LIVE
HQ
logo hd live | Pepper Grinder
See in hd icon

Chat

X
      😁 😂 😃 😄 😅 😆 😇 😈 😉 😊 😋 😌 😍 😏 😐 😑 😒 😓 😔 😕 😖 😗 😘 😙 😚 😛 😜 😝 😞 😟 😠 😡 😢 😣 😤 😥 😦 😧 😨 😩 😪 😫 😬 😭 😮 😯 😰 😱 😲 😳 😴 😵 😶 😷 😸 😹 😺 😻 😼 😽 😾 😿 🙀 🙁 🙂 🙃 🙄
      Norsk
      MEDLEMSANMELDELSE

      Bioshock Infinite

      Et stilistisk mesterverk

      Bioshock serien nyeste kapittel overgår det meste som er gjort tidligere. Med Infinite har Irrational games funnet mesteroppskriften på et godt spill. Etter kun 20 minutter i Colombia har jeg allerede blitt forelsket i byen. Etter en time ser jeg det som helvete.

      Opp i luften:

      Booker DeWitt er en person i problemer. Store gjeldsproblemer til personer man ikke bør skylde penger til tar han et oppdrag, et siste oppdrag. DeWitt er en tidligere krigsveteran og har hatt sin jobb i legendariske Pinkteron, som var en periode USA sin uoffiselle etterretningstjeneste. Når spillet begynner er han i en omgivelse som er kjent for oss som har spilt de tidligere kapittelene i seriene. I stormvær sitter han på en båt, på vei til et enormt fyrtårn som også brukes som inngangsporten til Colombia. En flyvende by som noen år tidligere forsvant og som ikke har blitt sett siden. Ditt oppdrag er enkelt. Finn en jente, ta henne med tilbake til landjorden og du er kvitt gjelden. Oppdraget skal bli alt annet enn enkelt.

      Det første som slår meg når jeg kommer til Columbia er nemlig hvor likt, men likevel forskjellig det er fra undervannsmarerittet Rapture. Når jeg ankommer Columbia oppdager jeg at på overflaten virker det som alt går bra i denne byen. Den første timen går du fredelig rundt, ser personer som koser seg og rett slett nyter livet. I motsetning til Rapture hvor du ankom etter at alt hadde gått til helvete allerede, kommer du til Columbia når ting ser ut til å gå bra. Det er en herlig endring og gir deg faktisk en behagelig følelse og bygger opp atmosfæren fantastisk. Opplæringsdelen er også herlig implementert med et karneval hvor hver bod representer en del av kampsystemet og som du kan hoppe over. Likevel er det noe som gnager meg mens jeg går gjenom Columbia fredelig og rolig. Hvorfor lander en mynt kun på den ene siden? Hvorfor lovpriser alle sammen objektet med navn "Lamb of Columbia" og ikke minst hvem er disse "Vox Populi".

      Tung mytologi:

      Jeg ble forelsket i Columbia og hvordan spillets historie ble oppbygd. Noen av de interaktive scenene er så mesterlig bygd opp, og likevel med så grusomme hendelser at det går frysninger nedover ryggen på deg. I Rapture var temaene om fri forskning uten moralske restriksjoner og og samfunn uten regler. I Columbia handler det mer om religiøs fantasime og hvor langt man er villig til å gå i religionens navn. I dette spillet er det virkelig langt. Jeg skal ikke trekke noen konklusjoner her, men man kunne debattere disse temaene til endedag. Et annet poeng med det dette er at selv om historien er preget av religiøse teamer, dømmer det aldri. Det klarer alltid å trekke opp noen positive sider og negative sider om de mange sidehistoriene man kan følge gjenom lydopptak gjemt rundt om i byen.

      I tillegg til det religiøse aspektet er det tydelig at USA sin storhetstid på begynnelsen av forrige århundre blir dratt fram. På begynnelsen av 1900-tallet var den amerikanske optimismen høy. Det var en nasjon som var på vei til å bli en global supermakt. Det var USA som var på den tiden fasiten til alt. Demokrati, frihet og et sterkt uavhengig marked var resepten verden trengte. Denne tankegangen preger også Columbia. Evig optimisme hvorav troen på det amerikanske er troen på Gud. De første minuttene av Bioshock Infinite er geniale, når de på sublime måter klarer å få frem denne følelsen samtidig som vi vet at noe er galt i Columbia. Særlig når vi oppdager at Columbia har tatt med seg hvordan menneskesynet var i USA på 1800 tallet videre. Det er ingenting som symboliserer dette bedre enn når man fra det ene sekundet går fra det velstående karnevalet med overklassen til et arbeiderstrøk hvor immigranter av irsk, jødisk og rom herkomst jobber med en rosa stjerne på brystet.

      For første gang noensinne føler jeg at et spill klarer å visualisere så mange poeng og inntrykk at jeg er usikker på hva spillet prøver å fortelle meg. Det er ikke et negativt poeng, tvert imot. Uansett om du er ett vandrende kunnskapsleksikon eller en hippie som ikke vet navnet på USA sin president, så stiller du deg alltid spørsmålet, prøver spillet å fortelle meg noe? mens du spiller. Det er få spill som klarer det, og Bioshock serien er i en særklasse her.

