Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Europa Universalis III

Har du noensinne hatt et ønske om å erobre veden? Eller å leke med historien, og forme dens gang? Liker du dyp strategi med mange muligheter? Da er kanskje Europa Universalis 3 spillet for deg!

Europa Universalis 3 føyer seg inn i Paradox Interactive sin etterhvert lange rekke av storstrategispill (på engelsk kjent som grand strategy), en undersjanger av strategi hvis fokus er mindre på de taktiske action- og krigføringselementene, og mer på det å styre en nasjon og alle dens aspekter; både økonomi, politikk (såvel innenfor som utenfor ens territorielle grenser), teknologisk fremgang og utforsking er alle aspekter som står sentralt innafor mange av sjangerens titler, da spesielt Paradox sine historiske titler. Krig er så klart viktig, men fokuset er da mer på det strategiske, store bildet. Man sender hærer med tusener av menn i krig, og kampene går automatisk mens man samtidig styrer sin nasjon. Plassering av hærer og flåter, hvor man skal forsterke, hvor man skal forsvare, og hvor man skal bygge dem er det viktige her, derav navnet storstrategi.

Europa Universalis 3 er et historisk storstrategispill, og tar plass mellom årstallene 1453 og 1789 (utvidet til hhv. 1399 og 1821 i to av de fire utvidelsespakkene som følger med samlepakken Chronicles). En kan velge blant en hvilken som helst historisk nasjon ved spillets start, og en kan styre denne igjennom de tre-fire århundrene spillet tar for seg. Det er intet krav om å starte ved spillets standardstart (det såkalte Grand Campaign-scenarioet), og man kan skru tidens klokke fremover igjennom århundrene. Spillets vedlagte historiefiler vil da endre på grenser og nasjoner for å følge vår histories utvikling. Paradox har forsynt spilleren med flere anbefalte historiske scenarier, som for eksempel trettiårskrigen, den amerikanske uavhengighetskrigen, samt den franske revolusjon og napoleonskrigene, men har man et ønske om å starte spillet på en mer anonym dato enn disse er det fullt mulig.

EU3 er nevneverdig for det faktum at det ikke finnes noen fastsatte mål for spilleren. Det er ikke en mulighet for å vinne spillet, slik man gjerne er vant til med spill flest, og dette gir en helt annerledes spillopplevelse. Her er målet kun å ha det gøy, og leke med historien. Med andre ord: Spilleren står helt fritt til å sette sine egne mål, og spille spillet sitt ut i fra det. Vil du spille som Storbritannia, flytte landets hovedstad til Amerika og bli kongedømmet Amerika? Null stress! Vil du forene Nederland og bli verdens mektigste handelsnasjon? Da kan du det. Ønsker du å forene hele Amerika (både nord og sør) som en av spillets indianerstater? Gjenreise det bysantinske riket fra asken? Forene de skandinaviske kongedømmene? Erobre Europa som mongolene? Bare å sette i gang!


Vanskelighetsgraden settes i stor grad av målene du setter deg, men spillet tillater deg også å sette en vanskelighetsgrad. Den funker som kjent fra spill flest; høyere vanskelighetsgrad gir fordeler til AI‘en og gjør det vanskeligere for menneskelige spillere å håndtere imperiet sitt og utkjempe krig, og motsatt ved lavere vanskelighetsgrad. Med den første utvidelsespakken, Napoleon's Ambition, kom det også flere muligheter for å sette spesifikke alternativer; en kan skru av inflasjon, gjøre det raskere og billigere å kolonisere og så videre. For en god historisk følelse kan man også stille inn slik at man ikke kan rekruttere generaler eller rådgivere selv, men får tildelt passende historiske karakterer til å lede nasjonen din til storhet eller fall (da kan du få oppleve å sette George Washington til verks som general for en av hærene dine, å hyre inn Leonardo da Vinci til å tjene nasjonen din, osv.)

Når en først er inne i spillet, er det mange valg en kan ta, og for nybegynnere kan dette være høyst overveldende, spesielt siden spillet ikke tilbyr veldig utdypende opplæring i spillets mange funksjoner. Jeg føler at jeg i stor grad ble reddet av min tidligere erfaring med Paradox-spill, for det er mye kjent med brukergrensesnittet. Men er man ny til spillet må man regne med å bruke en god del timer på å bli vant med spillets kompleksitet før man føler at man behersker det godt. Hvor skal man utvide infrastrukturen? Hva slags fokus skal nasjonen min ha? Religiøst? Militært? Maritimt? Kolonier? Handel? Hvor skal jeg rette disse fokusene mot? Hva slags rådgivere bør jeg ha? Hvordan burde jeg organisere militæret mitt? Tør jeg bryte grensen for hvor dårlig rykte jeg har? Hva er dette og hvordan funker det der? Det er mange spørsmål å stille seg, og kun ved å spille, prøve og feile, finner en gradvis ut av det. Det er for mange frustrerende, tidkrevende og vanskelig (første gangen jeg prøvde meg på et Paradox-spill, gav jeg opp etter to-tre timer), men kommer man over dette, sitter man igjen med en utrolig dyp opplevelse der en vet å håndtere en nasjons økonomi, militær, diplomati, infrastruktur og mer, og bruke disse verktøyene til å forme historien slik en vil (det er tross alt meget sjelden at spillets utvikling tar den faktiske historiske kursen vår verden tok).


