Assassin's Creed

Ett av årets mest etterlengtete spill har uten tvil vært Assassin's Creed. Nå er det endelig her for å overbevise oss om at det var verdt ventetiden.

I Assassin's Creed inntar man rollen som snikmorderen Altair. Spillet foregår i og rundt Byene Jerusalem, Acre og Damaskus i år 1191. Spillet begynner med at Altair pågrunn av sin dumdristighet forårsaker døden til en ung snikmorder disippel. Etter hendelsen blir Altair strippet av alle sine grader og ferdigheter å må på nytt bevise at han er en verdig snikmorder. For å vise sin lojalitet må han drepe 9 menn som bedriver forkjellige ulovligheter rundt om i byene. Så mye mer er det ikke å si om historien, men jeg kan allikevel røpe at historien tar en overaskende vending allerede tidlig i spillet.

Gameplayet i Assassin's Creed er delt opp i 3 deler. Etter at man har kommet seg inn til byen må man først finne forkjellige utkikkstårn slik at man får en bedere oversikt over byen. Deretter må man etterforske diverse hendelser slik at man kan finne ut mer om offeret sitt. Oppdragene går ut på ting som å stjele lommebøkene til folk samt å banke informasjon ut av dem m.m. Desverre gjentar disse oppdragene seg igjennom hele spillet i en så stor grad at det rett og slett føles slappt ut fra utviklernes side. Oppdragene plages også med en rekke logiske småproblemer som ødelegger mye for innlevelsen. Særlig føles det å banke info. ut av folk lite realistisk. Rett og slett fordi du nærmest kan gjøre det på åpen gate. Å skulle det komme noen andre som vil forsvare offeret ditt mister de pluttselig interessen når offeret begynner å gi deg informasjonen. Så da blir det til at man står der på åpen gate og presser informasjon ut av informanten mens folk driver med sine egne gjøremål. Ett annet godt eksempel er når man dreper vakter med sin hemmelige snikmorderkniv. Dytter du borti en vakt ett par ganger er du pluttselig en trussel, men henger det 5 vakter og 3 tiggere rundt deg når du stille dreper en vakt er det ingen som enser det før du er 8 kvartaler borte fra åstedet.

Når man endelig har fått den informasjonene man trenger kan man begynne å jage ned offeret sitt. Hvert offer har såklart ett eget scenario og en egen framgangsmåte man kan drepe dem på. I prinsippet er man i denne delen av spillet ganske åpen til å improvisere hvordan man vil gå fram. Desverre får man aldri noen følelse av at omgivelsene er spesielt tilrettelagt enda det er visse lysglimt. Når man har tatt seg av offeret må man komme seg i sikkerhet igjen. Siden du uansett blir oppdaget i denne fasen av oppdraget er det bare å ta bena fatt og løpe til nærmeste skjulested. Stedene man kan gjemme seg i er en høystakk samt i en slags innhenging som står oppe på takene i byene. Skulle man ikke være så heldig å finne noen av disse stedene kan man også sette seg ned på en benk...Dette føles dog ut som en enkel løsning på problemet slik at utviklerne slapp å lage noen ordentlig intelligens på fiendene. Når alt er gjennomført gjentar man alt sammen igjen 8 ganger til før spillet er ferdig.

Ellers i spillet kan man også ta forkjellige side oppdrag...eller nærmere bestemt EN type sideoppdrag. Disse går ut på å redde innbyggere som blir plaget av de store slemme vaktene i byen. Her kommer kanskje også den eneste dårlige siden ved lydbildet fram. Fordi hver gang man tar seg tid til å hjelpe en innbygger holder de en kort tale om hvor takknemmelige de er. Greit nok i seg selv hvis det ikke hadde blitt gjentatt de samme 3 talene igjennom hele spillet.

Dette er dog som sagt det eneste store minuset ved lyden i spillet. Stemmene er særlig gode i historiesekvensene og musikken skjemmer heller ingen.

Om det er noe spillet virkelig brillierer i så er det sverdkampene samt akrobatikken. Kampene går ut på låse inn på en fiende for så å dælje løs på han med sverdet. Det som gjør dette spesielt fett er at fektingen føles såpass realistisk ut. Istedet for at man står og slår på hverandre til en dør driver man faktisk og fekter med diverste pareringer osv. Senere i spillet får man også muligheten til å kontre slagene til fienden. Dette resulterer i nydelige barbariske henrettelser av fienden. Kampene kan kanskje virke litt enkle og simple, men de ser alltid veldig kule ut.

Akrobatikken i spillet er også særs bra, mye pågrunn av animasjonene til Altair samt at nesten alt i byen kan klatres på uten at det hemmer arkitekturen i noen som helst grad. Styringen er også svært bra enda Altair noen ganger henger seg opp litt i forkjellige situasjoner.

Assassin's Creed er absolutt noe av det fineste og mest imponerende grafiske til noen konsoll. Både i form av fysikk, design for ikke å nevne alle menneskene som befinner seg på skjermen samtidig. Desverre gjør de kjedelig oppdragene at byene føles litt døde ut siden det ikke går ann å bli bedere kjent med noen i byen. Tiggere og voldelige fylliker føles også litt malplasserte ut siden de utelukkende plager Altair selv om det står 10 andre mennesker rundt dem.

Alt i alt er Assassin's Creed en skuffelse, men det har så absolutt sine lyspunkter. Hadde det vært større variasjon i spillet, mer sniking og bedere Ai hadde dette vært ett toppspill. Men desverre føles det ut som om utviklerne gikk tom for motivasjon etter at de hadde utviklet animasjonene. Dette føles rett og slett uferdig ut og neste gang anbefaler jeg utviklerne å faktisk prøve spillet før de gir det ut.