fungerer ikke lenger den billige taktikken å vente på å kontre for å slå hvem enn det skulle være. Det er variasjon i fienden - noen må sparkes før de kan angripes, og andre er for smarte og raske for kontringer. Derfor blir man pent nødt til å droppe den ynkelige forsvarsposisjonen og gå til angrep på egenhånd. Dette fører til at man faktisk prøver å unngå at sverdene braker sammen, og man bruker heller hjelpemidler for å unngå konfrontasjon eller unnslippe dem.

For å forlenge spilletiden har spillet, i tillegg til sine faste digresjoner, fått implantert et par minispill. For eksempel må man nå fra tid til annen beskytte sine skjulesteder fra angrep, for de utplasserte tempelridderne er har mer kampvilje i Tyrkia enn i Italia - her slår offiserene seg sammen og gir ikke fra seg sine skjulesteder uten kamp. Det fungerer som et slags tower-defense-spill, Den-Defense, hvor det handler om å utplassere blokader, ledere og styrker strategisk for å slå hordene av tempelridderstyrker som stormer området. Som nevnt finnes det fortsatt muligheter til å kjøpe opp småbedrifter for å bygge opp byen, og man kan sende sine snikmorderlakeier på oppdrag til viktige byer. En liten nyhet er nå at man må ta over tempelridderstyrte byer, og samtidig holde på dem. Dermed må man konsentrere sine styrker til enkelte byer for å holde på dem, og ikke spre snikmorderne vilt rundt.

Ved å finne små Animus-fragmenter som er spredd rundt om på Konstantinopels hustak, åpner man enda et lite minispill som gir oss dypere innsikt i Desmonds fortid. Disse heter åpenbart nok "Desmonds minner", og er en veldig enkel spillform, noe à la en svært enkel og stripper versjon av Portal, hvor man er et stort intet og man skal plassere brikker foran seg for å komme seg fra punkt A til punkt B, mens man hører Desmond tenke høyt om sin fortid. Det er ganske sært, og jeg vet ikke helt om jeg liker det eller ikke, så jeg vet ikke om jeg skal plassere det på den positive eller negative siden av totalvurderingen.

Flerspillerdelen er som i Brotherhood veldig interessant, og jeg har allerede lagt flere timer inn i den, og jeg fortsetter å telle. Det er veldig enkelt - opplegget går ut på at du velger en karakter, og alle andre velger sin karakter, og målet er å gå rundt på et meget befolket område og søke ut og drepe motstanderne, mens du selv prøver å holde deg selv skjult nok til å ikke bli drept. Enten skjer dette gjennom lagspill hvor to lag kjemper mot hverandre, ellers jobber man alene mot alle andre. Det gjelder å være observant samtidig som man har øyne i nakken, og unaturlige bevegelser eller løping avslører din sanne identitet. Oppsettet på menyene er enkelt, selve spillingen er minneverdig, og det eneste problemet jeg og mine venner traff på var til tider vanskeligheter med å finne andre å spille med.

Summa summarum hersker det ingen tvil om at spillet er underholdene. Mange feil fra tidligere spill har blitt rettet opp i, og perfeksjon er et ord som er innenfor rekkevidde når vi snakker om en rekke elementer ved spillet. Historien kan være litt rar, og Altaïrs innslag virke unødvendige, men sett tilbake på gir det hele mening, og Altaïrs minner var ikke bare gode og varierte, men var med på å bygge opp under avslutningen. Den kunstige intelligensen på fiendene er relativt god, og byr på varierte kamper. Flere nyvinninger og minispill er med, og de fleste er gode i varierende grad. Desmonds minner er bare rart, og bombene er unødvendige, men ellers trives jeg med resten. Kontrolleren er litt uforutsigbar, men en godt lydbilde akkompagnert med varierende grafikk, som har sine perlestunder når en står på hustak og ser byen glinse i solsteiken, og som totalt sett leverer godt over par. Det er ikke tvil om at Assassin's Creed: Revelations bør prøves!

Pluss:
God atmosfære, fin avslutning på Ezio-triologien, varierte fiender, god flerspillerdel og god spillbarhet.

Minus:
For likt forgjengerne gameplay-messig, uforutsigbar kontroll, et par glitches en gang i blant.

Grafikk 7
Gameplay 7
Lyd 8
Holdbarhet 8

8/10 - Ezio kjempet tappert til siste slutt, og kan endelig nyte pensjonisttilværelsen!

Medlemsanmeldelser8
Samlet karakter: 7.4/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10