Rayman Origins

Da jeg først fikk høre at den lemløse helten Rayman var tilbake i et nytt eventyr vakte det blandede følelser hos meg. Etter flausen Rayman 3D tvilte jeg på at Rayman noen gang ville være i storform igjen, en bekymring jeg glemte ganske kjapt.

Rayman Origins lover å gå tilbake til røttene på mer enn bare ett vis. Samtidig som serien nå har gått fra å være en 3D-plattformer til å foregå i 2D slik som det første spillet i serien, skal spillet også utforske Raymans opprinnelse og fortelle historien om Rayman og den blå tjukkasen Globox' første eventyr sammen. Selv er jeg av den oppfattning at plattformspill gjør seg aller best i to dimensjoner, ikke tre. Jeg var også nysgjerrig på hva Ubisoft ville fortelle oss om Raymans fortid, men de letter ikke spesielt mye på sløret. Plattformspill er ikke kjent for å fortelle spesielt mye, så det manglende historiefokuset er ikke skrekkelig skuffende, men jeg hadde nok håpet på et noe større fokus på Raymans bakgrunn.

I tradisjonell plattformstil er brettene delt inn i ulike tematiske sjangrer, som ildbrettene i det meksikanske kjøkkenet, undervannsverdenene med brannmaneter og isbaner på toppen av høye fjell. Med jevne mellomrom blir man tildelt nye krefter ved å befri forskjellige nymfer i spillet. Disse er plassert ut med akkurat lang nok tid til at spillet fortsetter å være interessant til en hver tid, samtidig som man ikke drukner i nye funksjoner. Man lærer etter hvert både å slå, svømme under vann, endre størrelse, løpe opp vegger og fly, alle åpner for nye muligheter i gameplayet og det hele fremstår som svært lekent og praktfullt.

Allerede fra første stund framstår Rayman Origins som ei så stor sjarmbombe at jeg har vanskeligheter med å holde meg fra å knise ukontrollerbart som ei pubertal småjente. Alt fra menyen triller det lystige toner i gladglad heliumsfalsett. Utrolig søtt, men jeg skal innrømme at jeg var bekymret for at det kunne bli litt vel slitsomt med denne infernalske smurfesangen hele spillet gjennom. Heldigvis er låtvalget allsidig og jeg tar meg selv i å nynne aktivt på samtlige sanger i lydsporet. Sært og særegent, akkurat slik jeg har lært spillet å kjenne.

Også grafisk er Rayman Origins fantastisk søtt, stilig og nusselig. Alt i spillet er tegnet for hånd, noe som gir det et unikt preg ulikt noe annet. Hver eneste fiende er designet til perfeksjon i hver eneste detalj. Spillet oser av personlighet. Der andre plattformspill har platå som er ustødige og raser sammen, har Rayman Origins en sitronbit på en kvinnelig gaffel. Man støter konstant inn i nye kreative løsninger samtidig som gameplayet føles velkjent.

Rayman Origins er overraskende utfordrende til å være et spill som ved første øyekast ser ut til å være myntet på barn. Det kreves presisjon ned til sekundet og i tillegg er det mengder av ekstra småsnacks som kan låses opp, både nye karakterer å spille som og flere brett å spille på. For å åpne disse må man samle et visst antall Electoons. Dette gjør man enten ved å samle lums, som er noen gule felignende skapninger som symboliserer scoren din på et brett, frigjøring av Electoons som er stuet vekk i bur i bortgjemte rom på brettene og pokaler som er belønning for å gå igjennom et brett så fort som mulig. Når man har samlet nok Electoons får man tilgang til enkelte ekstra utfordrende baner hvor man skal jage ei enøyd kiste kalt. Totalt finnes det ti slike brett, og de er alle rimelig frustrerende og krevende.

Aller morsomst er det nok å spille Rayman Origins sammen med en venn, kanskje to. Spillet har støtte for opptil fire spillere samtidig, men når fire personer inntar skjermen, kan det bli kaotisk og litt trangt om plassen. Det er likevel ikke noen tvil om at spillet er bedre når du spiller sammen med andre; konkurranseinstinktet vekkes og man føler et press om å være minst like god som sine medspillere. Men er du av typen som sitter venneløst alene på fredagskveldene skal du heller ikke fortvile: Rayman Origins er gøy uansett.

Rayman Origins er godt mulig det vakreste spillet 2011 hadde å by på og med utfordrende brett, mange ekstraoppgaver og høy gjenspillingsverdi er dette et spill du kan sitte med lenge. Dessuten er det vakkert som bare fy og musikken har skapt seg sin egen kategori av særfransk heliumstrall. Rayman er tilbake for fullt, og jeg er glad for å se at plattformsjangeren klarer å se at 3D ikke alltid er det beste alternativet.

9/10
+ Ei estetisk perle, utfordrende, tør å bryte med trenden.
- Kan bli litt kaotisk om man er fullt hus.