Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Beyond: Two Souls

Heavy Rain var et spill som traff meg. Til tross for sine feil, som de enorme plothullene som var lette å få øye på og det tungvinte kontrollsystemet, så greide det hele tiden å engasjere og få meg til å spille videre. Det var lineært, men det var slik jeg likte det. Valgene jeg tok hadde en innvirkning på historien. Jeg elsket det. Fire menneskers liv stod på spill. Jeg var en gud. Med Quantic Dreams nyeste "spill", Beyond: Two Souls, er jeg ikke lenger på samme bølgelengde som dem.

I Beyond: Two Souls spiller man som Jodie Holmes (Ellen Page). Hun er født med en spesiell evne som gjør at hun har kontakt med en ånd kalt Aiden. Vi skal følge Jodie gjennom hennes liv, fra barnsben av, til ungdom og så til voksen alder. På grunn av hennes evne, har hun alltid vært mislikt av mennesker på sin egen alder og elsket av forskere. Hun tilbringer store deler av tiden sin i et laboratorium og gjennomgår massevis av tester. I dette laboratoriet har hun også en venn i form av forskeren Nathan Dawkins (Willem Dafoe).

Historien er grei nok i seg selv. Den første halvdelen er engasjerende og holder et godt tempo. Det som jeg derimot ikke likte, var hvordan historien ble fortalt. Man blir kastet inn i spillet til en in medias res-start for så å gå tilbake i tid og spille/se gjennom det som har skjedd frem til det tidspunktet. Dette hadde også vært greit hvis det bare hadde vært dette det var snakk om, men det er det ikke. For av uante grunner vil David Cage at man skal hoppe frem og tilbake i tid absolutt hele tiden, og det virker som at han bare vil gjøre spilleren forvirret, mer enn det som er poenget. Når jeg kommer til klimakset og blir ferdig med spillet, sitter jeg igjen med en var-det-alt-følelse. Jeg er ikke forberedt på slutten og det kommer så brått på at jeg ikke føler at det ble bygget godt nok opp mot.

Aiden er det som gjør spillet verdt å spille gjennom. Det er alene denne åndens skyld at jeg pløyde gjennom spillet på relativt kort tid. Uten han ville ikke spillet vært det samme. Gameplaymessig er Aiden omtrent det eneste nye tilskuddet i forhold til Quantic Dreams forrige spill, Heavy Rain. Beyond: Two Souls er preget av massevis av Quick Time Events, eller som jeg liker å kalle det: Trykk på knappen i kritiske øyeblikk-hendelser og å ta diverse valg. Valgene du tar kan ha en innvirkning på historien, og man kan til slutt ende opp med hele 24 forskjellige avslutninger. Dette funker bra til sitt bruk, men det er ikke like tydelig gjennom hele spillet at valgene man tar har noen virkelig betydning. Det tungvinte kontrollsystemet er gjort noe lettere, men det er fortsatt litt i seigeste laget. Tilbake til Aiden, Aiden kan gjøre masse rart. Han kan gå gjennom vegger, kontrollere omgivelser og mennesker og forårsake store skader hvis han har lyst. Dette funker veldig bra, og ingenting er som å bruke Aiden i situasjoner der Jodie er truet, hevnen er alltid søt.

Det som kan diskuteres opp og ned med Beyond: Two Souls, er om det er for filmatisk. Vi har tidligere sett at Uncharted-serien er stramt regissert og svært filmatisk anlagt men med et klart og tydelig gameplay. Heavy Rain kan man heller ikke komme rundt, men der følte jeg hele tiden at det var et spill jeg spilte, jeg følte meg inkludert. I Beyond: Two Souls uteblir denne følelsen. Jeg føler at historien går på autopilot, jeg trenger ikke engang å styre. Det viser seg nemlig at under diverse Quick Time Events, så har det ikke noe å si hva jeg gjør. Selv om Jodie er i livsfare, kan jeg droppe og redde henne gjennom å trykke på de rette knappene. Spillet redder henne automatisk. I dette spillet har man en hovedperson, i Heavy Rain hadde man fire, der kunne jeg stoppe eller videreføre historiene deres omtrent når jeg ville. I Beyond: Two Souls får jeg ikke den samme følelsen, jeg føler meg utestengt. Dette kunne like gjerne ha vært en film eller en TV-serie, noe det sannsynligvis hadde passet bedre som.

Normand Corbeil (RIP) og Lorne Balfe står for musikken i Beyond: Two Souls. Den er alltid passende. Alt i fra de store action-sekvensene til de små følelsesladde øyeblikkene er mesterlig komponert. Apropos følelser, så kommer man ikke unna stemmeskuespill- og skuespillerprestasjonene til Ellen Page og Willem Dafoe. De gjør en utrolig god jobb i å bringe sine karakterer til liv, men dette er noe som egentlig forventes av dem, så det er godt å se at de innfrir. Og så har man lydbildet, og det er stort sett lyden av ødeleggelser som går igjen, disse er også godt utførte og virker naturtro.

Beyond: Two Souls er det peneste PS3-spillet til dags dato, hvis man tenker på realisme. Heavy Rain, L.A. Noire, Uncharted og The Last of Us var alle milepæler når det gjaldt realistisk grafikk, men Beyond: Two Souls gjør det enda bedre. Hovedpersonene er helt vilt godt detaljerte, man kan telle hårstråene på kinnskjegget til Nathan Dawkins. Spillet er også veldig detaljrikt med overfylte kontorer, innredede boliger og allsidige miljøer som by, ørkenlandskap og snødekte områder.

Enormt skuffende og underveldende er de ordene jeg vil oppsummere Beyond: Two Souls med. Alt det tekniske er så til de grader velpolert, men det hjelper ikke like mye som det eksempelvis hadde gjort i et skytespill. Hadde dette vært en ren film eller et spill med et mer tydelig gameplay, så hadde det fått høyere karakter, men produktet ender opp som en mellomting av film og spill. Det funker ikke. David Cage må bestemme seg om han vil lage filmer eller spill, for med denne retningen vet han ikke lenger hvor han skal gå.

Positivt: Grafikk, historien i seg selv, Ellen Page og Willem Dafoe sine rolleprestasjoner, lyd, valgene påvirker utfallet av historien, Aiden
Negativt: Usammenhengende og forvirrende fortalt, alt går på autopilot, for filmatisk, den siste halvdelen er ikke like engasjerende, seigt kontrollsystem

Samlet karakter: 4.5/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10