Spillets grafikk er det lett å se at ikke er hovedfokuset. Det er forholdsvis enkle teksturer, og 3D-modellene som brukes i spillet er ikke hentet fra en hylle man må strekke seg for å nå. Når det er sagt, er ikke dette noe som trekker nevneverdig ned fra spillopplevelsen, for brukergrensesnittet er for så vidt rent og oversiktlig, og man har tilgang på utallige mengder viktig informasjon igjennom forskjellige kartmoduser og skjermer med detaljert oversikt over enkeltprovinser. Med den fjerde utvidelsespakken, Divine Wind, kom også en forbedret grafikk, samt et kart med betydelig flere provinser enn det var før.

Musikken i spillet er som forventet; en solid miks av lydspor med en historisk følelse, fra alle verdenshjørner. Tidsriktig europeisk og arabisk musikk danser lekent sammen med lydspor som lett kunne plassert seg i filmer som Pirates of the Carribean og Den Siste Samurai. Derimot kan det bli litt platt i det lange løp, og personlig finner jeg gjerne frem min egen musikk, både instrumentale lydspor og vanlig lyrisk musikk, til å spille i bakgrunnen. Lydeffektene kan også være ganske skarpe, og etter hvert blir det litt traust å høre lyden av sverdklirr hver gang du velger en hær, lyden av en havn hver gang du velger flåter, og så videre. Heller ikke disse effektene overlevde min tålmodighet i lengden.

For langt er spillet. Her er det snakk om at hver dag passerer som en "tur", og 422 år a 365 dager blir, hvis man slår litt på kalkulatoren, over 154 000 dager! Spillet går derimot kontinuerlig og er ikke turbasert i den forstand, og man kan sette tempoet selv. Alt etter hvor mye maskinen din klarer å yte kan det gå fra et sekund eller to per dag på det laveste tempoet, til to uker per sekund på høyeste tempo. Hvis man inkluderer pausing (som det blir en del av, spesielt for nybegynnere), kan det vel sies at en full gjennomspilling av Grand Campaign-scenariet tar alt i fra tjue til femti timer - de færreste vil derimot spille igjennom det på høyeste hastighet da det er mye som må administreres og tas hånd om, så beregn god tid hvis du vil spille igjennom det fulle scenarioet.


Spillet kommer også med en flerspillermodus, og her har man muligheten til å ta alle spillets valgmuligheter til en veldig annerledes plattform. Modusen støtter opp til 32 spillere (men færre enn 10-12 er anbefalt over alt annet enn LAN), og det sier seg selv at med opp til trettito menneskekontrollerte nasjoner i spillet blir det en helt annen verden - ikke minst fordi AI'en dessverre sliter en del med å holde tritt med effektive menneskespillere. Det er uante muligheter her for såkalt metagaming - å spille spillet utenfor spillets regler -, som vil si at menneskespillerne gjerne skaper allianser, lager løfter og utfører diplomati seg i mellom utenfor spillet, og så kjører i gang med dette inni spillet. Ikke-angreps-avtaler, salg av provinser, forsvarsallianser, begrensing av ekspansjonisme, og så videre er alle ting som kan gjøres via metagaming. Modifisering av spillet og lagringsfiler underveis gir også muligheter for egendefinerte avtaler, overføring av territorie, og så videre. Så der enkeltspillermodusen på mange måter fungerer som en sandkasse der man i stor grad kan gjøre det man vil, er flerspillermodusen en underholdende og samtidig utfordrende øvelse i diplomati. Det at modusene på mange måter har et slikt sprikende fokus, gjør at det gjerne er like underholdende når en kommer tilbake til enkeltspillermodusen etter noen runder med flerspillermodus.