      Likevel etter et par timer ut i dette 6-7 timers lange eventyret, var det noe som plaget meg. En form for ekstrem deja vu. Uansett hvordan man vrir og vender på dette så har man opplevd dette før. Det er Rapture, bare i ett nytt miljø. Take2 har alltid vært flinke til å skape nesten surrealistiske historier med gode karismatiske personer og mytologi i Bioshock serien, men nå virket det som om det var resirkulering av de gode ideene fra forgjengeren som kom til syne. Ikke misforstå, det er en sterk historie som blir fortalt, men det er nesten som å se den samme historien med andre skuespillere.

      "In this nation we believe"

      Har du spilt Bioshock har du spilt dette spillet. I bunn og grunn er det et FPS med noen rollespill elementer blandet inn i en god røre. Den største forskjellen ligger i den overraskende bra gjenomførte Elisabeth. Sant skal sies er det sjelden jeg har opplevd en så god oppbygd karakter i et videospill som henne. Fra begynnelsen hvor hun er en svært usikker jente kan du tydelig se hennes oppbygning til å bli en sterk uavhengig kvinne. Stemmeskuespillet mellom henne og Booker DeWitt er godt gjenomført og føles aldri kunstig eller falskt, selv under dette svært fantasy aktige hendelseforløpet. Hun er med deg i store deler av spillet og er svært nyttig å ha. Hun trenger ikke deg til å beskytte henne, og hun gir deg ofte ammoniusjon og penger som hun finner. Ikke engang opplevde jeg at hun ble hengende fast i noe pga dårlig skripting. Veldig imponerende.

      En annen ting som jeg vil ta opp er takten i spillet. I motsetning til Rapture hvor det ofte var rett frem, stopp et sekund og fortsette videre, veksler man her i større grad mellom action og sosiale sekvenser hvor du går rundt i fredelige Columbia istedenfor å skyte seg vilt rundt. Det er noe jeg virkelig setter pris på. Jeg skulle gjerne likt å sett litt mer av det sosiale Rapture når jeg spilte forgjengeren også. Likevel klarer ikke spillet å holde denne balansen gjenom hele spillet. Den gode vekslingen mellom skyting og sosial setting som bygger opp historien ødelegges i den siste tredjedelen av spillet, hvor man merker at mystikken som skapte den gode atmosfæren i spillet forsvinner.

      Den andre nyvinningen man har er muligheten til å kjøre med høytsvevende jernbane gjenom de mange øyene som Columbia består av. Det er en god løsning på transportproblemet de har løst bra, og spillet flyter meget godt under disse sekvensene. Likevel føler jeg meg kanskje litt skuffet i henhold til den taktiske verdien disse skulle ha hatt. Det kan være at det bare var meg, men det føltes ikke som om denne gameplay mekanismen ble utnyttet til sitt største potensial.

      Holder ikke tempoet oppe.

      Det må ærlig talt sies at spillet ikke avslutter like bra som det begynner. Elisabeths vokter, Sangfuglen blant annet føles mer som en "Macguffin" en som en sentral del av historien. Slutten på spillet vil nok i ganske stor grad også bli diskutert etterhvert som flere og flere kommer seg til rulleteksten. Særlig slutten er for min del litt pinlig. Jeg skal prøve å ikke røpe alt for mye, men i løpet av de siste minuttene besøker du et velkjent sted og det føles så kunstig den dialogen som følger mens hovedpersonene diskuterer dette.. Igjen, folk kan sikkert være uenig med meg, men jeg er usikker på om de valgene jeg tok i løpet av spillet hadde noen effekt på spillet i det hele tatt.

      Ikke ta feil. De første par timene er spillbarhet på det yppereste. Den visuelle stilen er nydelig og noe av det beste jeg har opplevd i noe som helst media. Men etterhvert klarer ikke spillet å holde følge med den enorme standarden den setter i begynnelsen. Bioshock Infinite klarer rett og slett ikke å fornye seg selv og skape den samme følelsen etter det første imponerende førsteinntrykket har lagt seg. Det er glimrende spill, ikke noe tvil om det, men jeg savner litt variasjon etter den første tredjedelen av spillet og jeg kan ikke si at slutten er like bra som begynnelsen av spillet.

      Dette er uansett et visuelt imponerende spill med mange ideologiske, religiøse og politiske undertoner. Ingen kan påstå at vi er blitt feite på gode politiske spill og Bioshock er en de få som faktisk tar spilleren på alvor når det kommer til viktige samfunnsspørsmål. Derfor er dette et av de mer viktige spillene som har kommet de siste årene. Ikke på grunn av at den både tar opp ting som raseskille, imperialisme og religiøs fantatisme, men fordi den klarer å ta frem spørsmålene uten at de mater deg med eller tar et standpunkt. Spillet er bygget opp slik at du er nødt til å ville gå inn i den littære bakhistorien. Hvis du ser på dette som et standard skytespill er det ingenting som hindrer deg i å gå gjenom spillet på noen timer og så glemme det. Her ligger nemlig identiteten til hele Bioshock serien. Som et skytespill må jeg ærlig innrømme at det ikke er akkurat banebrytende. Faktisk er det litt repetivt. Likevel er bakgrunnsdetaljene så spenstige, littærert godt bygget opp, fascinerende og skremmende at det skaper en visuell stil ingen andre i spill bransjen er i nærheten av etterligne eller skape sin egen versjon av. Er du en person som setter pris på litt dybde og litt næring for hjernen når du spiller er dette et sikkert kjøp.

      Medlemsanmeldelser8
      Samlet karakter: 8.8/10
      1
      2
      3
      4
      5
      6
      7
      8
      9
      10