Dragon Age: Origins stiller opp med en mørk og spennende historie, og gir oss en innviklet konflikt vi kan bryne oss på. Er spillet et godt og voksent bidrag til rollespillsjangeren, eller lever det ikke helt opp til forventningene?
Da Bioware annonserte «Dragon Age: Origins», lovte de oss en voksen historie satt i et fantasyinspirert univers hvor magi og drager var å finne. Det fikk meg til å fatte interesse med en gang. Er det én sjanger som bygger opp under mitt ego er det rollespillsjangeren, for der kan jeg lage en virtuell Jack som er stor og sterk og redder verden. Det er ikke Nathan Drake eller Commander Shepard som redder verden, det er meg. Så når jeg fikk muligheten til å redde verden fra onde, vanskapte vesener, kunne jeg ikke takke nei.
I «Dragon Age: Origins» får du ta del i en krig i det fiktive landet Ferelden, som herjes av store mengder med monstre kalt 'Darkspawn'. Før selve spillet begynner får du selv velge en av seks mulige prologer, avhengig av hvilken rase og klasse du valgte. Hvilken prolog du velger må du leve med ut gjennomspillingen, for det kommer til å prege store deler av spillet. Velger du å være en alv må du regne med litt tyn, og hvis du i tillegg er magiker kommer du til å møte mye motstand. Alver er et slavefolk, og magikere er det lite toleranse for i Ferelden. Så fortiden du velger kommer til å male andres oppfatning av deg, og det fører til at du kan spille gjennom spillet to ganger og oppleve totalt forskjellige dialoger med samme person, som kan føre til ulike utfall av historien.
Historien i «DA» er ganske spennende. Etter å ha spilt gjennom din unike prolog, blir du uavhengig av prologen introdusert for en mann ved navn Duncan. Duncan kommer fra en organisasjon som kalles «The Grey Wardens», som er en gjeng menn og kvinner som vet både det ene og det andre om å kjempe mot Darkspawns, og er derfor essensielle i krigen. Du blir rekruttert til gjengen, og får et oppdrag som utspiller seg utenfor den store slagmarken. Kongens høyre hånd, Loghain, utøver så høyforræderi og forlater kongen og resten av de grå vokterne i stikken med sin hær, og med de andre maktfaktorene ute av spillet kan ingen ta ham til motmæle. Loghain krever tronen, og deg selv og den andre grå vokteren, Alistair, blir erklært lovløse. Dere gir ikke opp kampen mot Loghain så lett, og vips befinner du deg midt i en smørje med konflikter hvor du skal kjempe mot urettferdighet og ondskap samtidig.
Dette er spillets rammer, og din jobb blir å finne ulike fraksjoner som kan kjempe på din side. Du har krav på støtte fra skogsalver, magikere og dverger, men ettersom alle har forskjellige konflikter å løse før de kan bli med deg, er det ikke sikkert du entrer krigen med skogsalver, magikere og dverger ved din side. Det finnes nemlig andre fraksjoner i tillegg, og hvis du er villig til å ofre den ene kan du få støtte fra den andre.
Et av spillets viktigste elementer ligger nemlig her - å velge. Gjennom hele spillet blir du nødt til å ta stilling til ulike problemstillinger; skal du drepe en angrende synder eller gi ham en sjanse til? Skal du gi noe som tilhører noen tilbake, eller skal du beholde det selv? For å gjøre det hele hakket verre har dine kumpaner alltid ulike meninger om problemstillingen. Til enhver tid har du med deg tre andre karakterer, og de klarer å forvandle hver minste ting inn til en stor diskusjon. Det er lett å drepe en person, men er det etisk riktig, kan en av dem undre. Hvorfor skal vi gi en forbryter en ny sjanse, spør en annen. Uansett hva du velger vil du møte motstand, og det er aldri lett å ta en avgjørelse.
Gjennom spillets gang vil du møte et variert utvalg personer som følger deg inn i striden. Noen vil automatisk følge med deg, mens andre kan du velge å unngå, drepe eller lignende. Fellesnevneren er at alle er dype karakterer med litt av en personlighet. Noen vil du elske, mens du vil hate andre. Noen av dem mangler et moralsk kompass, andre reagerer og hyler "det der er ikke etisk riktig" bare du slipper en promp, og resten befinner seg et sted derimellom. De har alle meninger om alt, og du vil utvilsomt få gjennomgå. Trosser du en person alt for mye, kan vedkommende forlate deg eller til og med prøve å myrde deg. Det er mye mer ved hver person enn hva øyet kan se, og det er fort gjort å svi av en del tid bare ved å snakke med dem om deres fortid.
Stemmeskuespillet på mange av karakterene oser kvaliteten av, og det er en fryd å høre deres innsigelser under diskusjoner. Litt skuffende er det at du ikke har noen stemme, og enda mer skuffende er de fryktelig repetitive utropene karakterene kom med i kampsekvenser. En ting er å høre det samme bli ropt ut noen ganger i løpet av spillet, men å høre det samme komme fra samme karakter i nærmest alle kamper gjennom hele spillet tar på i lengden. Leppesynkroniseringen er også relativt dårlig sammenlignet med flere andre spill, mye takket være at vi har blitt så bortskjemte med leppesynkroniseringen fra spill som «L.A. Noire» og lignende med sin unike teknologi.
