Tales of Xillia

For mange, mange år siden var jeg en selvutnevnt J-RPG entusiast av den virkelig harde kjernen, men tidens tann har tært på en dedikert tilhenger. Jeg har sittet oppe sent og tidlig, jeg har hoppet over middag og lurt meg unna treningsøkter. Et øyeblikk hadde jeg følelsen av å være 15 år igjen da jeg gjemte meg på rommet og smugspilte japanske rollespill. Dette er min vurdering av Tales of Xillia

Hepburn: Teiruzu obu Ekushiria ble utgitt i Japan 7. september 2011 og ble svært godt mottatt med høye salgstall. Det skulle dessverre gå nesten 2 år før vi i Europa kunne spille dette på engelsk siden det først ble utgitt 9. august 2013 i disse trakter, og det bare noen få dager etter Nord Amerika.

Historie
Historien i Tales of Xillia utspiller seg i en verden kallt Reize Maxia som i bunn og grunn er et stort område hvor mennesker og ånder lever i harmoni, innkapslet i en barriere som beskytter mot en fryktelig kraftkilde som er menneskeskapt. Denne kraftkilden kalles Spyrix og den bruker opp livskraften til åndene, ikke helt ulikt noe vi har sett i Final Fantasy 7. Områdene som befinner seg utenfor denne barrieren kalles for Elympios og alt starter 20 år før historien i spillet finner sted, når en liten gruppe som kaller seg for Exodus klarer å passere barrieren fra Elympios og inn til Reize Maxia. De ønsker å ødelegge barrieren for å tilføre mer ånder til det allerede svinnende antallet i Elympios.

Når spillet starter så møtes hovedpersonene Milla Maxwell og Jude Mathis i en militær fasilitet med hvert sitt oppdrag. Jude Mathis er en medisinstudent som leter etter en av professorene som har blitt borte, mens Milla Maxwell leter etter et våpen som etter sigende benytter seg av Spyrix-kraftkilden.
Man blir nødt å velge mellom Milla Maxwell og Jude Mathis som hovedperson, dette vil ikke ha veldig store innvirkninger i selve spillet annet enn at man følger historien til den man velger når de er separert fra hverandre.

Generelt om spillet
Jeg synes at spillet var veldig lett å lære, og Namco Tales studio har gjort det veldig enkelt for spilleren å finne igjen tråden i hovedhistorien om man skulle rote seg bort i «levelgrinding» eller for mange sideoppdrag. Har man mistet tråden så leter man bare opp siste hendelse i «event» menyen som med en gang vil sette deg tilbake på sporet. Dette har i flere j-rpg spill vært en svakhet hvor man som spiller alltid måtte huske på hvor eller hva man skulle for å drive historien videre, så det er et kjekt hjelpemiddel. På samme måte holder man orden på sideoppdrag man har funnet og oppdrag man ønsker å gjennomføre.

Det er mye veivisning, eller «tutorials» (les TORTURials) man må lese seg gjennom i de første timene av spillet, dette er ikke en uting, det er svært hjelpsomt for å forstå det som kan virke som et kaotisk kampsystem. Og kampsystemet er noe av det som gjør spillene i Tales serien unike, det er fullpakket med fart og action. Til å begynne med har man ikke så veldig mange valg i kampene, man kan angripe med våpen i hånd eller noe enkel magi. Etterhvert som man øker nivået på karakterene så tilegner de seg nye angrepsmetoder og ferdigheter fra en enkel meny man fyller ut med de erfaringspoengene man får. Kampene foregår på et begrenset område, og man utfører angrep ved å trykke på de knappene man har designert til de forskjellige angrepene. Karakteren styrer man rundt på området helt fritt, og velger ut det målet man selv ønsker. Det gir en viss frihetsfølelse og det fungerer veldig bra, kontrollene er presise og om man føler at man ikke får til noe så er det ofte fordi man har brukt feil knapper eller rett og slett er for treg.

