Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Sly Cooper: Thieves in Time

Med mindre en to fulle dager til release har jeg hatt gleden av å kose meg med Sly Cooper: Thieves in Time over helgen. Dette er den fjerde tittelen i serien om den slu og sjarmerende vaskebjørnen og hans komiske bande med kamerater. Denne gangen skal de på et nytt eventyr, tidsreise står på menyen og ikke minst noen merkverdige slektstreff for å si det mildt!

Enda denne tittelen ikke har blitt utviklet av Sucker Punch, utviklerne av de tidligere spillene i samme serie og andre spill som Infamous blandt andre titler, har Sanzaru Games virkelig klart å sette et ordentlig fotfeste i Sly Cooper seriens essens og levert noe som virkelig lever opp til forventningene til fansen av den lille rakkeren.

Derimot, om du forventet noen banebrytende nye mekanikker i spillet må jeg desverre få skuffe dere. Mye av hva du skal gjøre kan på et eller annet vis spores tilbake til de eldre titlene. Den samme krypingen gjennom tuneller, hoppingen over djup og snikingen inn på fiender er veldig kjent fra før, og mangler den lille innovative følelsen som gjør at nettopp dette ikke blir repetativt over lenger tid. Men igjen, kanskje dette er akkurat hva du er ute etter, isåfall så er det bare å gjøre seg klar for en nostalgisk tur gjennom tid og rom!


Mini games:

Disse er en stor del av spillet og noen av de fungerer bedre enn andre. Når Slys smarte lille skillepadde kamerat, Bentley, skal hacke terminaler og andre duppeditter blir spilleren raskt kastet inn i en 2.5D arkade lignende verden er og blant andre ting nødt til å styre en skilpadde for å hente nøkler og skyte "nano-skapninger".

Videre er det ikke bare Bentley som er en karakter i mini spillene. Ganske tidlig inn i spillets gang styrer du også trioens større del, "The Murray". Forstyrrende nok, i et geisha kostyme, der du kontrollerer en ganske morsom danseoptreden. Hele mini gamet minner egentlig om Guitar Hero der du skal trykke på korresponderende knapper som dukker opp på skjermen i rytmiske sammenheng. Enda det er morsomt i starten så har utvikleren trukket disse små spillene litt for langt i det at de varer rett og slett for lenge. Det samme kan sies om et minigame som dukker opp nærmerer midten av spillet der du styrer "Bob" gjennom en Rocky-lignende treningsscrenario. Når du skjønner hva som foregår trekker du raskt i smilebåndene og er du som meg kan du begynne å le litt høylytt, men ettersom disse sekvensene trekker deg såpass ut av spillet som en helhet kan du fort ende opp med å se deg lei på de.

Med det sagt, så er enda godt utført og kommer til å bringe glede uansett hvor dypt inn i spillet du skal ha klart å falle, spesielt om du forstår noen av referansene.


Stereotypisk dialog:

Gjennom spillets løp møter vi flere karakterer og stamfedre i Cooper slekten som bringer meg seg nye og underholdende angrep og stereotypier som kan lett få deg til å trekke på smilebåndene fra tid til annen.
Et eksempel på dette vil være den første stamfaren til Sly vi møter i spillet, Rioichi Cooper, som fronter som en sushi kokk fremfor hans virkelige identitet, en ninja master! Den artige dialogen som følger og de flotte animasjonene kan fort få tankene til å vandre til den gangen en satt klistret til skjermen og heiet på Daniel-san og Mr.Miyagi, og som om ikke det var nok så blir disse forfedrene spillbare karakterer under hver "episode" med egne sett med angrep for å bryte vekk fra den noe monotone angrepslisten til Sly selv.

Videre får vi også møte og styre karakter som "Tennessee Kid" Cooper, en pistol slyngende kjekkas med manerer som som stiller selv Sly i dårlig lys hos damene, og "Bob", Sly sin pre-historiske stamfar.


Crossplay!:

Noe nytt i denne serien er også cross-play funksjonaliteten, som lar spilleren ta meg seg spillet videre på PSVita om han skulle måtte farte vekk fra sofaen. Fokuset er kanskje feil, men denne funksjonaliteten var noe jeg kanskje så mest frem til under testingen, og den fungerte så å si som forventet, foruten noen få ganger Vitaen min slet med å få kontakt med serveren og jeg ikke fikk synket filen til skyen. Dette var dog ingen problem da jeg istedet for å sitte i sofaen utover natten tok med meg den håndholdte og la meg i senga å spillte. Overraskende nok fungerer den fantastiske grafikken enda bedre på Vitaen og mesteparten av spillingen min har foregått nettopp på denne enheten.

Desverre sliter tittelen med lange lastingsskjermer både på Vitaen og på PS3en og de forekommer rimelig ofte. Det er heller ingen "underholdning" å holde deg opptatt med annet enn info om progresjon i spillet som er noe statisk og du kan oftere gjette deg frem til informasjonen før den har dukker opp enn noe som helst annet. Enda dette er noe som satte seg rimelig dypt som et irritasjonsmoment hos meg vil jeg ikke annet enn anbefale dette spillet for andre som vurderer å plukke opp tittelen da det byr på mye nostalgi, ikke bare for spillere av de tidligere titlene, men også for de som har spillt andre titler som Crash Bandicoot eller Gex: Deep cover Gecko.

Samlet karakter: 8.3/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10