Rayman Advance

Plattformspill er spill jeg alltid har hatt mye moro med. Fra Crash Bandicoot til flere av Super Mario spillene, er det noe med denne simple men allikevel avanserte spillmekanikken som denne sjangeren er kjent for. Med lanseringen av Rayman Legends like rundt hjørnet, tenkte jeg å ta et steg tilbake og se litt på et av de tidligere spillene i Rayman serien, eller rettere sagt: det første spillet i serien.

Rayman Advance er en portering av den originale PlayStation versjonen på den håndholdte GameBoy Advance konsollen, så i denne anmeldelsen slår jeg like godt to fluer i en smekk. Rayman er et 2D plattformspill som ble utgitt i 1995 for PlayStation, selv om det opprinnelig ble laget for Atari Jaguar, for de som husker den. Gameboy Advance versjonen ble lansert i 2001 og er det samme spillet, eneste forskjell er at kvaliteten på musikken er satt ned, grunnet GBA's begrensninger og at spillet i seg selv er laget med en enklere vanskelighetsgrad, f.eks at Rayman starter med et ekstra liv.

Rayman er en heftig type, uten verken hals, armer eller bein. Han har altså "svevende" hode, hender og føtter og bruker neven til å angripe med. Spillet går ut på å hente tilbake et proton, som er blitt stjålet av "Mr.Dark". Denne reisen tar deg gjennom mange festlige steder, det starter relativt simpelt i en skog, men går etterhvert over i verdener laget av instrumenter, blyanter og godteri. Banedesignet er svært bra og på slutten av hver verden slåss du mot en "boss". På hvert brett er det også gjemt bur med såkalte "electoons" som du kan redde som en bonus.

Det man kan merke seg med PlayStation versjonen, som også gjenspeiler "old school gaming" er at det til tider kan være veldig vanskelig. GBA versjonen er som nevnt tidligere litt mildere og det er forsåvidt også den versjonen jeg har spilt mest, så veldig problemer hadde jeg ikke, selv om den versjonen heller ikke er plankekjøring.
Utenom dette er det ikke noen forskjeller mellom versjonene og. Rayman har stort sett en hovedevne og det er å slå med neven. Utover i spillet får du tilleggssevner som hjelper deg videre, f.eks. kan Rayman bruke håret sitt som helikopter, slenge seg i ringer og løpe fortere.

Samtidig som spillet har et veldig godt banedesign er grafikken også veldig fin å se på, med livlige farger og "tilbehør" som matcher banene. Musikken er av ypperste kvalitet og spesielt Band Land har et veldig minneverdig soundtrack.

Det er egentlig ikke så mye som kan trekke dette spillet ned, det er et svært gjennomført plattformspill og jeg setter egentlig Rayman like høyt på "Plattformkongelista" som Mario. Selv når Ubisoft prøvde seg i 3D med Rayman 2: The Great Escape, ble resultatet fantastisk. Personlig så liker jeg egentlig samtlige Rayman spill. Jeg må dog innrømme at Raving Rabbits spillene har jeg ikke tørt å nærme meg, etter traumene over hva som skjedde med min gamle barndomshelt Crash Bandicoot (Naughty Dog.....whyyy?!?).

For å ikke ro meg helt ut på viddene, så får jeg heller oppsummere denne anmeldelsen. Jeg liker Rayman. Det er et eller annet som gjør han til en så vanvittig kul spillfigur. All den galskapen og humoren som følger med spillene og da kanskje spesielt i Origins, er nok med på å dra inntrykket opp.
Spillet er godt designet både når det gjelder banedesign og grafikk, det har fantastisk musikk, morsomme bosskamper og en av de kuleste spillfigurene i verden, sammen med den vanvittig tilfredstillende følelsen av å komme til mål

Og dette gjelder egentlig de fleste spillene i denne serien. Det er nok et av de beste spillene, både til PlayStation og GBA. Rayman topper hvertfall plattformsjangeren for min del, vel så mye som en viss velkjent italiensk rørlegger.