For å bevege seg rundt i verden har man et verdenskart som viser alle byene man besøker, alle områder mellom byene hvor man finner fiender å slåss mot og viktige huler og «dungeons» hvor man ofte møter på sterke hoved-fælinger. På dette kartet kan man bruke hurtigreising for å forflytte seg fort mellom steder man har besøkt. Denne muligheten dukker opp relativt tidlig i spillet og er veldig kjekk å bruke, men man går glipp av mye erfaringspoeng om man hurtigreiser hele tiden. Man manøvrerer karakteren sin i et tredjeperons perpektiv gjennom byene og landskapet, og fiendene beveger seg også fritt i landskapet. Det er altså fullt mulig å løpe fra fiendene man ikke ønsker å slåss mot, men kommer man i kontakt med en fiende så starter en kamp og avhengig av om du overasket en fiende ved å snike deg inn bak, eller om du selv ble overasket av en fiende så starter kampen med bonuser for deg eller fienden.

Grafikken
Den tegnefilm eller anime-aktige grafikkstilen passer veldig godt til spillet og både karakterene, landskapet og omgivelsene er flotte og fargerike. Man kan forandre på utseendet til karakterene med mange forskjellige ting man finner eller låser opp ved å gjøre sideoppdrag, men ikke alle ting passer like godt til alle karakterer ettersom det blir litt krasj mellom polygonene på enkelte ting. Jeg syntes at spillet hadde litt problemer med å oppdatere menneskene og livet generelt i byene. Det var stadig vekk symptomer av «pop ups» hvor det tok i overkant lang tid før personer og ting dukket opp etter at man entret en by, og det skjedde også på ganske små områder, noe jeg fant litt irriterende. Animasjonene er gode på alle karakterene og det er en fryd å se på de store tøffe spesialknepene som kan utføres i kampene, og det blir fokusert på triksene som spilleren utfører uten noe pause i kampens hete og alt flyter veldig bra.

Lyden
Jeg er ganske tilfreds med den musikalske biten i Tales of Xillia, spillet har flere spor med storslagne verk komponert av Motoi Sakuraba og Shinji Tamura fra Wolf team. De har komponert musikken til alle spillene i Tales serien utenom Tales of Legendia og Tales of Innocence. Kampmusikken har en hærlig blanding av fiolin og harpe med høyt tempo, og en annen kamplåt har synth guitar med skikkelig driv og minner meg forferdelig mye om et annet spill, og det er ikke rart fordi Motoi Sakuraba har også komponert musikken til Star Ocean The Last Hope.
Stemmene til karakterene synes jeg fungerer etter hensikten, det virker ikke for påtatt og de stemmene som skal være barnslige og slitsomme er akkurat det uten å ødelegge for spillet. Jeg skulle selvfølgelig ønske at det var mulig å velge de japanske originale stemmene med engelsk undertekst, slik som i internasjonal utgaven av Star Ocean.

Avsluttningsvis
Tales of Xillia er et godt og forenklet j-rpg som passer dagens marked som hånd i hanske. Jeg har storkost meg med drama og svært morsomme sekvenser av spillet og historien var midt på treet i min skala, men så har jeg vokst litt fra denne sorten eventyr. Likevel så finner jeg fortsatt gleden og sorgen i historiene. Jeg vil på det varmeste anbefale spillet til de som ønsker å prøve seg på sjangeren, og til de som er avhengige av j-rpg. Slike spill gir deg inntrykkene som en bok ikke gjør, du får med god stemningsmusikk til historien og det visuelle overlater deg ikke bare til din egen fantasi. Levetiden og gjenspillingsverdien økes noe ved at man kan laste ned flere kostymer til karakterene, det koster dessverre litt ekstra penger, men kostymene er godt gjennomførte og er godt tilpasset karakterene.

Spillet er å få tak i hos din lokale spille-pusher og koster omlag 400 - 500 kroner litt avhengig av hvor du handler. Man får med en CD med musikken fra spillet og en liten bok med litt tegninger fra spillet, men dessverre ingen konsept-kunst.
Om du ønsker den aller tjukkeste utgaven så får man lett tak i den på feks Ebay, prisen varierer fra 700 - 1200 kroner avhengig av hvem du ønsker å bli lurt av. I denne versjonen får man med en liten frekk statue av Milla Maxwell, en bok med konsept-kunst og den samme musikk CD'n.