Er det vanskelig å få alles tidsskjema til å passe i hop, er det vanligvis ikke noe problem å la AI'en ta over nasjonene til dem som ikke kan være med. Den styrer dem vanligvis ganske så greit og stabilt, og det er null problem å hoppe inn senere (man er nødt til å hoste spillet på nytt, da) - det er også null problem å begynne å spille som en annen nasjon underveis i spillet, og om man vil kan man invitere flere spillere til spillet, midt inni. Det skal derimot sies at modusen ikke er uten sine feil, og det hender titt og stadig at det desynkroniseres (out of sync), som gjør at man må gjenstarte spillsesjonen. Dette er derimot en ganske smertefri opplevelse; man lagrer, og gjenstarter spillsesjonen. Småirriterende er det, men ikke så mye mer.


En av de største oppsidene med Paradox sine storstrategispill er den store muligheten spillerne har for å modifisere spillene selv, og EU3 er intet unntak. Det er så å si helt og holdent basert på tekstfiler, og det skal ikke mer enn Notepad og litt tålmodighet til for å kunne lage utrolig omfattende spillmodifikasjoner, der man kan introdusere nye hendelser, avgjørelser, nasjoner og stater, alt etter som hva en ønsker selv. Selv vil jeg ofte modifisere inn slike ting alt etter som hvordan mitt spill utvikler seg; en annektering der og en revolusjon der fører gjerne til at en helt ny nasjon som ikke finnes i spillet formes, eller kanskje ville den og den krigen føre til de og de problemene for den nasjonen, som jeg lagger et hendelsesforløp for. Alt tenkelig og utenkelig kan modifiseres inn (til en annen av Paradox sine titler, Crusader Kings II, har det visstnok blitt laget en veldig populær og godt mottatt Game of Thrones-konversjon), og også underveis i selve spillet kan man påvirke hendelser via den innebygde konsollen (denne fungerer kun i enkeltspillermodus), som for eksempel å sende avgårde fredsavtaler AI-motstanderen ikke ville akseptert, bruke konsollen for å bytte til den nasjonen, og akseptere. Det er jo gjerne for juks å regne for mange, men i et spill der man setter sine egne mål, og kan forandre historiens gang, er det unektelig et pluss til enkeltspilleropplevelsen å gjøre slikt innimellom.

Spillmodifisering er, dessverre, nærmest en nødvendighet for mange, da spillet i sin originale form (og til dels utvidelsespakkene) sliter med en del mangler, bugs og dårlig balansering. Selv etter fire utvidelsespakker og utallige oppdateringer, har jeg fortsatt vanskelig for å spille spillet uten noen form for modifisering. En grunn er så klart at fristelsen ligger der og da er det vanskelig å ikke spise av det gode eplet, men en stor del av grunnen er at jeg ønsker en mer balansert og rik opplevelse. Og ja, det er så klart forståelig for meg at det er veldig omfattende å lage et slikt spill, og at økte muligheter av typen nye (gjerne fiksjonelle) nasjoner, valg og hendelser nok hører hjemme i spillmodifikasjonenes verden, men det er mange problemer i spillet som er vanskelig å forholde seg til, som utviklerne burde tatt tak i, og som følgelig trekker ned på totalopplevelsen.

Eksempler er at det er knotete å markere flere hærer samtidig, og det å få hærer ombord på flåter krever at de *ikke* er i provinsens havn. Etter et visst punkt i spillet klarer ikke AI'en å stå opp mot deg, hvis du er ekspansjonistisk nok, og trass i mange, mange opprør som følge av min ekspansjonisme (å ta provinser i spillet fører vanligvis til infamy (vanære), og går man over en viss grense vil folk begynne å gjøre hyppigere opprør, blant andre ting), får man til slutt nok militærstyrker til å kunne slå ned på opprørene og samtidig ekspandere, ofte i flere retninger. Jeg savner et system der de andre nasjonene i større grad anerkjenner trusselen jeg utgjør og slår seg sammen for å slå ned på meg, samt et mer fyldig system for hvor vanskelig det er å styre et gigantisk imperie. I systemet med national ideas savner jeg også både litt slagkraft og høyere terskel for å velge og endre på en nasjons hovedfokus - å skifte fokus fra en maritim nasjon med mange kolonier til en nasjon som fokuserer på landstyrker, f.eks. er noe som burde koste mye tid og krefter. Det er generelt et problem i spillet at mange valg ikke har så stor innflytelse som en skulle ønske, og en lavere terskel for å gjennomføre enn de burde ha.


Selv spiller jeg versjonen av spillet kalt Europa Universalis III: Chronicles; en samlepakke som omfatter fire utvidelsespakker, og i mine øyne er alle ganske så sentrale, da de fikser utallige feil og bringer mye, mye nytt til bordet. Spillet uten dem var ganske så fattig til sammenligning - men fortsatt en god opplevelse i seg selv.

