Soul Calibur V

Soul Calibur-serien er en serie som lenge har stått mitt hjerte nært. Nå er den nyeste installasjonen i serien på plass, men er det lagt til nok nytt innhold?

Nok en gang er vi tatt med tilbake til starten på 1600-tallet, igjen for å delta i en dengefest med klinger og støvelsåler i fokus. Vi møter grekeren Patrolkos som innehar sverdet Soul Calibur, som er så legendarisk at det har fått æren av å navngi serien. Han har ei død mor og ei korruptert søster, noe som gir han litt å stri med, til tross for at han er prins. Historien er dessverre ikke spesielt godt fortalt, og det hele virker litt amatørmessig, som om historiemodusen ble raska sammen på et par dager. Den blir fortalt gjennom fargeløse tegninger som ser ut som om de er plukka rett fra konseptstadiet og hele affæren er rimelig kort. Selv har jeg klart å spille gjennom den på litt over en halvtime, noe som er litt vel kort.

Det er lagt til en hel bråte nye karakterer noe som kan virke som en gledelig nyhet. Skuffelsen er derimot stor når man etter å ha testa ut alle de nye karakterene finner ut at de, så godt som alle, kun er redesign av gamle karakterer som ikke fikk være med i det nyeste spillet. Serien er derimot kjent for å ha med gjestekarakterer fra andre univers, en ære som tidligere har vært delt av superhelten Spawn, Nintendoikonet Link og jediridderen Yoda. Denne gangen er det Ezio Auditore fra Assassin's Creed-spillene som inntar gjesterollen, noe som passer han utrolig godt. Han glir perfekt inn i Soul Calibur-universet, og er mitt personlige høydepunkt i spillet.

Til tross for at spillet ikke har så altfor mye å by på når man spiller alene, er ikke dette noe nytt i fightingspillenes verden. Skal man slåss er det alltid artigst å gjøre det sammen med sine beste venner og verste bekjente. Det aller beste er å sitte i samme sofa, hvor man kan kaste skjellsord etter hverandre så spyttet spruter, men i tilfeller hvor man bor langt borte fra hverandre eller sliter med dårlig kroppslukt er det helt kurant å spille mot hverandre over nett. Her kan man også gruse tilfeldige menneskelige motstandere på tvers av landegrenser, over verdenshav og ørkener. Soul Calibur V er et godt eksempel på gode onlineopplevelser i spill, i alle fall fram til man møter er fryktelig god koreaner med jerngrep på stikka.

Spillet er som de fleste andre 3D-slåssespill, men bruker et knippe nye mekanikker som man vanligvis ser i 2D-slåssespillene. Det er nemlig lagt til en superangrepsfunksjon som fungerer på nøyaktig samme måte som i Street Fighter, faktisk helt ned til inntastingen. Selv om dette er et friskt pust inn i serien kan det føles litt billig å vinne med et slikt angrep, som til tider kan sluke opp halvparten av livet til motstanderen, i forhold til å vinne med ei gjennomtenkt angrepsrekke. De første gangene man utfører disse spesialmanøvrene er det likevel nokså tilfredsstillende å se en visuell fargetornado blafre over skjermen for å knuse motstanderen.

Spesialangrepene er én ting som gjør at kampene fort føles urettferdige og feige, men det som er verre er at karakterene er særdeles dårlig balanserte. Noen karakterer er vanskelige å lære seg å bruke, men er mye mer effektive i kamp. Andre karakterer er derimot svært enkle å lære, men desto svakere. Selv synes jeg dette er feil måte å belønne dedikerte spillere på. Hver karakter burde heller bydd på mer dybde og flere teknikker å lære seg. Løsningen som her blir benytta belønner ikke dedikerte spillere og gjør det lite motiverende å lære seg å bruke de mindre tekniske karakterene i spillet.

Spillet er fargerikt og ser generelt bra ut. Brettdesignene virker gjennomtenkte, og banene er dynamiske i det at enkelte arenaer endres fra en runde til en annen. Dette kan for eksempel være et piratskip som blir beskutt av en kanon, noe som gjør at kampen forflytter seg fra over til under dekk når nevnte dekk blir blåst vekk av en kanonsalve. Karaktermodellene ser utrolig bra ut, og en egen modus som gir deg mulighet til å designe egne karakterer er implementert i spillet. Her får du selv velge karakterenes fysikk, klær, hår og stemmer.

Problemet med stemmene i spillet er at de fort blir altfor overdrevne. Det er vanskelig å tro på det karakterene sier, selv om det er standard replikker som «Oi! Deg vil jeg gjerne slåss mot!» eller «Du skal få smake på mine knoker!», som virkelig ikke bør være spesielt vanskelig å få til å høres troverdig ut. Den overordnede lyden er heldigvis bedre; lydeffektene byr på en bred variasjon innen «biff», «smokk» og «pow», mens musikken er klassiske orkesterriff så uhøytidelig som aristokratisk renessanselåter kan være. Hadde et ikke vært for at karakterene høres ut som enten steroidaper på treningsstudio eller prepubertale småjenter hadde spillet vært flotters lydmessig.

Soul Calibur V byr på skammelig få nyheter, sliter med dårlig balanserte karakterer og en platt historiemodus. Til tross for disse til tider fatale manglene, må det sies å være et fornøyelig spill. Ved at man får gå online å gi all verdens virtuelle slåsskjemper kokos, redder Soul Calibur V seg så vidt opp fra havet av generiske og kjedelige slåssespill.

7/10
+ Morsomt online og i sofakroken, dynamiske brett, Ezio Auditore
- Dårlig balansert, håpløst stemmeskuespill, skamløs kopi av fireren, dårlig historiefortelling