Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Metro: Last Light

Metro 2033-boken ble i 2010 gitt ut i ett annet medie, som ett spill. Spillet fikk veldig god kritikk til tross for dårlige salgstall. Utviklerne ga seg ikke med det og bestemte seg for å lage en oppfølger, nemlig Metro: Last Light.

Metro bygger på en postappolystisk verden. Dommedag er forbi, og menneskene har tatt ly under jorden, i det såkalte Metro. Bunkere er tatt i bruk som baser hvor mennesker lever med butikker, resturanger, strippeklubber m.m.

I Metro 2033 klarte hovedpersonen, Artyom, å kvitte seg med "The dark ones" som er noen snedige mutanter. I oppfølgeren får Artyom beskjed om at en siste gjenlevende av rasen har blitt funnet, og han får i oppdrag om bli kvitt den. Slik starter reise nummer to igjennom Metro-universet.

Metro 2033 var kjent for å ha en dyster atmosfære, noe man ikke ser så alt for mye i spill nå til dags. Det er ikke ett skrekkspill, men det kan til tider virke litt skummelt likevell når man virkelig lever seg inn i verdenen og atmosfæren. Metro: Last Light har ikke bare klart å bringe atmosfæren tilbake, men har også gjort den bedre. Med bedre grafikk, mindre bugs og ett litt større budsjett har utviklerne virkelig gjort en god jobb med å gi meg samme følelsen som jeg hadde i 2033. Det hender seg til tider at jeg stopper opp for å nyte den smellvakre verdnen, til tross for at jeg er redd for ett plutselig mutantangrep mens gassfilteret mitt snart er tomt. De har virkelig gjort en god jobb med atmosfæren og omgivelsene.

Last Light bygger også på samme måte som i forgjengeren på ett spill med minimalt med HUD. Du har ingen tekst oppe i venstre hjørne som sier hvor lang tid du har igjen på filteret i gassmasken din, eller om du er synlig for fienden eller ikke. Dette vises alt på en liten klokke du har på armen. I tilegg finnes det en vanskelighetsgrad som kalles "ranger-mode". I ranger-mode har du så og si ingen HUD. Du har ikke en gang telling på hvor mange kuler du har. Du kan delvis se dette ved å telle når du lader om, men ellers sitter du ganske dypt i det om du bestemmer deg for å gå all-in i stedet for å snike deg forbi en gruppe fiender, og du er tom for ammunisjon. Desverre er denne ranger-moden en DLC. Utivklerne har selv sagt at den ekte metro følelsen kun oppnås ved å spille i ranger-mode. Da er det jo litt dumt at det er en DLC. Tileggspakken kan kjøpes, eller fås med hvis du har forhåndsbestilt spillet, eller kjøpt en fysisk kopi av spillet.

Når du spiller igjennom Last Light har du som i forgjengeren valget om du vil spille det som ett actionspill, eller som et snikespill, i hvertfall på de fleste nivåene. Noe skyting må du regne med, spesielt i mot mutanter. Dersom du tar rollen som en actionhelt vil jeg ønske deg hell og lykke. Du kommer ikke langt. Ammunisjon er ikke gratis, og du vil gå tom, dessutten er ikke fiendene fjols som skyter i motsatt retning, de skyter deg. I tilegg er det mye mer utfordrende å snike seg i gjennom nivåene.

Jeg må si at Last Light levde opp til forventningene mine etter 2033. Jeg koste meg igjennom hele spillet, og var til tider litt spent på hva som skjulte seg rundt hjørnet da jeg hørte mutantskritt overalt i headsettet mitt. Det var akkuratt denne appetitten jeg trengte etter 2033. Ett spill med like god atmosfære skal du lete lenge etter.

Det er egentlig ikke så mye nytt i Last Light i forhold til 2033. Det er selvfølgelig noen nye våpen, bedre grafikk, en ny historie og nye karakterer. Det du forventer i en oppfølger. Likevell syntes jeg Last Light er verdt ett kjøp dersom du likte 2033. En fortsettelse av en god historie satt i en god verden takker man vell ikke nei til?

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10