Et av de største ankepunktene ved spillet er hvor lineært brettoppsettet er. Det står en usynlig vegg foran de minste vanndammer, og er snøfonner på over 10 centimeter kan selv ikke Fereldens fremste stridende komme seg over. Dessuten er det relativt få overflater man faktisk kan befinne seg på. Skal man gå et lite stykke fra en landsby til slottet som ligger like ved, blir man fraktet dit på magisk vis. Det finnes intet rom for utforsking, for hvem vil vel utforske små avstikkere i generiske huler når du vet at det eneste du vil finne er et dårlig sverd og en bråte motstandere? Selv midt i storbyen Denerim kan du ikke bevege deg fritt. Skal du fra markedet til en spesiell bakgate, blir du transportert. Ser du et lite smug mellom to bygninger kan du ikke gå inn dit, det sørger de kjente usynlige veggene for. Dette ødelegger mye av gleden ved å spille et rollespill for min del, og i alle fall når det vi av huler og områder blir tilbudt er av såpass laber kvalitet.
Uendelig lange huler endrer aldri tema - det er det samme rundt hver eneste sving, og man mister raskt lysten til å utforske videre. Kommer man til et veiskille vil man bare gå riktig vei og bli ferdig med hele seansen. Det er skuffende, og som nevnt forverres alt av at de områdene man får sett og utforsket er såpass ufordragelige. Teksturer er dårlige, og ting ser generelt ikke så godt ut. Blodeffektene på folk er latterlige - etter en god kamp står folk med små røde flekker over hele seg, og det hele er nesten komisk.
Kampsystemet fungerer dog relativt godt. For å få mest mulig ut av kampsystemet bør spillet spilles på PC, men det er dugelig til konsoll også. Det er muligheter for å pause kampen for å velge formler og spesialangrep, samt drikke helsebrygg og andre hekserier. Man kan sette formler eller spesialangrep til hurtigknapper for å få mer flyt i kampen, og man kan hurtig veksle mellom de ulike karakterene i følget for å prøve noe nytt eller for å benytte seg av noen av deres evner. Man kan også sette opp en taktikk hvis man ønsker det.
Den kunstige intelligensen er så som så. Det hender at lagkamerater setter seg fast i objekter og overflater, og fienden er ikke de klokeste. For å kompensere møter man ofte mange fiender på en gang, og det er der utfordringen ligger. Mange slag er ikke vanskelige fordi fienden er spesielt gode, men fordi de er så mange. Sleng inn et par feller her og der, og helsebrygg må aktivt brukes.
Den grafiske siden er ikke et av spillets sterke kort. Som nevnt er teksturer lite gode, og folk generelt ser ikke helt gode ut heller. For all del, det er mye fint å se i spillet, og folk har sine grafiske trekk en kan like, men totalt sett er det ikke god grafikk i «Dragon Age: Origins». Lydbildet er derimot helt fantastisk - stemmeskuespillet er godt, og musikken er vakker. Ikke suggererende, som i enkelte spill, men veldig god. Musikken er med på å skape god stemning og bygge under spillets atmosfære, og spiller en viktig rolle.
Til slutt tror jeg at «Dragon Age: Origins» er litt for dypt. Det finnes så mange ting man kan lese, og det virker som man finner en ny bok eller et nytt brev i hver kiste man åpner. Det blir etter hvert litt mye å holde styr på når man skal lese om legender om hver eneste stein man finner, og kodeksen oppdateres stadig om personer man har møtt, ting man har funnet eller historiske begivenheter. På et tidspunkt gikk all lesingen fra å være spennende og interessant til å bli et kjedelig gjøremål, og det var ikke lenger avslappende å spille, så undertegnede måtte bare slutte å lese bøker som ble funnet. Det er så mye man skal få med seg og forstå, og det blir bare tidkrevende og kjedelig i lengden.
«Dragon Age: Origins» er utvilsomt et godt spill som byr på en flott historie. Spillet gjør en fenomenal jobb når det gjelder å få spilleren til å tenke gjennom valg en må ta, og man møter på mange godt gjennomførte karakterer som supplerer opplevelsen med mye bra. Oppgraderingssystemet fungerer godt, og det er enkelt å skreddersy sin karakter etter eget ønske. Spillet sliter dog litt grafisk, og det er lite rom for utforsking, som svekker den totale opplevelsen. Ulike områder i spillet er også svært generiske grafisk sett, så det blir regelrett kjedelig å spille i samme områder i lengre strekk. Når man føler at man har løpt i den samme gangen i en halvtime, mister man fort lysten til å spille videre. Lydbildet er meget godt, og stemmeskuespillere bør se seg fornøyde med innsatsen. Sist men ikke minst er spillet fryktelig tungt, og lider ofte av å skulle ha spillere til å bruke mer tid enn nødvendig på å sette seg inn i ulike elementer ved Fereldens historie og lignende. Alt i alt et godt spill som har sine negative sider.
PLUSS
God historie, fantastiske karakterer, spennende og vanskelige valg, god lyd, interessante forhistorier til forskjellige klasser og raser.
MINUS
Svak grafikk, lineært brettoppsett, meget tungt spill, middelmådig kunstig intelligens, hvor er muligheten til å hoppe?
Grafikk 6
Gameplay 7
Lyd 8
Holdbarhet 8
7/10 - Fereldens undergang er spennende, men snubler i sine egne føtter og ender opp med en god 7'er!