Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Lost Kingdoms 2

Jeg har alltid vært glad i kortspill, og har ønsket å se dem i levende live. Derfor hadde jeg store forhåpninger til Lost Kingdoms 2, og det innfridde på nesten alle punkter.

Lost Kingdoms 2 foregår lenge etter det første spillet. Dette gjør at spillet står fint på egne bein, med sin egen historie. Denne gangen følger man tenåringsjenta Tara Grimface som ble forlat når hun var ung, og nå tilhører en bandittgjeng. Det eneste hun har fra gammelt av er en runestein som lar kort komme til live. Fra dette punktet og videre eskalerer spillet enormt, og før en vet ordet av det er man nødt til å redde verden.

Historien er nokså underholdende, med enkelte overraskelser underveis. Hovedperson er nokså stille av seg, noe som er en forfriskende forandring fra de typiske J-RPG figurene, som ofte er hyperaktive og snakkesalige gjennom stort sett hele spillet. Dette gjør det lettere å sette seg i hennes fotspor, noe som hjalp stort på innlevelsen for min egen del. Ettersom historien ikke er spesielt lang er det vanskelig å bry seg om de fleste figurene, men enkelte unntak finnes.

Som jeg nevnte tidligere, er ikke historien særlig lang, og dette kan generelt sies om hele spillet. Holdbarheten er uten tvil spillets svakeste punkt, men samtidig har det sine fordeler. Disse fordelene er at spillet aldri blir trukket ut, og belønningene kommer jevnt og trutt i et høyt tempo. Det er rett og slett alltid noe å glede seg over mens man spiller. Selv brukte jeg rundt 8-10 timer på historien ved første gjennomgang

Historien avanserer ved at man går igjennom ulike baner, som er å finne på verdenskartet. Det er i disse banene spillet skinner på sitt sterkeste, og dette er grunnet et kampsystem som er lett å forstå, men vanskelig å mestre.

Utenom historien finnes det en god del sideoppdrag, som er mye mer variert, og bedre gjennomført enn typiske drep 20 fiender oppdrag. Et eksempel på dette er i et flammetempel, der det er to monstre som er i konflikt med hverandre. En kan selv velge hvem man vil bistå, og konsekvensene kommer deretter.

Sideoppdragene er såpass varierte at de til tider kan være mer underholdende enn selve hovedhistorien. Selv likte jeg spesielt et sideoppdrag, der man etterforsker en kult som snakker i tunger. Dette sideoppdraget var både skummelt og fascinerende, og det å lære mer om hva de tilba, og søkte, er uten tvil noe av det mest interessante med hele spillet. Dette gir spillet betraktelig lenger levetid, men i forhold til de fleste rollespill, er spillet fortsatt kort. Velger man å gjøre det meste av sideoppdragene vil man holde på omtrent like lenge som selve hovedhistorien. Selv brukte jeg rundt 5-10 timer.

Runesteinen er ikke bare viktig i forhold til historien, men er også med på å definere spillmekanikkene. Steinen lar kort komme til live, og disse skapningene brukes til å beseire dine motstandere. For å sørge for at en ikke kan overkjøre fiendene med å spamme kort, er det lagt inn begrensninger på 30 kort i kortstokken, samt at de koster krystaller, en ressurs man ikke har mye av. Dette fungerer, og fører til mange intense kamper der hvert angrep teller. Jeg har selv mange ganger blitt både skuffet og sint, fordi jeg etter en kamp ser at jeg kunne fullført den enda bedre.

Spillet kan til tider være ganske så utfordrende, men desto større glede får man, når man beseirer sine fiender raskt og effektivt. Man blir belønnet for å spille bra, og det er lite som slår det å beseire en sjefsfiende med bruk av kun noen få kort. I løpet av spillets gang møter man også andre folk som er i besittelse av en runestein. Kampene mot disse folkene er ofte de mest adrenalinfylte, fordi de på lik linje med deg selv kan bruke kort til å påkalle skapninger. Dette gjør at man må tenke annerledes, og det sikrer spillet den variasjonen det trenger for ikke å bli repitivt.

Nye kort kan skaffes på ulike vis men å oppgradere kort er uten tvil den mest fremtredende, og avhengighetsskapende metoden. Når kortene er med i en bane får de erfaringspoeng basert på fiendene man beseirer. Erfaringspoengene kan så brukes til å oppgradere kortene til nye monstre. Når man skal oppgradere kan man se hvor mange forskjellige monstre kortet kan oppgraderes til, samt poengene som kreves. En får derimot ikke se hvilke monstre det er, og nettopp derfor er det så vanedannende. En får rett og slett «Skal bare se hva som er over denne toppen-syndrom», noe som gjør at en kan bruke flere timer på å samle erfaringspoeng, bare for å se hva kortene kan bli til. Dette går hånd i hanske med kampsystemet, som er mer enn nok underholdende på egenhånd.

De ulike monstrene er godt detaljerte, med livaktige animasjoner. Spillet benytter seg av de fleste farger. Det store fargeutvalget gir skapningene et veldig distinkt uttrykk. Dette er med på å underbygge syndromet som jeg nevnte ovenfor, fordi det alltid er spenning rundt hvordan det nye kortet ser ut og fungerer. Selv ble jeg mektig imponert første gangen jeg prøvde ut et kort kalt Hell Hound. Kortet gjorde at jeg selv transformerte meg til et monster som kunne både hoppe og angripe. Det var noe nytt og spennende, der jeg hoppet elegant rundt på feltet. Grafikken er altså med å forsterke gleden med å prøve ut forskjellige kort. Dette fordi monstrene er varierte, og har troverdige animasjoner.

Musikken i spillet gjør en god jobb i å øke stemningen, med både rolige melodier, og høytempo-låter. Et eksempel på dette er når jeg gikk gjennom et isbelagt sted kalt Obenoix Gorge. Musikken holder seg rolig med lyder av vann og is i bakgrunnen mens jeg utforsker stedet. Så støter jeg på et monster utenom det vanlige, og musikken settes med en gang i høygir, enda en actionfylt kamp er i gang. Musikken er langt i fra det mest storslåtte jeg noen gang har hørt, men den passer godt til å underbygge atmosfæren, og berike kampene. Spillet blander stemmeskuespill og tekst på en fornuftig måte. Dessverre er ikke stemmeskuespillet noe å skryte av. Det fungerer for å videreformidle historien, men hjelper på ingen måter med innlevelsen. Det samme kan sies for lydeffektene. De passer bra, men har ikke det trykket som er nødvendig for skikkelig innlevelse.

15-20 timer er ikke stort å skryte av, men så lenge det varer, er Lost Kingdoms 2 et unikt og spenningsfylt spill med avhengighetsdannende RPG-elementer.

Spillbarhet: 9
Historie: 7
Grafikk: 7
Lyd: 7
Holdbarhet: 7
Sammenlagt: Svak 9/10

Samlet karakter: 9/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10