Den første pakken heter Napoleon's Ambition, og som navnet antyder fokuserer den på napoleonskrigene. Spillets varighet utvides fra år 1793 til år 1822, det legges til en egen revolusjonsfunksjon, så vel som mange nye hendelser, historiske personer og ledere, og utvidede informasjonsgrafer og statistikker om landet ditt.

Den andre pakken, In Nomine, utvider spillets begynnelse fra 1453 til 1399. Nytt her er da for eksempel at man kan spille som det bysantinske riket (som falt i 1453), en har muligheten til å påvirke hundreårskrigens kurs, og det dukker opp et nytt system med oppdrag, der man enten blir gitt generelle eller nasjonsspesifikke oppdrag - dette hjelper en litt til å holde seg opptatt og jobbe mot mål, hvis en ikke ønsker å sette seg dem selv. Det gis også mange muligheter for viktige avgjørelser som kan forme landet ditt i nye retninger, med kraftige bonuser til spillere alt etter som hvordan de velger å styre sin nasjon.

Den tredje pakken, Heir to the Throne, fokuserte i stor grad på diplomati, og inneholdt mange elementer som spillere hadde etterspurt på Paradox sine forumer (all kudos til utviklerne for å høre på egne fans). Her er det et system for casus belli (justifisering av krigshandlinger), det introduseres herskerdynastier, som gis diplomatisk viktighet, det tysk-romerske riket og pavens funksjon får en overhaling, man kan forme handelsrepublikker og så videre.

Den fjerde og siste pakken, Divine Wind, ble laget etter en avstemning blant brukere, og fokuserer på verden utenfor Europa. Japan blir delt opp i daimyo-fraksjoner med et system for å bli Shogun, i Kina (kjent i spillet som Ming, etter herskerdynastiet) må man balansere innflytelse blant hovedfraksjonene for å kunne utvide landet på ønsket vis, og spillet får en ganske sårt trengt oppfrisking av grafikken, samt en utvidelse av kartet med flertallige nye provinser lagt til.


Alt i alt er det ikke til å fornekte at EU3 er en kilde til ustanselig gøy, med en gjenspillbarhet jeg knapt har opplevd maken til. Muligheten til å påvirke verdenshistorien slik en selv vil, ikke minst via muligheten til å modde inn nasjoner, hendelser og egentlig hva du enn føler for, gjør at du får en følelse av å skape personlige og unike spill hver gang du spiller. Dette forsterker bare spillets utgangspunkt - det er ikke noen betingelser som må oppfylles for å vinne spillet; spilleren står fritt til å bestemme selv hva som er målet, om det er å forme det forente kongedømmet Skandinavia, å lede inkaene til heder og ære mot europeerne, å erobre verden som et lite, tysk hertugdømme, eller noe helt, helt annet.

Det er heller ikke til å forglemme at det finnes spillerlagde verktøy for å overføre spill fra/til Paradox sine øvrige historiske titler; Crusader Kings II (som tar for seg årstallene 1066-1453) og Victoria II (1836-1936). Fra der kan man overføre til Hearts of Iron 3 (1936-1948), og jeg vil tro at det dukker opp verktøy for å overføre dette spillet videre til Paradox sin nyannonserte tittel East vs. West (1946-1991). Muligheten for å kunne styre en nasjon fra spede begynnelser rundt slutten av vikingtiden og frem til og med den kalde krigens slutt, er noe som burde gi ethvert historieinteressert menneske vann rundt munnen, og sentralt i denne rekken står EU3, som et spill med en del feil, men også mange sterke sider. Nylig ble det også avslørt at Europa Universalis 4 skal slippes, så en ivrig storstrategispiller sitter spent i setet og venter.

Pluss
- Meget stor frihet til å spille spillet på dine premisser.
- Høy gjenspillbarhet.
- Veldig enkelt å modifisere.
- Engasjerende gameplay når en kommer seg over læringskurven.
- Flere solide utvidelsespakker og en utvikler som hører på spillerne.
- Potensielt meget engasjerende og underholdende flerspillermodus.

Minus
- Høy læringskurve.
- En kan føle at det mangler noe, hvis en ikke tyr til modifikasjoner. Dårlig AI-balanse
- Ustabil flerspillermodus.
- Grunnspillet uten utvidelsespakkene kan bli en litt fattig opplevelse.
- Middelmådig grafikk og lydspor.

Gameplay: 7/10
Grafikk: 6/10
Lyd: 6/10
Holdbarhet: 10/10

Totalt: 7/10

Bilde: Spillets brukergrensesnitt. Her spiller jeg som Hansaforbundet og har underlagt meg mesteparten av de nordtyske hertugdømmene. Som en ser kan det gå ganske vilt for seg (merk blandt annet at Venezia eier Bosnia og Albania)

Samlet karakter: 7/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10